Heretter skal ingen journalister kunne presse kilder til å «uttale» noe de ikke har sagt, slik VGs Lars Joakim Skarvøy presset Sofie Bakkemyr.
Heretter skal ingen kommunikasjonsrådgivere kunne skrive om det sjefen har sagt, etter intervjuet – for at det skal se smartere ut.
Heretter blir det slik: Sagt er sagt. Journalisten har gjort opptak eller notert det ordrett. Og slik skal det gjengis i intervjuet.
Ja, altså: Ikke helt ordrett, med alle «eh …», «øh …» og «mm …» som muntlig tale inneholder. Men ellers: Direkte sitater skal være presise.
Hva da med dem som snakker usammenhengende, avbryter seg selv, bruker vanskelige ord, eller er altfor omstendelige?
Dem kan journalistene sitere indirekte, og forklare med enkle ord hva de mener. Ingen må siteres direkte, med talestrek.
Det er slik de gjør det i The New York Times, The Guardian, Le Monde, Reuters, Associated Press og andre ledende medier.
Nå skal det bli slik i Norge også, hvis Kildeutvalget – som presenterer sin rapport i dag – får gehør for sine forslag. Det håper jeg.
Rapporten heter Sa hun virkelig det? Jeg har knapt lest en bedre og grundigere analyse av problemer i norsk journalistikk.
Og med «hun», kan vi godt tenke på Sofie Bakkemyr: Utvalget ble nedsatt fordi hun dokumenterte hvordan VG misbrukte henne som kilde.
Norsk Presseforbund ba utvalget undersøke medienes kildebruk og foreslå endringer av Vær Varsom-plakaten. Utvalget har seks forslag.
Men kan det være nødvendig, da? Var ikke Bar Vulkan-saken et unntak? Journalister flest behandler vel kildene sine etter boka?
Dessverre, men slik er det ikke, hvis «boka» er Vær Varsom-plakaten. Kildeutvalget har undersøkt saken, og skriver dette:
«Mye tyder på at det eksisterer en generell frykt for media ute blant folk. Når frykten er basert på en redsel for hva en maktkritisk presse kan avsløre, er den sunn. Men når frykten stopper nyttige kilder fra å bidra fordi de er redde for hvordan de vil bli behandlet og framstilt, blir den et problem.»
Selvsagt sprer ikke alle journalister frykt når de møter en kilde. Men at noen gjør det, er et problem som rammer alle.
Medienes dårlige rykte og manglende tillit, skyldes at noen journalister og redaktører ødelegger for alle andre. Dette gjør de:
- Presser kilder for å få svar som passer inn i en forhåndsbestemt vinkling.
- Er ikke kildekritiske nok i «den gode saks tjeneste», som i #metoo-sakene.
- Forstår ikke at urutinerte kilder må behandles annerledes enn rutinerte.
- Skriver om uttalelser, og respekterer ikke hvordan kildene ønsker å siteres.
- Forklarer ikke kildene hva som er bakgrunnssamtale, research eller intervju.
Fire av ti urutinerte kilder svarer i en undersøkelse utvalget har utført, at de ikke vet forskjellen på bakgrunnssamtale og intervju.
Sofie Bakkemyr forsto ikke at samtalene med Skarvøy var off the record, og ikke intervjuer han kunne sitere fra. Utvalget skriver:
«Noen journalister redegjør uoppfordret for betingelsene for samtalen, og orienterer om hvilke rettigheter intervjuobjektet har, mens andre gjør det slett ikke. ... Det virker tilfeldig om en kilde møter en journalist som markerer når et intervju begynner og slutter, avtaler sitatsjekk og redegjør for hensikten med intervjuet, eller en som ikke gjør noen av delene.»
Blir jeg intervjuet nå? Må jeg svare? Får jeg sitatsjekk? Kan jeg trekke intervjuet hvis jeg ikke liker det journalisten har skrevet?
Svarene avhenger av hvem du spør. Se bare hva redaktører mener om ordrett sitering, versus det å forhandle om hva kildene kan si:
Kyrre Nakkim, programredaktør i NRK: «Sitatene bør ligge så tett på ordlyden som mulig, samtidig som vi forbedrer språk og uttrykk.»
Lars West Johnsen, nyhetsredaktør i Dagsavisen: «Det intervjuobjektet sier, skal gjennom filteret til journalisten og gi mening for vanlige lesere.»
