«Han har syklet rundt og kost seg - og taler for den hvite arbeiderklassen»

Jan Bøhlers partibytte har vært svært lærerikt. Vi har lært å kjenne Arbeiderpartiet, og særlig Oslo Ap, på en ny måte. Eller snarere: Vi har skjønt at partiet ligner på seg selv, slik det en gang framsto på sitt mest autoritære: En sekt som slår hardt ned på svikere.

Men like interessant har det vært å bli bedre kjent med deler av kommentariatet i de store avisene. Vi skjønner nå hva de ikke er opptatt av.

De er ikke opptatt av spørsmålet om Ap selv har sviktet sine kjernevelgerne eller sine tradisjonelle verdier.

De er ikke opptatt av sakene og problemene som Jan Bøhler har jobbet tett på i flere år, uten å få gehør i eget parti. 

De er ikke opptatt av den enorme støtten han har fått fra vanlige folk i og utenfor Ap den siste tiden, og som har gitt han inspirasjon til fornyet innsats for det han tror på.

Kort sagt: Kommentariatet bryr seg lite om det Bøhler selv sier og står for. Det er kanskje for utilgjengelig. Han har jo bare nettopp utgitt en lettlest og engasjert bok om sakene han brenner for. Men kommentatorer har åpenbart ikke tid til å lese 265 sider om «Østkantfolk». De skal jo mene noe om Jan Bøhler.

Men selv ikke disse meningene evner de å uttrykke på en klar og ærlig måte. De pakker dem inn, for å slippe å ta ansvaret for dem. De refererer til anonyme kilder, eller viser til hva «mange sier». I praksis gjengir de spinningen fra Oslo Rådhus - den negative og sterkt partiske(!) versjonen om den fraværende, selvopptatte solo-politikeren. Dette gjør de helt ukritisk, uten forbehold eller hensyn til journalistiske krav om balanse og etterrettelighet.

Hva verre er: Disse meningsbærerne, ansatt i en presse som ynder å profilere seg som den lille manns talerør, har åpenbart ingen betenkeligheter med å latterliggjøre at en politiker er opptatt av å omgås og lytte til «småfolk».

I stedet, for å framstille denne bakkekontakten så tvilsom som mulig, kan man jo også antyde at politikeren er opptatt av raseskiller i befolkningen. Eller så kan man gjøre partibytter til enda et dårlig trekk blant menn.

Kjønnsperspektivet fra Bergen

Prisen for Mest Dustete Kommentar om Bøhlers partiskifte går utvilsomt til Jens Kihl i Bergens Tidende. Fra sin observatørposisjon bare 463 km unna var han svært fornærmet på vegne av Oslo Ap. Bøhler har sviktet de som gjør den virkelige jobben: "Å stå på stand eller sitje i lokallagsstyret er liksom for andre folk." 

Javisst, Bøhler har i årevis hevet seg over partifeller ved å farte rundt og snakke med folk og velgere i Groruddalen, til og med folk utenfor partiet. Han har kastet bort tiden på å sitte i styret i LIM, i Natteravnene og i Grorud Idrettlag. Han har kastet bort tiden på å arrangere møter i det nystartede Groruddalstinget. For ikke å snakke om all tiden han har kastet bort på Stortinget. 

"I valkamp etter valkamp har grasrota i Groruddalen stått på stand og banka på dører for å hjelpe Jan Bøhler inn på Stortinget. Så berre stikk han av. Det er ikkje akkurat biletet av «grasrotas mann» som teiknar seg med ein slik oppførsel."

Nei, den late og utakknemlige Bøhler må komme seg ned fra leiligheten i blokka, og begynne å gå rundt på dørene med røde Ap-roser, slik solidariske arvinger fra Riis gjør. I alle fall i dagene før hvert valg. Etter at de selv har skiftet parti.

For det gjorde Jonas Gahr Støre en gang (fra Høyre). Og Raymond Johansen (fra SV). Dette fant Kihl ikke verdt å nevne. Han var bare ute etter svikeren Bøhler. Og Geir Lippestad, Per Sandberg, Erik Solheim og Lars Sponheim. BTs mann hadde gjennomskuet alle sammen: Det handler om personlige karriereambisjoner. Om å hoppe av og shoppe videre når man ikke får det som man vil. Så egoistiske er de nemlig: Mennene!

