Den nylig gjenvalgte presidenten i Polen, Andrzej Duda, mener forkjempere for rettighetene til Lesbiske, Homofile, Bifile og Transpersoner; forkortet LHBT, hører hjemme i fengsel. Men de som kjemper for slike rettigheter her hjemme har ikke tid til å konfrontere ham.
De er nemlig opptatt av å skjelle ut forfatteren J K. Rowling, som riktignok aksepterer at LHBT-mennesker har legitime og viktige rettigheter, men ikke synes det er riktig å kalle transpersoner med penis for kvinner.
En trist radikal tradisjon går ut på å kritisere de nærmeste motstanderne; de som kritiserer detaljer selv om de støtter hovedkonseptet. LHBT-lobbyen står i denne tradisjonen når de velger å angripe Rowling som støtter dem i det meste, men er urolig over noen aspekter av deres krav.
Etter en lovendring i 2016 kan enhver endre sitt juridiske kjønn, nedfelt blant annet i pass og personnummer, gjennom en enkel erklæring. Noen fysisk endring kreves ikke. Biologisk kjønn avskaffes som kategori og erstattes med opplevd, eller psykologisk kjønn, helt etter eget forgodtbefinnende.
Nå er det ikke alle som har støttet kampen for de homofiles rettigheter som følger med på dette lasset. Enkelte feminister har protestert mot å måtte akseptere menn med penis som kvinner, men kjønnsskifte-aktivistene har utviklet et eget skjellsord for dem; de kalles TERF: Trans-Exclusionary Radical Feminists.
Terf er blitt et sentralt skjellsord i transaktivistenes vokabular. Det har nemlig blitt et spørsmål om terminologi. Menn som skifter kjønn blir transkvinner, og kvinner som skifter kjønn blir transmenn. I en videreføring av denne prosessen endres også betegnelsen på dem som ikke skifter kjønn, de som rett og slett har kunnet anses som «normale». Kvinner som alltid har vært kvinner, er ikke lenger bare kvinner, de er blitt cis-kvinner.
Det er i denne kampen om språket vi må forstå kampanjen mot forfatteren J.K. Rowling. Hun kritiserer transbevegelsens bruk av omskrivinger som ciskvinner og personer som menstruerer, for det de fleste vil anse som rett og slett kvinner. Dette utlegges som fornektelse av transkvinners virkelighet. Sosiale medier flommer over av de groveste angrep på henne, der en hyppig påstand er at hun hater transpersoner; hun beskyldes for å være transfob.
Også i norske medier har vi sett en rekke angrep på Rowling. Felles for de fleste av dem er at de tillegger henne synspunkter hun ikke har. På nettstedet Framtida no, skriver for eksempel debattanten Vetle Mikkelsen at Rowling «sett likskapsteikn mellom transkvinner og farlege menn». Men Rowling påpeker det faktum at noen transkvinner har vist seg å være overgripere. Hun hevder ikke at dette gjelder transkvinner generelt.
Mikkelsen angriper altså en karikatur, en stråmann. Det kan han gjøre fordi Rowling er blitt en symbolsk hatfigur: hun er blitt den symbolske Terf, inkarnasjonen av transfobi. Ethvert forsvar for Rowling oppfattes som et direkte angrep på transpersoners identitet. De angrep hun utsettes for i sosiale medier som Twitter, trosser enhver rimelighet.
Den giftige kampanjen mot Rowling er noe av bakgrunnen for det oppropet 150 kjendiser, som Margaret Atwood, Salman Rushdie, Noam Chomsky og Anne Applebaum har offentliggjort i Harpers magazine, der de ber om saklig og tolerant debatt. Det sier noe om temperaturen i debatten, at to personer trakk sine underskrifter da de oppdaget at Rowling var en av de 150. Hennes navn er altså nå svertet i en slik grad at det føles farlig å bli assosiert med henne.
Kommentarene til dette oppropet er også interessante. Det hevdes i en rekke innlegg at kjendisene ikke har rett til å klage over tonen i debatten, siden de ikke har problemer med å slippe til i mediene, og ikke forfølges slik som transpersoner.
Nå er jo underskriverne valgt fordi de er kjent, oppropet ville neppe fått noen oppmerksomhet ellers, men å hevde at Salman Rushdie ikke har rett til å anse seg som forfulgt, blir temmelig sært. Det blir også urimelig å frata Rowling retten til å kommentere de svært grove anklagene som nå rettes mot henne, selv om det foreløpig ikke er satt en pris på hennes hode, slik det er på Rushdie sitt.
Uten å gå videre inn på Rowlings konkrete ankepunkter mot transbevegelsen, vil jeg peke på ytterligere ett moment:
Hun angriper ingen enkeltpersoner, men beskriver det hun anser som uheldige tendenser. Hennes kritikere angriper derimot Rowling som person, vel så mye som de kritiserer de momentene hun anfører. Hun har ikke bare dårlige synspunkter, hun er et tvers igjennom elendig menneske.
Jakten på Rowling viser LHBT-tilhengerne fra en lite attraktiv side. Den tyder ikke på verken evne eller vilje til å diskutere selv med velvillige kritikere. De gjør sin sak en bjørnetjeneste.
