OPP-journalisten har et merke fra en astronaut på veggen

I desember vil Medier24 telle ned til jul med 24 lokalavisjournalister fra aviser over hele landet.

Bak dagens luke er Randi Grete Kalseth-Iversen i OPP, som dekker Oppdal.

Hvorfor jobber du i lokalavis?

– Det har jeg tenkt mye på, for jeg har jo vurdert å gjøre andre ting, men så er det dette samfunnsoppdraget, da. Jeg er oppvokst med en mor som er politiker, som lærte meg at en sak alltid har minst to sider. Det er viktig å belyse begge. Og så synes jeg det er fint å kunne bremse litt på «desibeldemokratiet», hjelpe til at det ikke er alltid de som roper høyest som får viljen sin, men la flere slippe til orde. I tillegg er redaksjonen i OPP en gjeng dyktige erfarne folk, ledet av en tidligere VG-vaktsjef, som ikke akkurat legger opp til noen hvileskjær i hverdagen. Det er hektisk, men veldig variert og ganske ofte veldig morsomt. Oppdal er jo et Norge i miniatyr; vi har liksom alt, her.

– Hva er den største utfordringen med det?

– Det er alt man ikke rekker. Når man er inne i «hamsterhjulet» så jobber man på, men det er ofte noe som glipper. Da får man noen ganger dårlig samvittighet. Og så er det en ganske stressende hverdag, det er vanskelig å få til den planlegginga som ville gjort arbeidsdagen mer oversiktlig. Men samtidig så er det alltid variasjon i oppdragene, og man kommer seg ut og treffer folk.

– Beste lokalavisminne?

– Det er mange, for det skjer mye her. Jeg tror likevel det beste var da den amerikanske astronauten Kevin A.Ford flyttet til Oppdal. Han var kommandør på den internasjonale romstasjonen (ISS) i 2012-.2013, og ble avløst av den mer kjente Chris Hadfield. Både jeg og Morten Wagnild-Antonsen i Adressa fikk intervjue ham, Morten til Ukeadressa, men så måtte vi vente med å slippe det til Ford var formelt ansatt av NTNU, eller noe sånt. Det var ganske nervepirrende å vente i en måned (!) på den publiseringen; villle Morten komme med saken først? Men Morten er en mann av sitt ord; vi fikk reportasjen fredag og han kom med sin påfølgende dag. Og jeg har lært mye om romfart og ISS, og har fått et minne, en såkalt «patch» som har vært der oppe, som henger på veggen min hjemme. Som Ford sikkert hadde 1000 av, men det er ikke så viktig.

– Beste saken i år?

– Oi, det er også mange. Det skjer jo både spennende og uvanlige ting her hele tiden. Men en av de beste historiene var om læreren som fikk nazistisk propaganda i posten, og som tilsvar tok med hele klassen sin til Trondheim og pusset snublesteiner. Snublesteiner er minnesteiner lagt ned i fortau, til minne om jøder som ble henrettet under andre verdenskrig. Det er rundt 70 av dem i Trondheim. Og læreren, Eldfrid Fjøsne, sendte reportasjen fra avisen i posten til nazisten som hadde sendt hatbrevet!

– Har du en uvanlig jule/-førjulstradisjon?

– Jeg tenkte i går på at jeg rekker å gjøre så lite hjemme før jul, og har ganske få tradisjoner, utover de faste greiene. Det er likevel én ting jeg gjør som plutselig er blitt en tradisjon; jeg og naboen har funnet ut at vi rekker akkurat å ta en fjelltur mellom «Tre nøtter til Askepott» og middagslagingen julaften. Så de siste fire årene har vi løpt opp på en av fjelltoppene ved sentrum, tatt en bitteliten skål, og løpt ned igjen på snøen. Det er nok til at det kan kalles tradisjon, det?