Kihls anla et kjønnsperspektiv på illojaliteten. Og fant denne tittelen til sin åndsforlatte moralpreken, forkledt som rikspolitisk analyse: «Mennene som berre går sin veg». Norsk skjønnlitteratur kan ha gått glipp av et stort romantalent i Jens Kihl. 

Kihl vet dog hva han snakker om, selv om han glemte å nevne det også. Han har nemlig kalt seg for "definisjonen på å være venstrevridd". Men har du sett: For et par år siden sluttet han som journalist i det sosialistiske dugnadsprosjektet Klassekampen for å få en mer prestisjefylt og bedre betalt jobb i borgerpressen, eid av det ekspansive kapitalistkonsernet Schibsted.

Tenk det. Han bare tenkte på seg selv. Og gikk sin vei. Tilbake sto Klassekampens avisselgere og hutret på Egertorget.

Når VG sover på Bøhlers vakt

Hans Petter Sjøli var mer satirisk enn snurt i sin Bøhler-kommentar i VG, og hadde faktisk et par positive ting å si, blant annet om «snillisme»-utspillet på 90-tallet: «Ettertiden har gitt dem [Bøhler og Rune Gehardsen] mye rett i at norsk innvandrings- og integreringspolitikk lenge var i overkant naivt fundert.»

Du sier ikke det. Men siden Sjøli har skrevet bok om AKP, måtte selvsagt nøkkelen til å forstå et partiskifte i 2020 plasseres femti år tilbake i tid:  

«Blant mange hardbarka og autoritære AKP-ere, var Jan Bøhler etter sigende blant de mest hardbarka.» Han meldte seg riktignok ut med brask og bram, men sånt kan man ikke stole på, ifølge Sjøli: «Man vet jo liksom aldri helt med disse gamle ml-erne». 

Dermed skjønner vi bedre hvorfor «arbeiderklassegutten» nå har alliert seg med «storbonden» - «det som engang var klassefienden blant husmenn, arbeidsfolk og husmødre på Grorud». 

Sjøli karakteriserte ellers Bøhler som «skamløst selvpromoterende», et «politisk enkeltmannsforetak» som «flasher muskler», bærer en «besynderlig hentesveisvariant», og kjenner Groruddalens innbyggere mer på et «mytisk» enn et personlig plan, hva nå det måtte bety. Bøhler har også større stjerne blant innvandringskritikere enn blant partifeller, ifølge Sjøli: 

«At en snart 70 år gammel omstridt solospiller ikke blir renominert til Stortinget for femte gang, er knapt til å heve på øyenbrynene av, og Aps tilbakegang i Groruddalen de siste årene har vitterlig skjedd på hans egen vakt.»

Jeg skal komme tilbake til «omstridt». Men bruker man ordet «vitterlig», bør man ha gjort hjemmeleksen. Her er fakta: I 2001 var Ap ned mot 30 prosent i hele i Groruddalen, og Frp over 20 prosent. Etter at Bøhler stilte til valg på Stortinget i 2005, gikk det jevnt oppover. I de to siste stortingsvalgene har resultatene i flere av dalens bydeler ligget på nivå med Arbeiderpartiets oppslutning på 50-tallet. I 2017 fikk partiet 45 prosent i Alna, Bøhler bydel, og hele 58 prosent i valgkretsene Furuset og Stovner. Mens FrP var redusert til under 10 prosent.

Ved kommunevalget i 2019 derimot, da Bøhler ikke var kandidat og for første gang ikke deltok i valgkampen, fikk Ap 30,6 prosent i Alna (ned 20,3), og 20 prosent i Oslo som helhet (ned 12 prosent). Et katastrofevalg. Dette påpekte jeg for Sjøli på Facebook. Han svarte:

«Sist gang røk de på bompenger, da. Og jeg påstår da ikke at Jan har vært en fiasko, gjør jeg?»

Jo, det var det han langt på vei gjorde i VG. Og hvor langt bærer bompengeforklaringen? Ville velgere rømme til et protestparti om de var fornøyd med Aps politikk?

