Kan noen (ikke) ringe Karin Andersen?

Eller for å spørre annerledes? Tar du telefonen når Karin Andersen ringer? Til neste år går SV-Karin inn i sin sjuende stortingsperiode, og er i noen mediekretser berømt og beryktet som stortingsrepresentanten som ofte ringer journalister hver dag. På eget initiativ. Mitt råd til deg, i 2021, er å ta telefonen.

På tampen av fjoråret rykket Karin Andersen ut, nok en gang, i en sak som handler om et menneske i en sårbar situasjon. Hun stilte spørsmål rundt behandlingen av Mustafa Hasan. Slik hun har gjort utallige ganger tidligere i enkeltsaker om integrering og innvandring. Og fattige, vanskeligstilte, overgrepsutsatte og diskriminerte også for den saks skyld. SV-Karin fikk kanskje mer oppmerksomhet før. For som hun fortalte i en bakgrunnssamtale med meg i romjulen:

– Da jeg kom på Stortinget i 1997 så betydde det faktisk noe at FN kritiserte Norge for brudd på menneskerettigheter og konvensjoner vi har forpliktet oss til. Nå svarer vi bare at vi mener noe annet enn FN når de kritiserer oss.

Det finnes ikke så mange journalister som har gjort karriere på, for eksempel, integrerings og innvandringssaker. Disse sakene har lite prestisje i journalistikken, som i politikken og det bærer også politikkutviklingen på dette området preg av. Men noen slike journalister finnes. Åse Brandvold i Klassekampen, Olga Stokke i Aftenposten og Nilas Johnsen i Verdens Gang, for eksempel.

Om jeg med denne kommentaren får bidra til å hylle dem for deres innsats og eksempel, så har jeg oppnådd noe jeg har ønsket lenge.

Å tørre å ta opp enkeltsaker som handler om sosiale stigma er et risikoprosjekt i norske redaksjoner. Store som små. Og det bidrar heller ikke til det redaksjonelle saksmangfoldet at VG, i en leder 2. desember om Mustafa-saken, tar avstand fra at «enkeltsaker kan avgjøres ut fra ildsjelers engasjement». «Likhet for loven. Likebehandling og forutsigbarhet i saksbehandlingen.

Det er våre beste rettesnorer, i saker som har så store konsekvenser for menneskers liv», konkluderte VG. Innholdet i denne lederen er katastrofal på mange måter.

– Som lovgiver har jeg et ansvar for å sjekke om lovene våre er gode nok og vurdere om lovgivningen vår er feil. Da trenger vi enkeltsaker. Vi behandler enkeltulver på Stortinget, hvorfor ikke også enkeltmennesker, sier Andersen til meg.

Et langt liv i journalistikken har også lært meg at enkeltsaker kan sette søkelys på utdaterte lover, mangler, systemsvikt og ukultur både i politikken og i forvaltningen, slik enkeltsaker dekket både i VG og i andre medier også har vist.

NAV-skandalen, Tolga-saken, og Mustafa- saken er eksempler på dette. Særlig alvorlig blir det når forvaltningen i praksis sklir inn i fortolkninger og en kultur som ikke politikerne som skapte flertall kjenner seg igjen i. Her er det mye å grave i.

Samtidig har vi eksempler på at en telefon til en politiker som ikke nødvendigvis står helt fremst i en sak, kan skape spennende politikkutvikling. At en journalist ringte Miljøpartiet De Grønne for å høre hva partiet mente om å evakuere en mor og hennes barn fra Al-Hol-leiren (IS-saken), bidro til en tverrpolitisk konkurranse om løsninger. Saken viste også et stort politisk handlingsrom til slutt.

Senere har MDG markert seg som et menneskerettighetsparti, og partileder Une Bastholm var også en hel uke tidligere ute enn Karin Andersen med å stille spørsmål om Mustafa-saken i Stortinget.

Selv om Mustafa-saken skiller seg fra IS-saken, vitner begge saker også om et juridisk handlingsrom som i et demokrati har godt av å bli testet med jevne mellomrom.

Særlig i tider med varierende politiske signaler. Og særlig når Stortinget gir oss vage og skjønnsmessige lover. Her har en journalist en oppgave i å passe på praktiseringen av disse, og slik blir også behovet for å ta opp enkeltsaker større.

Med mindre man ønsker at enkeltsaksbehandlere i forvaltningen med varierende kvalitet skal tolke jussen selv. Med dette som utgangspunkt vil også de mest ressurssterke, som Mustafa og hans hjelpere, ha muligheten til å bruke rettsapparatet, uten nødvendigvis skape presedens for andre.

De svakeste henvises til utilstrekkelige rettshjelpsordninger, idealistiske advokater, en ikke altfor selvkritisk forvaltning, en journalist som orker å gå inn i saken, eller en folkevalgt som tar sin demokratiske ombudsrolle på alvor.

Og i mangel på politisk og journalistisk engasjement så skjer det ikke store fremskritt i Norge for de aller mest sårbare.

– Det handler for meg å forsøke å skadeforebygge eller skadebegrense. Vi har bunkevis med forskning om hva som fungerer og ikke, sier Andersen.

Men dette blir det ikke agert på i offentligheten. Forskningen blir lagt i skuffen. Og da sitter politikerne der med epostboksen full av enkelskjebner som kunne ført til en uant politikkutvikling om de nådde offentligheten.

Så klart er det ikke bare journalistenes skyld at sakene ikke kommer frem i lyset. For ikke alle politikere er som Karin Andersen som ringer journalister selv.

Men vit at det finnes stortingspolitikere i alle partier som samler på erfaringer fra enkeltsaker, og som prøver å jobbe videre med disse, også selv om partiet sitt ikke er helt moden for dem. Det kan være karrierebyggende for en journalist å ringe Høyres Kristin Ørmen Johnsen, for eksempel, å høre hva hun har i innboksen sin. Hun leder familie- og kulturkomiteen.

Mitt beste journalistiske nyttårsråd om hvem du bør ringe i 2021, er kanskje å ringe Arbeiderpartiets Lise Christoffersen. Eller din egen lokale stortingsrepresentant å høre hvor hen har engasjementet sitt for tiden.

• For ordens skyld: Kommentatoren har vært nyhetsjournalist sammen med Nilas Johnsen i Dagsavisen tidlig på 2000-tallet, og som kommunikasjonssjef i Røde Kors og i Likestillings- og diskrimineringsombudet initiert saker overfor blant annet Åse Brandvold i Klassekampen.