Det var trolig få i norsk mediebransje som skjønte hva som kom, da #MeToo-kampanjen begynte med anklager mot Harwey Weinstein høsten 2017. Det kom siden til Sverige, Norge, mediebransjen, politikken og alle deler av samfunnet.
12. november publiserte Aleksander Schau en rekke Twitter-meldinger om seksuell trakassering i norske medier. Det skapte en kraft som røsket med seg både gammelt og nytt grums. TV 2 ble rammet hardest, og sterke kvinnelige ledere i TV 2 kalte det et generaloppgjør.
Samme kveld som Schau postet sine meldinger, hadde en ung kvinne det hun beskriver som en upassende opplevelse på en konferanse med journalister til stede.
Kvinnen har så varslet om uønsket seksuell oppmerksomhet fra redaktør Martin Huseby Jensen - i perioden hun var søker på en jobb i Journalisten. Mannen hun opplevde dette fra var redaktøren.
Hun varslet ikke om hendelsen den gang. Ingen kan vite hva som hadde skjedd da.
Men noen måneder senere varsler en annen kvinne. Om en sammenhengende og systematisk ubehagelig atferd fra samme mann. «Systemtatisk seksuell trakassering», omtales det som i varselet.
Noen uker senere gikk redaktøren av. Han valgte å si opp sin stilling. Fordi han skulle studere. Og Norsk Journalistlag hadde ingen annen historie å meddele.
Da vi først ble kjent med deler av den saken vi i dag omtaler, nølte vi - og tvilte på om det var riktig å grave i den. Ikke fordi det enkleste er å lukke øynene, men fordi vår relasjon og konkurranseforhold til fagbladet kunne gjøre det vanskelig.
Men da vi gradvis fikk mer kunnskap om den, ble det vanskelig å la være. Som fagblad for mediebransjen er det en del av vårt samfunnsoppdrag å «vokte vokterne» - inkludert bransjens organisasjoner og andre bransjemedier.
Hendelsene og historiene vi i dag presenterer er så alvorlige at vi mener de har klar offentlig interesse.
Vær varsom-plakaten sier:
4.7. Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.
Og skal denne siden av saken komme fram, er den vanskelig å omtale uten å identifisere. En slik anonymisering vil vanskelig kunne være reell. Samtidig vil den kunne påføre mistanke på andre.
Handlingene har videre klar relevans til redaktørens jobb og rolle, ikke minst fordi vi her snakker om norske journalisters fagblad.
I den mest alvorlige varslingssaken har den avgåtte redaktøren erkjent hovedlinjene av innholdet i varselet
For de to andre sakene er behandlingen av varslingene ikke fullført. Det gjenstår å se hvordan de blir behandlet.
De skal behandles av Norsk Journalistlag, som det siste halve året har spilt en viktig rolle gjennom den norske MeToo-kampanjen. Med medlemmer som det siste halve året har stilt til veggs og avkrevd kommentarer fra mediehus, andre bedrifter, institusjoner, organisasjoner og ikke minst politiske partier.
Fagforeningen har deltatt i samfunnsdebatten og satt dagsorden. Og vært med på en undersøkelse som viste av 1 av 10 kvinner under 30 år i bransjen mener seg utsatt for seksuell trakassering - det siste halve året.
Det er et høyt tall, som forplikter til handling fra bransjen. NJ er blant de som, betimelig nok, forventer dette fra arbeidsgivere og bedrifter i bransjen.
Nå får fagforeningen selv dette søkelyset på seg. Tiden vil vise hva det lyset peker på.
Gard L. Michalsen, ansvarlig redaktør for Medier24.no
