Kulturjournalistikkens knefall for klikkhoreriet er faktisk farlig for samfunnet. Kanskje så farlig at vi bør innføre agurkfri mandag

• TOROLF KROGLUND, festivalsjef Sørlandets litteraturfestival. Opprinnelig publisert hos Nationen.

Agurktiden er i anmarsj. Men med agurktid hele året blir det kanskje ikke merkbar forskjell?

Kulturjournalistikken er i fritt fall.

Først og fremst fordi overgangen fra papirbasert til digital journalistikk medfører telling av antall klikk. Kulturjournalistikk krever dybde og er en taper i antall klikk.

Dermed prioriteres den ikke i dagens svært kommersielt begrunnede medieoffentlighet.

Det som går tapt «med badevannet» er forståelsen for at det reelt verdifulle i ethvert samfunn ikke nødvendigvis ligger i det umiddelbare.

Bak dette lurer en større fare: at dette er første skritt mot nedbygging av felles offentlighet, demokratisk samfunnsdeltagelse og dypere forståelse for kultur som både personlig eksistensiell identitet – og også faktisk: nasjonal identitet.

Her er nemlig et grunnleggende paradoks:

Når ytre høyre snakker om viktigheten av kulturell identitet klinger det hult fordi kulturpolitikken der i gården er nærmest fraværende.

Ved å kutte kulturoverføringer til fordel for det umiddelbart salgbare får man en overflatisk kultur som neppe holder i lengden – for eksempel i en kulturkanon.

Kulturen manifesterer seg mange andre steder enn gjennom medias kanaler: forlag, teaterhus, universitet, læresteder, konserter, utstillinger, kirkebygg.

Men, den viktigste møteplassen er medieoffentligheten.

Mangelen på forståelse for kultur begynner på sett og vis politisk. Tidligere var det politisk initiert eierskapsbegrensing for medieeiere.

Det innebar grovt sagt at dette var et mer ideelt samfunnsoppdrag. Nå er det store eieres ubestridte rett å ta ut store utbytter.

Samtidig som ord som aviskrise, digital omstilling og andre begreper oppstår, de beste journalistene forsvinner og redaktørene forsvinner, øker både topplederlønn og utbytte, og resultatene er i milliardklassen i medie-eier-bedriftene.

Medieoffentligheten har altså endret seg.

Sakte, men sikkert blir all journalistikk mye mer tabloid. Det eneste som teller er å telle. Antall klikk. Det umiddelbare vinner.

Kulturen; det som skal sette saker og ting i perspektiv, som skal opplyse, gjøre oss kloke eller bare vise livets mangfold, blir omsatt til enkeltsaker, døgnflue-daglige-nyheter, lettbeint underholdning og enfold.

Dette gjør åpenbart noe med oss som samfunnsfellesskap og som individer. Elin Ørjaseter gir skylden til de politiske småpartiene.

For øvrig har vi fenomenet Trump – i TV-landet USA. Men problemet ligger altså dypere – i kulturen.

Kommersialiseringen i medieoffentligheten gir noen interessante utslag.

Det blir stadig mer politisk fargede medier, eierinteresse-styrte medier, geografisk avgrensede medier. Resultatet blir i alle tilfeller en mer kampanjeaktig journalistikk med avgrensede virkelighetssyn – mediene blir også ekkokamre.

Dette er synligere i USA og England, avdekket gjennom opprivende valgkamper; men er i ferd med å skje i Norge også.

Når store deler av kulturen føler seg oversett av mediene – samtidig som annonser er uforholdsmessig dyrt – oppretter de fleste egne kanaler i sosiale medier.

Resultatet av denne utviklingen er en dobbelt fragmentering av medieoffentligheten.

Tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende Hilde Sandvik beskrev det dobbelte i vår tids utfordring svært treffende i sin avskjedskommentar:

Hvordan vi over de siste tiårene ubevisst har latt kommersielle hensyn råde, uten evne til å tenke lenger enn til i morgen.

Hun viser også partier som Frps sitt store paradoks. Ved å svekke kulturen har vi svekket kulturens motstandskraft og stiller baken bar for eventuelle angrep ikke bare innenfra, men også utenfra fra ulike fascistiske uttrykk – for slike fascistiske uttrykk er alltid kulturfiendtlige.

Når avisene forsvarer seg selv med «mangel på klikk» er det kanskje i seg selv lett å dra på skuldrene. Men, det er altså et mørkere bakteppe.

Vår tids problemer kaller på en helt annen løsning. En helt annen tankegang. Vi som er kulturarrangører merker at folk faktisk ønsker seg mer mening, mer innhold og kvalitativt påfyll.

Vi har stadig større pågang av publikum – trass i at det er vanskeligere å nå gjennom i medieoffentligheten.

Våre egne kanaler når også heldigvis ut. Men aller helst vil vi at media spiller på lag.

Vår hysteriske tid har gitt oss begreper som «kjøttfri mandag».

Kanskje vi heller skal kreve «agurkfrie mandager» framover? Ekkokamrene, fordummingen, klikkbasert kommersialisering av mediene og kulturen er nok vanskelig å snu – det vil ta tid.

Men, én dag i uka kan vi kanskje klare?