Det er lite sympatisk at journalister og presse stiller seg i spissen for å stigmatisere «dissentere» i konkurrerende medier

• RUNE OTTOSEN er professor emeritus ved OsloMet – Storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) og styremedlem i Norsk PEN. Innlegget er et svar på denne kronikken fra John Færseth i helga.

John Færseth avlegger meg en visitt i et innlegg i Medier 24, etter et intervju med meg i Ny Tid. Temaet var blant annet omtalen i Dagbladet og Bergens Tidende (BT) av Holbergseminaret der John Pilger og Julian Assange deltok. Jeg går ikke god for de uttalelsene Assange skal ha kommet med på møtet i Bergen, men

etter mitt syn har Julian Assange og John Pilger på hver sin måte bidratt til å belyse viktige sider ved de «nye krigene» initiert av USA og NATO.

Uten dokumentasjonen fra Wikileaks hadde vi neppe hatt kjennskap til omfanget av krigsforbytelser i den folkerettstridige invasjonen av Irak.

John Pilger har gjennom filmer og bøker bidratt til innsyn i hvordan desinformasjon og propaganda har blitt ukritisk gjengitt i mange medier. Her er vel de grunnløse påstanden om masseødeleggelsesvåpen i Irak det mest kjente eksempelet.

Selv om jeg også er kritisk til sider ved Assanges etikk og handlemåter gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig:

Man kan kritisere Assange for enkeltuttalelser og mangel på åpenhet om egen organisasjon og manglende etiske vurderinger i deler av lekkasjene. Men samtidig kan man kritisere overreaksjon i de repressive tiltakene mot ham. United Nations Working Group on Arbitrary Detentions (UNWAD) har blant annet kritisert Storbritannia for ulovlig frihetberøvelse.

Dette er også en del av bildet som ikke kommer fram i BT og Dagbladets omtale av Holbergseminaret. Jeg minner om at Chelsea Manning, som var en hovedkilde for Wikileaks, var dømt til mer enn tredve års fengsel før hun ble benådet av Obama.

Det er neppe tvil om at den hatske kampanjen mot Manning og Assange i USA har hemmet ytringsfriheten om viktige spørsmål, som for eksempel Irak-krigen.

Min bekymring er at også norske medier skal slutte seg til denne stilen.

Ved nærmest å gjøre det illegitimt å gi Assange plass på en talerstol blir heller ikke dokumentasjonen han har bidratt med diskutert. Å stemple Pilger og Assange som konspirasjonsteoretikere (som noen gjør) fører til at debatten om viktige spørsmål blir fattigere.

Færseth nevner flere eksempler på artikler i Ny Tid som han mener er konspiratoriske. Deler av denne kritikken er jeg enig i.

Men jeg mener det er innenfor ytringsfriheten å trykke spekulative artikler. Og jeg er imot å felle en endelig dom over Ny Tid som avis.

I de samme numrene har Ny Tid hatt mye godt stoff som ofte er mangelvare i andre aviser.

Andre medier har også gjort seg skyldig i dårlig kildebelagte spekulative saker, uten at disse for all framtid skal avvises som useriøse.

Klassekampen er selvsagt i sin fulle rett til å si opp distribusjonsavtalen med Ny Tid. Det har jeg ikke bestridt.

Min bekymring er at dette skal bli en del av et mønster med et trangere debattklima.

Det er etter mitt syn lite sympatisk at journalister og medier stiller seg i spissen for å stigmatisere dissentere i konkurrerende medier. Det er derfor jeg minner om tonen under den kalde krigen.

Ytringsfrihetskommisjonen slo fast at det på feltet sikkerhetspolitikk ikke var reell ytringsfrihet i Norge, blant annet fordi dissentere ble stigmatisert.

Vi vil vel ikke tilbake dit?

I samme innlegg kritiserer Færseth Ny Tid for å arrangere et møte med Johan Galtung. Færseth mener at Galtung har et «frynsete rykte», og advarer derfor mot et møte med ham som deltager. Jeg vet ikke om det er dekning for påstanden om at Galtung skal ha sagt at «jødene bærer sin del av ansvaret for 'konflikten' med tyskerne som endte i holocaust».

Hvis dette stemmer vil jeg selvsagt ta avstand fra det, men påstanden er ikke kildebelagt.

Vi har minst to store problemer når det gjelder debatten om Israel. Det ene er antisemittismen som er et reelt problem i det norske samfunnet og ikke minst i Midt-Østen. Det andre problemet er at berettiget kritikk av Israel ofte blir forsøkt stemplet antisemittisme.

Kanskje Færseth burde dra på møtet, høre hva Galtung har å si - og eventuelt få avkreftet eller bekreftet påstanden?