Politisk journalist og nynorskaktivist Jens Kihl (31) forlot SV på en tirsdag og begynte i Klassekampen mandag. Kaller seg «definisjonen på å være venstrevridd»

I mai fikk Jens Kihl og kollega Guri Kulås Kulturdepartementets nynorskpris for journalister.

Og hvorfor akkurat en fyr fra Oslo vest skriver på nynorsk - ja, det får han ukentlige spørsmål om:

– Flere er nysgjerrige på hvorfor jeg har tatt det valget, og det er mange som ikke tror på at jeg er fulltids nynorsking. Da må jeg forklare dem at når jeg skriver tekstmeldinger i fylla, er de på nynorsk, liksom, ler han.

– Definisjonen på venstrevridd

Medier24 møter 31-åringen i steikende sol i Arendal tidligere i august. 

Dette er et mekka for politiske journalister og Kihl løper fra den ene politikeren og lobbyisten til den andre. Her er det gull verdt å være journalist som skal dekke valgkampspillet.

Og for Kihl er det kanskje enklere enn for mange andre, for han har sittet på den andre siden i en partiorganisasjon og forsøkt å vinne valg.

– Norge er jo fullt av politiske journalister med partipolitisk bakgrunn. Jeg leverte nøkkelkortet på partikontoret til SV på en tirsdag, fikk fem dager fri, også hentet jeg nytt nøkkelkort hos Klassekampen på mandag. Det tidsvinduet er nok kortere enn for mange. Den reisen gikk veldig kjapt.

– Føler du at SV forventer at du skal skrive positivt om dem?

– Nei, egentlig ikke. For min del var det litt vanskelig opp mot gode venner å klare å finne den balansegangen. Var det ting vi ikke kunne snakke om på samme måte og sånt? Det er viktig å være ryddig og være ærlig, men sjefen min var veldig tydelig: «Du må bare komme i gang med å skrive drittsaker om SV, for de bruene bare venter på å bli brent, så finn fram fyrstikkene», sier han og fortsetter:

– Jeg hører igjen og igjen og igjen dette med at alle norske journalister er så venstrevridde. Jeg er jo venstrevridd. Jeg er tvers gjennom venstrevridd. Når jeg ser på mine kolleger i andre redaksjoner, så tenker jeg: «Nei, dere er ikke venstrevridde i forhold til meg», ler han.

Studerte «Livets harde skole»

Kihl er født og oppvokst i Oslo, og sier at det lengste han har vært utenfor kommunegrensa er i fem uker. Da han var sju år, ga han ut avisen «Blekka», sammen med faren sin.

Og ungdomstiden besto i betydelig grad av aktivisme og engasjement i ulike organisasjoner - i alt fra Målungdommen til Noregs Mållag til Nei til EU og flere andre verv. Også var han aktiv i SV i 10 år.

Av utdanning sier han selv at han har «livets harde skole», men det er nok ikke hele sannheten. Kihl begynte nemlig på en mastergrad, men avbrøt studiene:

– Jeg har en halv mastergrad i sosiologi, men da jeg var halvveis i masterstudiet og ennå ikke helt kunne svare på spørsmålet «Hva er sosiologi?», tenkte jeg det var på tide å finne på noe annet.

Han begynte for fire år siden i Klassekampen. Der jobber han i tospann med politiske journalist Kjetil Magne Sørenes.

– Det er en avis som betyr mye for meg. Klassekampen er den avisa jeg er oftest sur på eller fortvila over, men også forelska i.

– Å?

– Da jeg skulle begynne i Klassekampen, trodde jeg ikke det var sant. Jeg tenkte de som jobba der var av et annet kaliber enn sånne folk som meg. Jeg hadde lest avisa i årevis og synes det var så klokt alt som sto der. Det å forsøke å drive progressiv journalistikk, uten at det er partifarget, men å klare å balansere det, synes jeg virka som en fantastisk ting.

– Hele livet har jeg drømt om å kunne leve av å skrive og plutselig satt jeg der med fast jobb. Det er helt fantastisk, sier Kihl.