Sjøli burde heller nevnt hvem som var fiaskoene ved forrige valg, nemlig de samme kandidatene som stiller øverst på Ap-listen også til neste valg.

Dagbladets høyreavviker

Og så har vi Dagbladet, en historie for seg. Straks Bøhler bekjentgjorde sitt partiskifte kommenterte Marie Simonsen tørt på Twitter: «Dagens minst overraskende.»

Og ha det klinkende klart: Dagbladet seniorkommentator var ikke positivt uoverrasket. Hun hadde bare fått bekreftet hva slags type Bøhler var. En hvit mann. Som taler på vegne av andre hvite menn. En som skryter av å være i kontakt med grasrota. En som er skeptisk til innvandring og integrering. En senterpartist. En Giske-venn. Kort sagt: En trønder i byen. Eller om du vil: En norsk deplorable. Forklaring følger nedenfor. 

Alle på Simonsens twittertråd var ikke like uberørt av partiovergangen: «Minst overraskende!!? Jeg må si jeg er veldig overrasket. Jeg trodde faktisk Bøhler stakk fra Ap fordi de hadde gått for langt til høyre og slepte foten på de store spørsmålene.» 

Sånn kan man se det. Men det er utenkelig for Marie Simonsen og Dagbladet. Bare et par timer etter pressekonferansen med Bøhler og Vedum hadde avisen lederartikkelen klar. Tittel: «Bøhlers nye høyreavvik».

Også Dagbladet ville femti år tilbake i tid: "Den tidligere marxist-leninisten har foretatt enda et høyreavvik, som det ville blitt kalt i SUF (m-l), der Bøhler i sin tid hadde en godt synlig rolle."

Her kunne man nevnt at Bøhler allerede i 1976 meldte seg ut av AKP, og skrev to kronikker om det, i høyreavisen Dagbladet, som var minst like kritisk til AKP. 

Heller ikke Dagbladet unnlot å kommentere Bøhlers utseende: "Med sin svulmende brystkasse - som han gjerne viser fram - har Jan Bøhler alltid demonstrert betydningen av egen person." 

Jeg kan ikke erindre ha sett Bøhler med utringning. Men jeg skulle gjerne sett en Dagbladet-kommentator skrive noe lignende om en kvinnelig politiker med framtredende brystparti.

Videre i lederen: "Selv sier Bøhler at han valgte Sp fordi partiet i de seinere åra har «blitt mer og mer et folkekjært grasrotparti med økende oppslutning blant småkårsfolk og vanlige arbeidsfolk landet rundt». Slik patos låter lite troverdig. Senterpartiets og Bondepartiets kjernevelgere har ikke vært småkårsfolk, men selveiende bønder som også er landets største grunneiere. Det er ennå nokså langt fra de store skogeierne i Østerdalen til folket i Groruddalen."

Når Bøhler snakker om Sps utvikling "de seinere åra", må Dagbladet late som intet har skjedd siden krigen. Hvorfor ikke likegodt nevne at forsvarsministeren i to Bondeparti-regjeringer het Vidkun Quisling?

Langt fra Hasle til Grorud

"Viktigere er at Jan Bøhler over tid har beveget seg mot høyre i det politiske landskapet. Hans nye politiske manifest bekrefter det: Sterk vektlegging av personlig moral, av nasjonalstatens fortrinn, nasjonalt eierskap, ønsket om en regjering med Ap og Sp (men uten SV) og en streng narkotikapolitikk."

Men Bøhler har ikke beveget seg én millimeter bort fra det arbeiderbevegelsen en gang sto for, som i høyeste grad handlet om personlig moral, motstand mot rus, og nasjonalstaten som ramme for velferd og trygghet. 

Derimot har Ap og Dagbladet beveget seg i det politiske og kulturelle landskapet - stadig høyere opp, med mindre bakkekontakt, der til slutt all sunn fornuft framstår som høyreavvik. Og der man slipper unna med "analyser" som ikke gjør oss klokere på noe annet enn fordommene til lederskribentene.

En journalist kalte denne Dagblad-lederen for «en oppskrift på økende forakt». Han mente å se den samme uvilje mot å forstå virkeligheten som gjorde at elitene ble tatt på sengen av Brexit og Trump. 

