Er klåing på jule­bord verre enn vold? Tydeligvis, skal vi tro VG og stats­råd Linda H. Helleland

• KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant

Metoo har skapt større oppmerksomhet omkring seksuell trakassering. Og takk for det. Dessverre har kampanjen også ført til at mindre alvorlige overtramp får mer oppmerksomhet enn alvorlige forbrytelser. Et nytt eksempel på dette får i VG i dag:

« - Julebord ingen frisone» lyder tittelen på VGs nettfront. Barne- og likestillingsminister Helleland frykter at fulle mannlige julebordsgjester vil gjøre arbeidssituasjonen utrygg for kvinnelige servitører. «Slik kan vi ikke ha det».

Foranledningen for bekymringen er en ny artikkel fra SSB, som VG presenterer med denne tittelen: «SSB: Servitører mest utsatt for trakassering på jobb». Ingressen lyder slik: «En av fem unge kvinner blir utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på jobb, viser nye SSB- tall». 

Her er det mye man kan bemerke. For det første er ikke tallene nye. Det stammer fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø i 2016.

For det andre er det ingen nyhet at servitører er mest utsatt for trakassering. Det fastslo FAFO i en rapport i fjor basert på de samme SSB-tallene, og VG intervjuet da arbeidsminister Anniken Haugli som var «bekymret for ukene vi går inn i». Nyheten må være at VG skifter statsråd som kilde for den årlige julebordsbekymringen.

For det tredje – og mer interessant: VG velger en helt annen vinkling på saken enn SSB selv.

«Kvinner og menn i helseyrker møter mest vold og trusler». Det var SSBs overskrift på artikkelen i går. Fokus var altså på en annen bransje. Og en annen form for overgrep. For hvis noe er oppsiktvekkende med SSB-tallene, så er det hvor utsatt norske arbeidstakere – og særlig kvinner -  er for direkte lovstridige handlinger. Her er tallene:

• 6 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har blitt utsatt for vold på jobben det siste året.
• 5 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har opplevd trusler så alvorlige av de ble redde (også dette gjelder det siste året).
• 7 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene blir utsatt for seksuell trakassering på jobb minst én gang i måneden.

Merk at man ikke kan sammenligne forekomsten av vold og trusler med forekomsten av seksuell trakassering, siden det siste er basert på en mer jevnlig utsatthet (én gang i måneden, mot én gang i året).

Men – man bør også merke seg noe annet, som ingen journalister eller politikere ser ut til å ha fått med seg. SSB spør ikke folk om de er blitt utsatt for seksuell trakassering. De spør slik: «Hender det at du blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på din arbeidsplass?»

Men dette er ikke tilstrekkelig for at noe skal defineres som seksuell trakassering, ifølge  likestillings- og diskrimineringslovens §13. Den presiserer at «uønsket seksuell oppmerksomhet» er trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». Og ifølge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. SSB tar ingen av disse forbeholdene, og vil få bekreftende svar fra f.eks. en servitør har opplevd rumpeklaps eller ufrivillige klemmer som kanskje er uønskede, men som ikke var «vondt» ment, og heller ikke ble oppfattet slik.

Med en så vid definisjon på seksuell trakassering er en offer-andel på 4 prosent (tilsammen begge kjønn) ikke spesielt alarmerende. Fokuserer man kun på sysselsatte kvinner i alderen 18-30, blir tallet 13 prosent. Som selvsagt er ille høyt. Men er det virkelig mer urovekkende enn at 6 prosent kvinner årlig utsettes for vold, og 5 prosent utsettes for alvorlige trusler? Dette er overgrep eller belastninger av en langt mer «objektiv» og fryktinngytende karakter. Det er også snakk om rene lovbrudd. Men de kommer likevel helt i bakgrunnen i VGs artikkel, som baserer seg på metoo-vinklingen.

SSB trekker også fram utsattheten til ansatte i helse- og sosialsektoren. Og går man inn i tabellene, er det én yrkesgruppe som peker seg ut: Vernepleierne. De som jobber med mennesker som har fysiske, psykiske eller sosiale funksjonsvansker, ofte utviklingshemmede. 23 prosent av vernepleierne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 29 prosent har vært utsatt for trusler som har gjort dem redde. Og 46 prosent har vært utsatt for vold.

Dette siste er et ekstremt tall. Ingen andre yrkesgrupper er i nærheten. Man skulle tro «sikkerhetsarbeidere, militære, tollere, politi» hadde en tøff arbeidshverdag i møte med aggressive kriminelle. Men bare 19 prosent i denne gruppen har vært utsatt for vold siste år. Vernepleierne lever over dobbelt så farlig. 

Men hvem taler vernepleiernes sak? Ikke statsråd Helleland. Og i hvert fall ikke VG, som i stedet utstyrer saken på papir med denne tilleggsopplysningen i en rød «kule»:

«PSSST! Én av fem kvinnelige leger har opplevd seksuell trakassering på jobb, viser en Fafo-undersøkelse for Legeforeningen.Av 8657 leger som svarte, sier 16 prosent at de har blitt utsatt for sex-trakassering.»

Hva kan man lære av dette? I alle fall to ting: Moraldrevne kampanjer kan føre til at bekymringer kommer helt ut av proporsjon. Man bekymrer seg mest for de man ligner på.