Tora Håndlykken, nyhetsredaktør i VG: «Det er en tendens i politisk journalistikk til å framforhandle sitater, det er jeg kritisk til.»
Erik Stephansen, nyhetsredaktør i Nettavisen: «… det blir en forhandling mellom journalist og kilde, men det synes jeg er ok.»
I utvalgets spørreundersøkelse svarer seks av ti at de ble ordrett gjengitt i det publiserte sitatet. Tre av ti hevder at sitatet var delvis omskrevet.
Er det rart folk frykter journalister? Det er jo umulig å vite hvordan man blir behandlet! Her må det ryddes opp, mener utvalget:
«Reglene for samspillet mellom kilde og redaksjon må være klare, de må være kjent og de må ikke minst gjøre det forutsigbart hvilke rettigheter kildene har og hvilke mekanismer de kan benytte seg av for ikke å bli misbrukt.»
Er ikke etikkreglene klare, da? Nei, Vær Varsom-plakatens punkt om sitering, for eksempel, er ikke særlig klart:
3.7 Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist.
Dette kan forstås som om journalister kan skrive om uttalelser, så lenge de gjengir – rundt regnet – det intervjuobjektet mener.
Men i den andre setningen står det jo at direkte sitater skal gjengis presist? Ja, og det gjør ikke forvirringen mindre.
Utvalget foreslår et skille mellom direkte sitater, med talestrek, og sitater som gjengis indirekte – som i «NN mener også at …» og lignende.
- Forslag til nytt punkt 3.7 (endringen er understreket):
3.7 Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser i indirekte sitater. Direkte sitater skal gjengis presist.
Noen av pressefolkene utvalget har intervjuet, advarer mot at ordrette sitater gir dårligere språk. Til dette skriver utvalget at det …
«… er ikke kjent med dokumentasjon som tilsier at britiske og amerikanske medier har dårligere språk enn for eksempel de norske.»
I britiske og amerikanske medier ville denne uttalelsen blitt karakterisert som et understatement. Slå det gjerne opp.
Jeg tror motstanden mot ordrette sitater skyldes at pressefolk helst vil gjøre som de alltid har gjort. Et understatement det også.
For å sikre at journalister tar ekstra hensyn til urutinerte kilder, foreslår utvalget to tillegg i punkt 3.9. Endringene er understreket:
- Forslag til nytt punkt 3.9 (endringene er understreket):
3.9 Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor urutinerte kilder og personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Vær aktpågivende ved bruk av sosiale medier som kildegrunnlag. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.
Hva så med Trond Giske? Han ble da også misbrukt i Bar Vulkan-saken? Ja, dansens hans ble framstilt feil, men han ble ikke feilsitert.
Men for Trond Giske og andre med makt, er Kildeutvalgets rapport til liten trøst. De er nemlig for rutinerte, og et presseetisk problem:
«Det er en utbredt oppfatning blant norske pressefolk at makten i økende grad stenger seg inne bak en mur av kommunikasjonsrådgivere og andre portvoktere. Viljen til å stille til intervju er svekket, mens forsøkene på å manipulere den journalistiske prosessen blir stadig flere og sterkere.»
Maktmennesker krever sitatsjekk, og de får det. De filer på uttalelsene sine så de til slutt ikke ligner på noe av det de har sagt.
Får de lov til det, da? Ja, noen steder. Sitatsjekk praktiseres også ulikt, nemlig, og rutinerte kilder kan velge seg medgjørlige journalister.
«.. det (er) utvalgets oppfatning at ordningen med sitatsjekk i altfor stor grad er blitt overlatt til den enkelte journalists skjønn.»
Noen av de nevnte ledende utenlandske mediene, de som siterer ordrett, gir ikke sitatsjekk. Ganske enkelt fordi sitatene er korrekte.
Utenlandske journalister mener norsk praksis gir rutinerte kilder makt over mediene. Asaki Abumi, japansk journalist i Norge, skriver:
«Kort sagt, norske sitatregler tolkes ofte som sensur i Japan. Jeg publiserer ikke når politikernes rådgiver har endret hva politikere sa.»
Rutinerte kilder som utvalget har intervjuet, vil ikke bli sitert ordrett. De vil ha sitatsjekk, så kommunikasjonsrådgiverne kan skrive om.
Flere av de disse kildene truer med å bli enda mer uvillige til å gi muntlige intervjuer, hvis journalistene skal sitere dem ordrett:
Geir Isaksen, konsernsjef i Vy: «Det måtte bli mer skriftlighet. Gjengivelse av meningsinnholdet er ofte bedre enn det jeg sa.»