For Dagbladet hadde ikke fått med seg hva Sp har gjort og oppnådd de siste årene. Partiet er like stort eller større enn Ap i Nord-Norge, Innlandet og Trøndelag. Det fikk rent flertall i den gamle industribastionen Sauda i fjorårets valg. Og nå øker Sp i de halvurbane byggefeltene. Ikke fordi partiet bedriver "populisme", men har en politikk for folk som bor der - mot "de altfor store strukturene der menneskene blir små og uviktige."

Dette skrev Jo Moen Bredeveien i selveste Dagsavisen, Aps gamle partiorgan. Og han avsluttet slik:

«Det er tydeligvis veldig langt fra Dagbladets redaksjonslokaler på Hasle øst i Oslo til Groruddalen litt lenger ut. Det er, for å si det forsiktig, et langt større problem for vår samfunnsdebatt enn at Jan Bøhler melder overgang fra et rødgrønt parti til et annet."

Selv Dagsavisens Grand Old Man, Arne Strand, kaller Bøhler en stemmesanker og en «dyktig politisk ringrev». Og at det dermed er «vanskelig å forstå at Oslo Ap har manøvrert så dårlig at de mistet Bøhler til Sp».

Men Dagbladet er altså mer katolsk enn paven, og har ikke ett negativt ord å si om Arbeiderpartiet i Bøhler-saken. Bare om utbryteren selv. Og for virkelig å skjønne hvor dypt antipatien mot Bøhler sitter på Hasle, skal vi lytte mer til Marie Simonsen.

«Mange synes» Bøhler ikke stiller opp

Hun sier dette til sin kollega på Dagbladet TV:

«Nå er jo Jan Bøhler… Du kalte han en legende og sånn, men han har jo, som mange av oss har sagt, gjort et stort nummer ut av seg, og mange synes at han har vært mer solospiller enn partispiller. Og det er noe som er blitt holdt mot han, at han ikke har stilt opp på partimøtene, og deltatt sammen med de andre. Han har syklet rundt og kost seg, og det skal han gjøre mer, som han sier. Og han ser på seg som en ombudsmann. Er han da en ombudsmann for Arbeiderpartiet, eller hvem er det han representerer?»

Bøhler, som har doble arbeidsdager, om vi tar med alle hans engasjementer i lokalmiljøet, er altså en selvopptatt latsabb som ikke stiller opp for partiet. Sier Simonsen, på vegne av «mange». Hvem har hun snakket med? 

Neppe de medlemmene av regjeringen som har vært nødt til å svare på alle Bøhlers plagsomme spørsmål i spørretimen, basert hva han har hørt og sett under sykkelkosen i dalen. Eller som har skjønt behovet for å endre lovverket, for eksempel for å hindre «hyblifisering», etter initiativ fra dalens ombudsmann.

Ironisk nok ligger videoen som det ovenstående Simonsen-sitatet stammer fra, inne i gårsdagens Dagbladet-sak der et mangeårig Ap-medlem i Oslo kaller partiet et «søppelparti», og melder seg ut på grunn av den ufine behandlingen av Bøhler.

Men mer bemerkelsesverdig i samme artikkel er utsagnene til Dag Einar Thorsen. Han er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge, og leder av Ellingsrud Ap i Groruddalen, der Bøhler bor. Vi snakker om Bøhlers nærmeste lokalleder i partiet.

Thorsen sier Bøhler ble fryst ut og «fikk beskjed om å holde seg unna», av ledelsen i Oslo Ap. Han kaller det «sludder» at Bøhler ikke har stilt opp for partiorganisasjonen: «Han har ikke vært på møter hvor han ikke føler seg velkommen. Han har aldri vært vanskelig å be. Men det er vel sånn at en del som ikke har invitert han, nå uttaler seg om at han ikke stilte opp.» Og Thorsen er ikke nådig mot partitoppene i byen: 

«Det er fullstendig katastrofe at ledelsen i Oslo Ap lot dette skje. At de ikke fulgte godt nok med og ikke tok seg godt nok av Jan. Dette er det verste som kunne skje ett år før valget. At en av være mest profilerte politikere går ut. Da har det sviktet i Oslo Ap.»

