Kjetil Stormark
Kjetil Stormark

Debatt

PR-analysen til journalist Kråkenes hviler på noe manglende innsikt og forståelse

«I motsetning til hva vi journalister kanskje liker å tro, er vår jobb og yrkesrolle ikke genetisk programmert og et gudegitt kall som vi har fått i oppgave å følge gjennom hele livet. Det er en jobb som vi utøver i tråd med vår samvittighet og bransjens etiske regelverk», skriver Kjetil Stormark.

NRK-journalist Christian Kråkenes skrev på Medier24 før jul at journalister som «bytter side» representerer en trussel mot kildevernet og bør skamme seg. Grunnlaget for kronikken «Avhoppernes skadeverk på journalistikken» var First House-partner og tidligere VG-redaktør Hans Christian Vadseths rolle som rådgiver for Brunstad Christian Church (BCC).

Analysen til Kråkenes hviler imidlertid på noe manglende innsikt og forståelse. Kanskje endog en smått tendensiøs vurdering av hva som skjer når journalister tar andre valg enn Kråkenes selv. I motsetning til hva vi journalister kanskje liker å tro, er vår jobb og yrkesrolle ikke genetisk programmert og et gudegitt kall som vi har fått i oppgave å følge gjennom hele livet. Det er en jobb som vi utøver i tråd med vår samvittighet og bransjens etiske regelverk. I virkelighetens verden går de fleste arbeidstakere gjennom jobbskifter flere ganger i livet.

Endringshastigheten i dag er langt høyere enn da jeg hadde min start i mediebransjen på siste halvdel av 1980-tallet. Og for ordens skyld, jeg er en av dem som ifølge Kråkenes burde skamme seg. Hele TO ganger har jeg vært «på andre siden» og arbeidet med kommunikasjonsfaget, både som PR-rådgiver i et byrå og som presseråd for den norske FN-delegasjonen i New York forrige gang Norge var medlem av FNs sikkerhetsråd. Begge jobbene ga meg en langt dypere og bedre innsikt i viktige samfunnsstrukturer og deler av myndighetsapparatet. Jeg er blitt en bedre journalist av denne kunnskapen.

I disse jobbene samarbeidet jeg med mange andre journalister som også hadde «byttet side», og opplevde aldri at kildebeskyttet informasjon ble delt. Det var ikke en gang noe samtaletema. Det er nemlig slik at journalister som er ordentlige mennesker før de «bytter side» fortsetter å være det også i sin nye jobb. Dessuten gjelder den lovpålagte taushetsplikten (bl a nedfelt i arbeidskontrakter) også etter et jobbytte, det samme gjelder dine etiske forpliktelser i forhold til tidligere kilder.

Denne taushetsplikten gjelder også andre veien, om forhold og enkeltsaker du har fått kunnskap om i andre stillinger, dersom du skulle vende tilbake til journalistikken.

Slik må det også være. Men selvsagt vil det være mennesker som synder mot spillereglene i arbeidslivet, bransjenormer og den tilliten de er vist. Men jeg vil advare mot å tro at journalister er noe annet enn ganske ordinære mennesker og således neppe hevet over arbeidslivets mange fallgruver hva gjelder å gjøre feil. Snarere tvert imot, vil kanskje noen kritiske stemmer mene. Men det er sjelden feilene begås med vilje. Slik er det også i andre deler av arbeidslivet.

Som PR-rådgiver pleide jeg å si til mine kunder at det er god mediestrategi å behandle alle medarbeidere ordentlig i endringsprosesser. Rådet hviler på noen års innsikt i og erfaring fra kildearbeid. Bitre og sinte medarbeidere snakker oftere med mediene enn de som føler at de er blitt ordentlig behandlet. Men det er neppe revolusjonerende kunnskap.

Personer og grupper i samfunnet har rett til og bør ikke mistenkeliggjøres for å ønske uavhengige råd dersom de står i vanskelige situasjoner. Det være seg om jus eller om kommunikasjon. Tendensene til å demonisere rollen som kommunikasjonsrådgiver bør ta slutt, fordi det forflater og fordummer debatten om styrkeforholdet mellom medier og maktapparatet. Det siste er en viktig og interessant debatt. Mediene er langt mer sårbare for manipulasjon og påvirkning i dag enn før, fordi redaksjonene gjentatte ganger er nedbemannet og den redaksjonelle kapasiteten til kritisk og undersøkende journalistikk er sterkt svekket. Blindsonene er langt flere. Antall medarbeidere i mediene med spesialisert dybdekunnskap er langt færre. Men det er ikke kommunikasjonsrådgivernes skyld.

De fleste kommunikasjonsrådgivere bidrar til at den eller de man arbeider for faktisk forholder seg til journalistene i stedet for å gjemme seg. Noe annet er dårlig omdømmestyring. Men selvsagt har kommunikasjonsrådgiverne en annen rolle enn journalister. Selvsagt har de sin lojalitet hos arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Det endrede tyngdepunktet i norsk offentlighet er imidlertid et større problem enn at en organisasjon faktisk kommuniserer. Dersom kommunikasjonsarbeidet mot mediene utføres på en problematisk måte må dette møtes med mer kritisk journalistikk. Mediene kan ikke møte slike utfordringer ved å hevde at «de granskede» bør nektes rådgivning. For å sette det litt på spissen, hva blir da det neste? At tiltalte nektes advokatbistand fordi strafferettspleien har noen utfordringer og/eller enkelte blir frifunnet av domstolene?

Jeg har selv - i perioder - opplevd store utfordringer i mitt arbeid med å utøve kritisk journalistikk mot etater med ansvar for sivil og militær beredskap i Norge. Men utfordringen har normalt vært at beslutningstakere ikke har lyttet til og fulgt råd fra kommunikasjonsfolkene, selv om det selvsagt også har forekommet at kommunikasjonsrådgiverne er en del av problemet. Og da bør og må man påtale det.

I en medievirkelighet anno 2021 er endringstakten uansett så høy at de aller fleste journalister i dag vil måtte regne med å måtte bytte jobb noen ganger i løpet av livet. Noen ganger har de ikke noe valg. Andre ganger har (også) journalister lyst på nye impulser og utfordringer. Mange av de som forlater journalistikken blir kommunikasjonsrådgivere, fordi det er et fag du ofte vet litt om etter å ha arbeidet i en mediebedrift. Andre begynner kanskje med reklame eller produksjon av «content marketing».

Uansett hvor de havner: De aller, aller fleste er ordentlige og flotte mennesker, som aldeles ikke har noe å skamme seg over. Noen har hevdet at «journalistikk kan føre til så mangt, bare du vet å slutte i tide». Kanskje kunne det sogar vært en styrke for journalistikken at flere journalister faktisk også hadde annen arbeidserfaring å skilte med og hadde sett mediene utenifra?

Powered by Labrador CMS