Dagsformen styres av om saken er god eller ei

– Hva er det som driver deg?

– Jeg tror verden kan bli bedre, bare man jobber hardt nok. Jeg tenker at den journalistikken vi driver er med på å endre verden, og at vi demokratiserer ved å vise fram nye stemmer og perspektiver.

– Hva provosere deg?

– Nesten alt. I går sa jeg til kollegaen min Kjetil at «det har jeg ikke noe særlig meninger om» og sa svarte han «Jo, det har du garantert».

– Hvordan går det overens med å være journalist – å ikke kunne nødvendigvis mene så mye?

– Veldig mye av det jeg blir provosert over, er jo ikke nødvendigvis av partipolitisk karakter, så jeg synes ikke det er så vanskelig. Jeg tror de fleste journalister har noe de brenner for og at de ønsker å bruke det engasjementet i journalistikken, sier han.

– Hvordan er det å jobbe i Klassekampen?

– Det er som en vanlig arbeidsplass. Vi er glade i hverandre og sure på hverandre. For Kjetil og meg, så er det akkurat likt. Dagsformen styres om saken du har på trykk er god eller dårlig.

– Blir du sur hvis du ikke får oppslaget?

– Ja.

– Hvordan merker folk rundt deg det?

– Jeg vet ikke.

– Slår du i veggen?

– Nei. Jeg er pasifist og tidligere sivilarbeider, sier han.

– Du er ganske høflig?

– Jeg er en pent oppdratt gutt fra Ullevål Hageby.

– Ikke mange sosialister derfra eller?

– Å joda, masse sofaradikalere. Det er ikke alle der oppe som blir som Kjetil Rolness, heldigvis, smiler han lurt.

Mormor i Høyre

– Hvordan var oppveksten din?

– Det var veldig annerledes. Vi flytta til hagebyen i 1991, under boligkrakket i Oslo, og de jeg vokste opp med har et kort og enkelt fornavn og er i stor grad foreldre med vanlige inntekter. Når jeg er der nå, så har huset til mutter'n steget en god del i verdi og jeg ser at ting der oppe har forandra seg, sier han og fortsetter:

– Det som en gang var et samvirkelag, er erstattet med en kolonial. Der får du neppe kjøpt Zalo, men 28 typer olivenolje. Det er et område i endring.

– Politisk, da?

– Mormor har sittet i kommunepolitikken for Høyre i Horten i alle år. Det var ikke noe raddishjem akkurat. Sosialismen var mer en reise som jeg gjorde for min egen del, sammen med mine venner.

- Dette var på det tidlige 2000-tall. Det er umulig for dagens ungdom å skjønne, men på den tiden var SV kult, ler han.

Nynorskaktivisten Jens

Så - hvordan i alle dager kan en oslogutt fra Ullevål Hageby ende opp som nynorskaktivist? Kihl gikk på Oslo katedralskole. Der var det lenge et nynorskmiljø blant elevene, forklarer han.

– Der var det folk fra Målungdomslaget som argumenterte godt for at det demokratiske aspektet ved nynorsken er verdt å ta vare på. Det er et språk som er bygd på den grunnmuren som den norske dialektmangfoldet utgjør og som sier med hele seg at «alle måter å snakke på er bra» og fortjener å være en del av nasjonalspråket vårt, sier han og fortsetter:

– Jeg var enig i det og synes det appellerte veldig til folkestyreentusiasten i meg. Da var det noen som spurte meg om hvorfor jeg mente dette var så riktig, hvorfor skriver jeg da på bokmål? Og det hadde jeg ikke noe godt svar på, så da jeg gikk jeg gradvis over til å skrive nynorsk og ble mer aktivt med i Målungdommen. 

– Du har hatt mange verv gjennom tiden?

– Ja, jeg er god på å ha verv og evner meg til å skrive kvartalsrapporter, ha årsmøter, skrive søknader og så videre. Nå er jeg nestleder i Noregs Mållag og vi har jo 13.000 medlemmer og 200 lokallag, så det er veldig gøy. Og tidkrevende.

