- STINA AMANKWAH, rådgiver i tenketanken Minotenk
De siste årene har debatt om no-platforming og ytringsfrihet rast med jevne mellomrom. Disse metadebattene er bra.
Vi trenger å finne ut hvor grensen for ytringsfrihet skal gå, og når det er viktigere å ta hensyn til vern av det offentlige ordskiftet eller enkelte minoriteter enn enkeltmenneskets ytringsbehov.
Det vi sjeldnere diskuterer er medienes ansvar for innholdet i egne kommentarfelt. Dette er et sentralt spørsmål, for det handler om avisenes forretningsmodell. Avisene må tjene penger de også, og jo flere som kommenterer på artiklene deres, jo mer oppmerksomhet får artikkelen, derfor må vi kunne konkludere med at avisene har interesse av at det tar fyr i kommentarfeltene.
Enkelte artikler virker som de blir skrevet med velvalgte miner gjemt mellom linjene, hvor intensjonen virker å være at disse minene skal detonere i kommentarfeltet. Dette er en måte journalister og aviser kan fraskrive seg ansvar på, men samtidig sørge for at budskapet i meldingen deres kommer tydelig frem. Er dette en overdrivelse?
La oss ta saken om Marian Hussein, som ble trykket lørdag 8. juni i Dagbladet, som eksempel.
Artikkelen hadde tittelen «Marian (SV) er første med hijab på Stortinget», men det kunne like godt vært «Første hijab på Stortinget», for kvinnen under hijaben ble mindre og mindre synlig utover i intervjuet.
Journalisten spør om Husseins barndom, hvorfor hun ikke(!) snakker gebrokkent norsk, somalisk historie, og synet på somaliere i Norge. Ikke en eneste gang kommer det et spørsmål om Husseins politiske ståsted. Interessen for henne som noe nytt og fremmed overskygger hennes kompetanse og politiske arbeid.
Og kommentarfeltet eksploderte.
Det ble så ille at posten måtte fjernes fra Facebook, og nyhetsredaktør i Dagbladet, Frode Hansen, meddeler at han mener at det er synd at det ikke går an å ha en saklig diskusjon i kommentarfeltet.
Jeg vil gjerne spørre Hansen hvilken type saklig diskusjon han forventer av en artikkel som overhodet ikke omtaler sak?
Var intensjonen med artikkelen å legge grunnlag for en diskusjon om Marian Hussein, om somaliere i Norge generelt, eller om det som var det mest forutsigbare utfallet av artikkelen, om det går an at en svart kvinne med hijab kan representere folket på Stortinget?
Hvis Dagbladet ønsker å lage en sak som skal legge grunnlag for en diskusjon om det er greit at en svart kvinne representerer nordmenn på Stortinget, så kan de ikke hevde at de ville skrive en sak for å feire en historisk milepæl, bli sjokkert når kommentarfeltet tar fyr og sikkerhetssituasjonen rundt Hussein endres.
Hvis kommentarfeltene under nyhetssaker skal videreføres, og ytringsfriheten skal stå sterkt, så er det helt nødvendig at vi har et system hvor medier også kan bli holdt ansvarlig for hva slags debatt de legger opp til.
Det blir tilsynelatende stadig vanskeligere å navigere mellom medienes samfunnsansvar og kommersielle interesser i form av click bait og gaslighting, og da må det diskuteres om det er nødvendig at rammeverket som skal ivareta pressens samfunnsoppdrag også må oppdateres.
Enhver som har fulgt med i den offentlige debatten er klar over at det dessverre har blitt veldig lav terskel for å både fremsette både dehumaniserende klassifiseringer av hele folkegrupper, konspirasjonsteorier, propaganda, alternative «sannheter», og direkte drapstrusler, og da må avisene være seg bevisst den konteksten de publiserer i.
Dagbladet sin artikkel har tilsynelatende endret sikkerhetssituasjonen rundt Hussein, og det er ikke ene og alene fordi hun er den første norsk-somaliske kvinnen med hijab på Stortinget, det er også fordi Dagbladet la opp til det. Dagbladet tjener penger mens Hussein betaler prisen.