Hvordan halvere Groruddalens befolkning

Simonsen kunne altså fått korrigert sin feilframstilling ved å lese sin egen avis. Jeg tror neppe hun abonnerer på Akers Avis Groruddalen. Men der skriver Olav Tønsberg, kjent ildsjel i dalen og leder av Alna Ap mellom 2004 og 2014, noe av det samme, under overskriften «Jan Bøhler – et medmenneske, en venn»:

«Tusenvis av sympatisører, inklusiv meg som nær partikamerat i Ap, er helt opprørt» over Oslo Aps «ufattelige stygge» omtale av Bøhler. Han berømmer Bøhler for hans «enorme innsats» og sier partibyttet er et trist «tap for Oslo Arbeiderparti».

Så hva vet egentlig Marie Simonsen om Groruddalen? Jo, dette:

«Det som er interessant, er jo selvfølgelig, hvis vi ser på den capsen hans, så er han Groruddalen på sin hals. For de som er utenfor Oslo, så er det er langt dalstrøk i Oslo, hvor det bor vel 70.000 mennesker (…) og der er det et mangfold av nasjonaliteter (…). Og det har vært mye snakk om snakk om utfordringene ved det de siste årene. Der har Jan Bøhler påtatt seg en rolle som i hvert fall er blitt oppfattet som at han står opp for den hvite arbeiderklassen i Groruddalen. Og dermed så har han fått veldig mange venner blant kanskje litt sånn senterpartister og alt mulig sånn, mens han har møtt motstand fra sine egne.»

Det er rørende at Simonsen vil opplyse det norske folk om Groruddalens geografi og demografi. Men litt uheldig at hun reduserer dalens befolkning fra 140.000 til det halve.

Men viktigere for Simonsen er det å redusere inntrykket av den støtten Bøhler faktisk har på hjemmebane. På Facebook skriver hun: «Mitt bestemte inntrykk er at Bøhler er langt mer omstridt i Groruddalen enn på St. Hanshaugen. Men karikaturen vil kanskje ha det annerledes.» 

Hvem karikerer? Bøhlers nærmeste partisjef i Groruddalen sier til Simonsens avis at han ««uten sidestykke» er Oslo Aps mest populære og mest profilerte politiker.» Trolig er Bøhler mindre omstridt i alle bydeler – og landsdeler - enn for eksempel Støre og Hadja Tajik. Og når ble det noe negativt være «omstridt»? Kan man ikke like gjerne si det som det er: Jeg er rasende uenig med han politisk.

Hvem snakker om «de hvite»?

Men hva verre er: Simonsen forsøker altså å skape inntrykk av at Bøhler bare representerer én nasjonalitet i Groruddalen. Han er ikke de melaninrikes mann. 

Dette til tross for at Bøhler, alltid omtaler østkantfolk som mine folk, mine venner, mine naboer, uansett bakgrunn og opprinnelse. Han har også understreket at de problemene han er opptatt av, rammer barna i minoritetsmiljøene mest. Som mangeårig leder i Oslo Ap gav han verv og posisjoner til minoritetspolitikere. På Facebook skriver Mobashar Banaras, tidligere bystyremedlem for Ap og leder for bydelsutvalget i Grorud: 

«Tusen takk Jan Bøhler for den fine jobben du har gjort for Oslo, Groruddalen og AP gjennom så mange år! Du har alltid stilt opp. Ble overrasket på ditt partibytte men respekterer valget ditt. Ønsker deg lykke til. Husk at det er fortsatt mange i AP som er glad i deg:)»

Og hvilket ord går igjen i kommentarfeltet under denne hilsenen? «Mashallah». «Hva gud har villet.» 

Bøhler har så visst sagt at vi må stille krav til innvandrere. Og at vi også må lytte til opplevelsen og erfaringene til groruddøler med norsk bakgrunn for å skape god integrering. Sånt liker ikke alle. Men han har like tydelig tatt avstand fra «ytre høyre og FrPs til tider aggressive og unyanserte hamring mot innvandrere» (s. 34 i «Østkantfolk»). Det vet nok Marie Simonsen. Men likevel skal han framstilles som høyrevridd talsmann for de hvite, en anklage som vel knapt har vært brukt mot noen sentral FrP-politiker engang.