Anniken Huitfeldt, stortingsrepresentant: «Jeg hadde måttet tenke meg veldig godt om før jeg uttalte meg, og jeg hadde skrevet oftere ned hva jeg ville si.»
Pssst, Huitfeldt, det er lurt å tenke seg om, svarer Sven Egil Omdal, Anki Gerhardsen, Eva Sannum og Simen Sætre i Kildeutvalget:
«… utvalget (vil) påpeke at det ikke er noe problem for journalistikken at kildene føler at de må forberede hva de skal si.»
Nok et understatement. Hvis de gjør alvor av truslene om å nekte muntlige intervjuer, har utvalget et råd å gi om det også:
«Utvalget mener at det er god skikk å opplyse at en kilde ikke vil besvare muntlige spørsmål, at spørsmål ikke er blitt besvart, at det ikke er gitt anledning til oppfølgingsspørsmål, eller dersom andre har svart på vegne av kilden.»
Utvalget foreslår likevel ikke noe forbud mot sitatsjekk, til det er praksisen alt for innarbeidet, men det gjør en viktig innskrenkning:
- Forslag til nytt punkt 3.8 (endringene er understreket).
3.8 Kildens rett til sitatsjekk er personlig, og begrenset til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale. Som hovedregel tilbys ikke sitatsjekk når svar er avgitt skriftlig.
Sitatsjekk nå svar er avgitt skriftlig? Ja, det er faktisk noen som krever å få lese opp igjen svar de selv har sendt på e-post.
Men les den første setningen i forslaget én gang til: Den betyr nemlig at kommunikasjonsrådgivere ikke skal få intervjuer til sitatsjekk.
Sitatsjekk gjelder bare for den som er intervjuet, skriver utvalget: «Forslag om å sende sitatene til andre, bør avvises.»
Sofie Bakkemyr, derimot – og andre urutinerte kilder uten egen kommunikasjonsrådgiver – de bør få hjelp, mener utvalget:
- Forslag til nytt punkt 3.3 (endringene er understreket).
3.3 Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Dette gjelder også opptak av samtaler. Hvis det inngås avtale om sitatsjekk, bør det gjøres klart hva avtalen omfatter og hvilke tidsfrister som gjelder. I kontroversielle saker bør urutinerte kilder gjøres oppmerksomme på muligheten for sitatsjekk. Redaksjonen selv avgjør hva som endelig publiseres.
Trond Giske og kona Haddy Njie får også utvalgets forståelse, når de klager på bruken av anonyme kilder i #metoo-sakene.
Giske-varslerne var anonyme og innholdet i varslene ble hemmeligholdt, noe som gjorde at Giske ikke kunne imøtegå dem.
Han ønsket at varslene ble offentliggjort, fordi det var «fritt fram å karakterisere alvoret i sakene, både anonymt og åpent».
Er det fritt fram? Kan man karakterisere en annen person anonymt? Slenge dritt uten å stå fram som avsender? Svaret er dessverre ja.
Særlig i politisk journalistikk, får anonyme kilder komme med personkarakteristikker. Men det er i strid med god presseskikk, mener utvalget:
- Forslag til nytt punkt 3.1 (endringen er understreket).
3.1 Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson. Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør ikke fremsettes anonymt.
Siden det står «bør», er det fortsatt mulig å varsle om seksuell trakassering – og være anonym i mediene.
Til slutt rydder kildeutvalget også opp i en annet uklart punkt i plakaten, sånn for ordens skyld, siden det var rotete.
- Forslag til nytt punkt 3.6 (endringen er understreket).
3.6 Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet har ingen utenforstående rett til å få utlevert upublisert materiale.
Det siste er helt ukontroversielt, og det er forslagene om økt beskyttelse av urutinerte kilder også. Så langt er alt greit.
Mer debatt blir det nok om ordrett sitering, sitatsjekk og bruk av anonyme kilder. Ifølge utvalget bør nemlig dette være brudd på god presseskikk:
- Å endre intervjuobjekters utsagn, og presentere dem bak talestrek.
- Å sende intervjusitater til andre enn den som faktisk er intervjuet.
- Å la være å fortelle urutinerte kilder at de kan få lese sitatene sine.
- Å gjengi anonyme personangrep og udokumenterbare påstander.
Det mest interessante blir å se hvem som er uenige i utvalgets forslag – og for eksempel mener at anonyme personangrep er helt greit.
