- THOMAS ANDRÈ SYVERTSEN, kommunikasjonssjef i Oslo Røde Kors og JON MARTIN LARSEN, høyskolelektor i journalistikk ved Høyskolen Kristiania og
Norske medier er enfoldige og majoritetspregete. Det er uakseptabelt at en så viktig samfunnsaktør har en stor del av befolkningen i en journalistisk blindsone.
Under en prosent av norske redaktører har innvandrerbakgrunn anslår David Vojislav Krekling. Leder i Norsk Redaktørforening Arne Jensen trekker fram at noe av årsaken til dette er at det dessverre er for få journalister med innvandrerbakgrunn, som gjør at det rett og slett er færre potensielle redaktører å ta av.
Vi tror årsaken snarere er mangel på reell vilje til å satse på mangfold i mediebransjen.
Dette har store konsekvenser som mediene fortsatt ikke tar på alvor. I likhet med funn fra Retrievers undersøkelser for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) i 2009, 2011 og 2014 kommer personer med innvandrerbakgrunn til orde i to prosent av artiklene i datamaterialet i 2017.
Mens innvandrerandelen i befolkningen stiger, er representasjonen i mediene altså konstant lav. Det er i offentligheten og samfunnets interesse at flest mulig stemmer blir hørt, og når den redaksjonelle blindsonen kan inkludere blant annet en tredjedel av Oslos befolkning som har innvandringsbakgrunn, så er det mange som må gå i seg selv.
Vårt Lands nyhetsredaktør Veslemøy Østrem belyser også utfordringen når hun skriver om pressens plikt til å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og andre institusjoner, private foretak eller andre.
Vi som har jobbet med minoriteter i mange år, både i journalistikken, i organisasjoner og offentlige instanser, vet at det er mye maktmisbruk å avdekke. For ikke å snakke om forholdene for dobbelt- og trippelminoriteter i Norge.
Finnes det statlig maktmisbruk i Norges behandling av skeive asylsøkere? Hvilke utfordringer sliter innvandrere med funksjonsnedsettelser med i arbeidslivet? Hvor sårbare er ikke transkvinner med minoritetsbakgrunn i møtet med både reaksjonære feminister og det norske samfunnet ellers?
Journalister med innvandrerbakgrunn er fortsatt selvlysende fordi de er få, og hudfargen deres og bakgrunnen deres forsterkes av at flere jobber mye med saker og tematikk som handler om nettopp innvandrere og etniske minoriteter.
Disse altfor få journalistene får i tillegg den nesten umulige jobben med å representere minoriteter og tilby minoritetsperspektiver i enfoldige og majoritetspregede medier.
Så hvordan skal vi komme videre? Først av alt må redaksjonsledelsen ønske ideene velkommen, og se tematikken berører en faktisk målgruppe og et samfunnsoppdrag. Årsaken til at redaksjonsledelsen ikke setter flere saker i arbeid, kan være mange. At redaksjonsledelsen i norske riksmedier knapt har noen med minoritetsbakgrunn kan være ett av dem.
Og hvis det er for få journalister med minoritetsbakgrunn, så må norske medier faktisk jobbe med å rekruttere flere journalister med minoritetsbakgrunn.
Erfaringer fra NRK kan være et viktig steg på veien. Gjennom stipendiatordningen NRK FleRe har NRK i over 10 år evnet å rekruttere minoritetsjournalister. Sist ut er en samisk versjon. NRK har lyktes med å utvikle og beholde en rekke journalistiske talenter på denne måten, og dedikert oppfølging, praksis og arbeidsplasser kan være veien å gå for andre.
Og dette er journalister – ikke «innvandringsjournalister». De dekker hele spekteret fra nyhetsankre til sportsreportere. Reelt mangfold handler ikke om å få inn kvinner for å dekke såkalte «kvinnesaker», skeive for å dekke «skeive saker» og samer for å dekke «samiske saker». Reelt mangfold handler om å sikre en representasjon som gjenspeiler befolkningen. Slik at det sitter mennesker med en variert bakgrunn rundt bordet når beslutningene om hvilke saker en skal dekke blir tatt.
Men også slik at man har kilder og røtter inn i miljøer som ellers kan fremstå som lukket for den øvrige delen av befolkningen.
Det fremstod som litt for enkelt når enkelte journalister stod på utsiden og lagde sensasjonsoppslag av PR-nestor Hans Geelmyudens rasistiske uttalelser i sommer. Reflekterte de over at det underliggende problemet kan være likt i journalistenes egne rekker?
Foreløpig har kommunikasjonsbransjen klart å samle seg til et møte i regi av ANTI i forrige uke hvor behovet for et planmessig mangfoldsarbeid på hver og en arbeidsplass kanskje var en av de viktigste konklusjonene. Det blir spennende å se om noen faktisk ender opp med å avsette ressurser til mangfoldsarbeid.
Også utdanningene kan gjøre mer, mediene og byråene kan initiere dedikerte kurs og iverksette kvotering. Hele rekken må med, for det finnes få ting som er så negativt som å utdanne noen til arbeidsledighet. Med dedikerte praksisplasser for studenter med minoritetsbakgrunn med gode karakterer er vi ett skritt videre.
Mangfoldsarbeid i form av målrettet rekruttering er ressurskrevende. Det krever at en gjør en innsats, utover den obligatoriske linjen nederst i en stillingsutlysning som oppfordrer folk med minoritetsbakgrunn om å søke på en jobb. Norske redaksjoner må i større grad bruke ressurser til åpne opp for de minoritetene man ønsker representert i redaksjonene.
Det holder ikke å ønske seg folk, man må aktivt ut å oppsøke dem der de er og sikre folk jobber. I møte med minoriteter som er interessert i journalistikk- og kommunikasjonsutdanningene på videregående skoler, høyskoler og universiteter bør en vise til at det faktisk finnes muligheter for dem.
Det hjelper ikke bare med kvotering til journalistutdannelsen når jobbmulighetene uteblir, som lederen for Norsk Journalistlags studentorganisasjon ved OsloMet, Abdirahman Hassan understreker. Det underbygges kanskje også av at OsloMet sliter med å fylle sin egen minoritetskvote.
Norsk mediebransje og kommunikasjonsbransje bør gjøre som NRK; gi mangfoldet plass! Sikre betalte praksisplasser og juniorstillinger som bidrar til at ferske journalister og kommunikatører med minoritetsbakgrunn får et fotfeste i bransjen. Det er ikke bare NRK som har et samfunnsoppdrag. Hele bransjen har det.
