Det koker ikke rundt middagsbordet, selv om det koker på Twitter

Etter angrepet på Kongressen i Washington DC, ble Trump utestengt fra (blant annet) fra Twitter. Og om få dager blir han utestengt fra Det hvite hus også.

Nå bør vi journalister stenge ute Twitter.

Som journalister skal vi stille spørsmål på vegne av folket. Da må vi vite hva de faktisk lurer på. Det får vi ikke vite på Twitter.

For det er helt på det rene: Folk flest er ikke på Twitter.

Bare ni prosent av nordmenn bruker Twitter daglig, viser Ipsos sin SoMe-tracker.

Men til å være så uttalt opptatt av hva folk utenfor Ring 3 mener på ordentlig, er mediene forbausende opptatt av hva folk innenfor Ring 3 mener på Twitter.

Dette er et høyst realistisk scenario i en norsk redaksjon:

Noen sier:

– Nå koker det på Twitter! Se hva X skriver om Y og Z! Og flere andre mennesker skriver også ting!

Noen svarer:

–Shit! Her må vi lage en sak! Velg ut tweeten til den mest kjente personen av de som skriver noe, pluss to andre tweeter fra lignende personer av de som har sterkest meninger.

Saken publiseres:

Folk raser mot X og Y: – Makan!

På Twitter var det søndag kveld sterke reaksjoner på at Y og Z hadde gjort noe. En ganske kjent person som jobber med noe med media skrev dette:

“Nå må Y skjerpe seg!”

En annen person, som ofte er på Dagsnytt 18, skrev:

“Dette er det laveste lavmål av alle lavmål jeg har sett!”

En tredje person, riktignok godt kjent for å ytre samme ting i de samme kretser som person en og to, men ellers uten noen som helst relevant tilknytning til temaet eller personene, skrev:

“Makan!”

Altfor ofte får meninger journalistisk verdi fordi de menes på Twitter.

Og altfor ofte får noen få meningsbærere bære en hel sak. For det skal ikke så mange til før det “koker på Twitter”.

Det har vært mange demonstrasjoner utenfor Stortinget som ingen redaksjoner har dekket. Fordi det har vært for få som har ment noe til at det er relevant.

Enda de som står der har jo i det minste reist seg opp fra tastaturet sitt og gått ut døren for å si hva de mener.

Men tre kvitrere på Twitter er tydeligvis bedre enn ti roperter på Eidsvolls plass.

Det største journalistiske problemet med Twitter er tunnelsynet vi får. Ekkokammeret. Som gjør at vi begynner å tro at folk på Twitter er folk flest.

I virkeligheten er tvitrerne en relativt homogen gruppe mennesker med lav frekvens av boligadresse på landet, men med høy kulturell kapital, som har som hobby å finslipe argumentene sine overfor hverandre.

Men det er jo masse diskusjon og uenighet på Twitter, vil noen si. Ja. Men om hva?

Det er fint med et sted hvor en del mennesker fra meningseliten kan bryne seg litt på hverandre. Som en slags kollokviegruppe. Men det de diskuterer er som regel langt fra vanlige folks liv. For hvis vi tror at det koker rundt middagsbordet hver gang det koker på Twitter, tar vi feil.

Twitter er ingen fare for ytringsfriheten, men for meningsfriheten. Og det siste mediene trenger påfyll av, er seg selv. Den koppen er mer enn full nok.

I 2020 ble jeg hektet på TV-serien “Et sted å høre til” på NRK. Det samme ble mange hundre tusen andre nordmenn. Serien ble slaktet av anmelderne. Men endte som den mest strømmede TV-serien i 2020.

Høstens mest sette TV-program “Maskorama”, ble også slaktet av anmeldere. Men elsket av folket. 1,3 millioner mennesker så finalen.

For folket er ikke alltid enige med dem som har som jobb å mene.

Tall fra Ipsos viser at av de som bruker Twitter daglig er over 70 prosent menn. Over 70 prosent bor i by. De fleste tjener over en halv million kroner. Og de fleste er midt i livet.

Hvis dét er målestokken på folk flest, behøver vi ikke engang å gå inn på Twitter. Du kan bare snu deg rundt å spørre redaktøren din. For han passer jo stort sett akkurat den beskrivelsen.

Det samme gjør Donald Trump. Og Twitter-presidenten var lengre fra folk flest enn det først så ut som. På Twitter.