Det grønne skiftet har avstedkommet et nytt skifte i norsk offentlighet: Et skifte av gørr.
Klimasaken har blitt mer og mer en retorisk øvelse, hvor det handler om å beskrive sin meningsmotstander på mest pikant vis, enn å føre en god og konstruktiv debatt.
Adresseavisens politiske redaktør Siv Sandvik påpeker det samme i sin kommentar «Denne klimadebatten orker jeg ikke». Enten males du som «fossil oljelobbyist» eller «naiv klimaaktivist», skriver hun.
For å ty til sjargongen selv: Latterliggjøring av motstanderen, og utslipp av gørr, er neppe bærekraftig.
De siste årene har mediene vært fulle av personangrep, skampåførsel og retorikk som graver dype skyttergraver i befolkningen. Det bygger opp og plasserer klimafornektere på den ene siden, og miljøforkjemperne på den andre. Lite tyder på at noen av dem vil inviteres til å røyke fredspipe i en redaksjon med det første.
Vi leser videre daglig om flyskam og kjøttskam. Språkrådet kan velge og vrake i klimaord når årets nyord skal kåres. Ordene skaper ekstra oppmerksomhet om saken. Men vil flere bidra til å leve mer bærekraftig når argumenter byttes ut med skampåleggelse? Juryen får sjekke det ut en stund til.
Her er et annet eksempel på en pedagogisk tvilsomhet: I NRKs klimatest kan du ta en test for å se hvor klimavennlig du lever. Ved å legge inn opplysninger om hvordan du bor, og hvor mye du reiser, og lignende, kan du enten bli stemplet «klimaengel» eller «miljøsvin/klimasvin».
Skal ytterpunktene først dyrkes, hva med å dra det enda lenger? Hva med å bytte ut det litt tafatte «klimasvin» og «klimaengel» med «klimahæstkuk» eller klimagud»? Det vil iallfall gi god respons nordpå, og få nordlendinger til å kutte i C02-avtrykket sitt. De kan jo ta toget istedenfor bil.
Men, NRK skal ha ros for å ha resirkulert testen siden 2014.
Etter Greta Thunbergs tale i FN uttrykte VG-kommentator Anders Giæver bekymring for 16-åringen. De godt innarbeidede mekanismene i norsk offentlighet begynte da å jobbe på høygir – som alltid når en ytring ikke er i tråd med det rådende bildet. Sterk fordømmelse i sosiale medier, og overskrifter i de tradisjonelle mediene, fulgte.
Giæver understreket til Vårt Land at han synes det er skummelt å høre en 16 år gammel jente si at hun er frastjålet barndommen og drømmene sine. Det skulle en jo tro at mange var enig i?
Ikke Dagbladet-kommentator Marie Simonsen. Hun kontret kollegaens bekymring med at han hørtes ut som en klimafornekter. Som han jo ikke er, påpekte hun.
Debatten blir ikke enkel å ta når alt tolkes i verste mening.
Nå har jeg ikke nevnt all dritten MDG-politikere og andre offentlige miljøforkjemperne stadig blir møtt med fra folk på den andre siden i klimasaken.
En lekse i folkeskikk er hva de trenger.
Og så trenger vi mer god folkeopplysning.
Har mediene et ansvar for å skape en mer saklig debatt? Javisst. Selv har jeg tenkt litt på ordet positivist, som brukt i kroppspositivist.
Finnes det en klimapositivist som har gode ideer for en mer bærekraftig hverdag? Han eller hun skulle jeg likt å lese om. Flere ville trolig blitt inspirert til å gjøre noe for miljøet da.