Når har Bøhler i det hele tatt snakket om «de hvite»? Jo, når han sier ting som dette – her fra Aftenposten i 2015:

«Innvandrerne må akseptere at hvis de skal bo her, så er norsk språket som brukes på skolene, i barnehagene og i alle fellesmiljøer. Det er vårt felles språk på tvers av alle nasjonaliteter. Vi, hvite nordmenn, må på vår side klare å se lenger enn til hudfarge, som er helt uvesentlig. Mitt inntrykk er at de aller fleste innvandrere ønsker å bli integrert og fungere i Norge.» 

Hudfarge er altså uvesentlig for Bøhler. Men vesentlig for Simonsen, når hun skal ta Bøhler. En populær norsk politiker som uttrykkelig står for klassiske sosialdemokratiske verdier, blir anklaget en av en sentral aviskommentator for å bedrive hvit identitetspolitikk – i et år der polarisering og stammementalitet forgifter debattklimaet. Det er ikke bare dumt og søkt. Det er stygt.

Groruddalens Messias! Hahahaha

Men det var ingen forsnakkelse. Også til Dagbladet podcast «Rett på» sier Simonsen, i en munter samtale med kollega Nicolai Delebekk, at Bøhler «vet hva den hvite arbeiderklassen ønsker seg». Og hun raljerer over hans folkelighet:

«Det som er interessant med denne overgangen [fra Ap til Sp] i et litt sånn større perspektiv, er jo at han går ut av døren og skriver på Facebook: «Jeg går nå til partiet som bryr seg om småkårsfolk og arbeidsfolk.»»

Latteren runger i studio. Og Simonsen fortsetter: «Dét er meldingen sin til partiet han har sittet på Stortinget for i fire perioder!»

Men det var ikke slik Bøhlers melding lød. Simonsen forvrenger fullstendig hva han skrev på Facebook da han meddelte sin overgang: 

«Jeg har ikke noe behov for å si negative ting om mitt gamle parti, og står fullt og helt for mine sosialdemokratiske grunnverdier. Men SP har i de seinere årene blitt mer og mer til et folkekjært grasrotparti med økende oppslutning blant småkårsfolk og vanlige arbeidsfolk landet rundt.» 

Intet stikk til gamlepartiet, tvert imot. Og det han her sier om Sp, lar seg vanskelig bestride. Men Simonsen har vann på mølla i podcasten:

«Med mindre Vedum har orientert Jonas på forhånd, så er det jo som han går bak ryggen hans og rapper en av folkene hans. Og stiller opp på pressekonferansen og gjør et kjempenummer ut av det. Som om det er en signering i Messi-klassen. Groruddalens Messias!»

Mer hånlatter i studio. Så blir stemningen enda høyere: «Men en [i Ap] som ikke  er så sint på Jan Bøhler og har sendt han hyggelig hilsener, er en fyr i Trondheim – Trond Giske!» Og kanskje han blir nestemann over til Sp, ifølge Simonsen: «Når du er trønder, så er jo Senterpartiet alltid rett rundt hjørnet.» 

Denne setningen bør høres. Simonsen uttaler ordet «trønder» omtrent slik et SIAN-medlem uttaler ordet «muslim».

Man kan, om man strekker velviljen, se disse bemerkningene som lett satire, i en uformell kollegial setting. Man kan også ta det som et interessant innblikk i en medieprofesjonell boble, eller et venstre-urbant ekkokammer, der man må ty til humor for å få uttrykt sin hele og fulle forakt for folk som befinner seg et stykke fra Oslo, og et stykke ned på den sosiokulturelle rangstigen. De man ikke greier å omtale uten å bruke distanserende anførselstegn. Den såkalte «grasrota», de såkalte «småkårsfolk» eller «vanlige arbeidsfolk». 

Og dette gjør man selv om man for lengst burde ha sett varsellampene, og skjønt at nettopp denne nedlatende avstanden gjør at man selv mister sympati og interesse hos de man er avhengige av.

Dagbladets oppslutning har vel de senere årene hatt omtrent samme kurve som Arbeiderpartiet. Vi får se hvordan det går videre, når lederavdelingene i avisen og partiet nå går solidarisk hånd i hånd mot neste valg, i felles avsky for mannen som ikke ville være en lydig partikanin.