– Jeg har lært av mormor at man skal si ja, så jeg prøver, så langt det lar seg gjøre, å si ja. Det fører til fulle avtalebøker, men jeg synes det er gøy.

– Så du er en «yes man»?

– Ja.

– Hvilke tilbakemeldinger får du på at du er nynorskens mann?

– Hver uke får jeg spørsmål om det. Jeg prøver å forklare at lingvistisk nærhet er ikke det eneste som gjelder. I så fall skulle du som trønder skrevet nynorsk, for det er åpenbart nærmere nynorsk enn bokmål. Jeg skjønner jo også at valget er uvanlig og jeg prøver å bruke det til min fordel, for jeg tror det er noen ganger at folk heller vil høre på meg enn på andre snakke om nynorsk, fordi jeg kommer fra Oslo vest og sier «jeg» og «ikke».

– I mai vant dere nynorskpris. Hvordan var det?

– Ja, det var helt sjukt! Guri (kollega) er jo en stilistisk mester og erfaren journalist og filmkritiker. Jeg har jo bare jobba mindre enn fire år og har ingen journalistisk skole bak meg. Selv om jeg prøver å være tøff i trynet, så føler jeg at jeg kommer til kort. Det er jo en språkpris, men de skrev i begrunnelsen at de synes jeg var flink. Det er ganske kult. 

Har ikke noe mot kjendisstoff

– Synes du selv at du er flink journalist?

– Jeg synes jeg blir flinkere. Og det skyldes i stor grad min kollega Kjetil (Magne Sørenes, journ.anm). Han kan mye mer journalistgreier enn meg, så jeg lærer mye av å sitte og krangle med han hver dag.

– Hva synes du om norsk journalistikk?

– Jo, den er jo veldig bra. Det hender at politikere prøver å bruke norsk journalistikk at den ikke har høy tillit. Det stemmer jo ikke – det er jo tvert imot feil, for den har høy tillit. Hver dag blir jeg imponert over mine egne kolleger og andre i pressen over hva de får til. Jeg er ikke noe bekymret for norsk journalistikk, som sådan. Så er det klart at det lages mye rart også.

– Trykker du noen gang på klikksakene med pupper og slikt?

– Jeg er vel som alle andre. Hvis jeg ligger på sofaen på en lørdag og blar nedover nettavisene, så er det vel fint å lese noe lett stoff også. Jeg synes ikke det er noe problem at for eksempel VG har både gravesaker og kjendisstoff.

– Liker du kjendisstoff?

– Jeg har hvert fall ikke noe mot det.

Lavtlønna journalist 

Selvfølgelig er Jens Kihl klubbleder i Klassekampen. På Norsk Journalistlag sitt landsmøte var han en aktivt debattant og prøvde å få laget til å bli med på lønnsmoderasjon.

Selv er han mer kritisk til lønnsnivået i egen bedrift:

– Hva tjener dere egentlig i Klassekampen nå?

– Rundt 450.000 (i ettertid tror han rundt 500.000 er mer riktig nå). Vi skulle gjerne tjent mer, for i snitt tjener journalister i Oslo 100.000 mer enn oss. Jeg sitter jo som klubbleder og synes journalistene våre er kjempeflinke og fortjener bedre betalt enn de gjør nå.

– Hva sier ledelsen da? Har de ikke råd?

– De tjener like dårlig som oss.

– Da er det kanskje lettere å svelge også?

– Jaja, helt klart. Jeg tror jeg hadde blitt sprø av å få beskjed om at det ikke er penger i kassa, også ha en sjef på toppen som tok ut fem millioner i året. Da hadde jeg evnet meg dårlig som klubbleder i en slik avis, sier han og fortsetter:

– På en annen side så synes jeg at aviser som får offentlig støtte skal være forsiktige med lønna. Det skal ikke være noen lønnsfest.

– Hvordan er det å være en del av en avis som satser?

– Jeg har jo brukt hele ungdomstiden min på venstresiden og der har det vært konstant krise i lang tid, så det å være en del av noe som går bra, er litt digg, ler han til slutt.