På YouTube kommer du tettere på den virkelige verden. På TV er nesten alt redigert og tilrettelagt

•  IVAR STEEN-JOHNSEN, fagdirektør Nordic Screens

Hva er egentlig den store forskjellen mellom innhold på TV som koster millioner å lage og som ungdommen ikke gidder å se på og innhold som youtubere lager på sine egne kanaler og som unge mennesker flokker seg rundt? 

Jeg våger den påstand at forskjellen først og fremst handler om autentisitet.  Satt på spissen: På YouTube kommer du tettere på den virkelige verden.

På TV er nesten alt redigert og tilrettelagt. 

Det snodige er at redigert og tilrettelagt i alle år har vært ensbetydende med det vi oppfatter som høy kvalitet. Hvert ord er veid, hvert spørsmål nøye gjennomtenkt, hvert klipp bygger den gode dramaturgien.

Enten det er TV-debatt, TV-nyheter, TV-drama, TV-dokumentar er det alltid tilrettelagt og gjennomtenkt. Det er filmfaglig utdannelse og erfaring bak filming, lyssetting, lyd og klipp.

Det er journalistisk utdannelse og erfaring bak opplegg og vinkling i talkshow, nyheter og dokumentarer.

Men så kommer generasjon Z inn og prioriterer heller noe annet som føles ekte og autentisk:

Innhold lagt ut på YouTube av enpersons selvpubliserere.  Det er videoblogger (vloger) og timelange sendinger med dataspill.  Det er influencere som viser innkjøpsbagene sine, utfordrer hverandre med amerikansk inspirerte challenges, viser frem nye tatoveringer og mye mer.

Hele ungdomsgenerasjonen flokker seg om dette innholdet selv om mye av det aldri ville gått gjennom nåløyet i en gammeldags TV-stasjon.

Tar vi ett skritt tilbake, kan det virke som at mye av innholdet på YouTube er mer rått enn på TV, ofte ikke så nøye planlagt, kanskje filmet med enkelt utstyr, eksponeringen ikke så farlig, håndholdt og ustabilt bilde spiller ingen rolle.

Manus?  Hallo! Nei. 

Mye av innholdet bryter med etablerte kvalitetskriterier. Et eksempel er den utstrakte bruken av jump-cuts på YouTube, altså klipp i strekk der noen snakker rett i kamera uten at det gjøres «pent» ved å legge inn et lyttebilde, nærbilde av en hånd, en forsamling etc.

På YouTube er det vanlig å klippe bort alle korte pauser, slik at det blir mange jump/cuts etter hverandre.

Det kan nesten virke som at det som gjelder er «jo flere jump-cuts jo bedre», i så fall et helt motsatt av tidligere normer om at jump-cuts er fyfy. 

Et annet eksempel er bruken av «transportetapper» som sjelden brukes på TV, men som er et hovedgrep i mye innhold på YouTube.

En vlog på YouTube kan ofte inneholde lange transportetapper; youtuberen våkner i senga, kler på seg, spiser frokost, går ut døra, går til bussen, kommer til Oslo, tar T-banen til møte med fans, filmer det, filmer på pizzarestaurant med venner etterpå, og så selvsagt noen sekvenser fra turen hjem fra bussen når det mørkner.

Hele reisen er historien, ikke bare selve møtet.  På TV er det som oftest rett til hovedpoenget, og lite om veien dit. 

Et tredje eksempel:

Det er ikke så lenge siden det å se rett i kamera og snakke var et grep som bare skulle brukes i nødsfall.  «Standup» var fyfy på TV.  Men stikk innom YouTube i disse dager og se hvordan det å snakke rett i kamera er helt sentralt på svært mange kanaler.

I mange år var det en stor diskusjon hvordan interaktivt TV kom til å bli i fremtiden.  Apper ble utviklet som du skulle bruke mens du så på TV.  Appene skulle tilby interaksjon og tilleggsopplevelser i programforløpet.  Men companion ads tok aldri av. 

På YouTube har samtidig interaktivitet vært under utvikling hele tiden.  YouTube-stjernene får som oftest sin status gjennom samspill med seerne.  Se hvordan kjente youtubere takker sine følgere, ber om innspill fra dem, følger innspillene, chatter live med dem.

Dette samspillet, eller interaktiviteten, oppleves klart som en kvalitet av brukerne og bidrar til følelsen av tilknytning, vennskap og autentisitet.

Et nytt sett av standarder for kvalitet ser ut til å være i ferd med å etablere seg.

Følelsen av nærhet, tilstedeværelse, være sammen med, og nærmest kjenne vennskap med influencerne oppleves av unge som en viktigere egenskap ved innholdet enn at alt skal være teknisk perfekt.

Det vi taper i «gammeldags» produksjonskvalitet på de nye plattformene vinnes i følelsen av at det er ekte og ikke fake.

De siste 10 årene hatt hatt en plattform- og utstyrsrevolusjon. Å produsere innhold til TV kostet tidligere og koster fremdeles millioner av kroner, det krevde og krever fremdeles omfattende planlegging og en stor stab av spesialiester.

Å produsere innhold til YouTube er raskt og enkelt.  Utstyret ligger i lomma til de unge.

Lett og lekent kan de nå lage spennende innhold og til og med sende det direkte til sine følgere når de vil. Kontrasten til dyre og tunge produksjoner på TV er til å ta og føle på. 

Ingen påstår at produktet er det samme, men for målgruppene under 30 som tidligere brukte mye tid foran TV`en, er det nye videouniverset et substitutt til lineært TV.  Det nye erstatter det gamle, selv om det er to forskjellige ting.

Influencerne i generasjon Z bestemmer selv hva de vil legge ut.  De trenger ikke spørre redaktører i aviser eller TV om å få lov til å få komme til orde.

Dermed legges mye innhold ut av tenåringer som er mer påvirket formmessig av sine idoler på YouTube og Tiktok (tidligere musikal.ly) enn av noe de har lært på skolen av hvordan en film skal være.

Og slik former den nye generasjonen av videoskapere og videokonsumenter de nye normene for hva som er bra og hva som er dårlig.

Samtidig vokser YouTube-generasjonen opp.  De høster stadig mer erfaring, får seg etter hvert utdanning i journalistikk, film- og TV og markedsføring.  Flere av de større youtuberne har fått seg jobber i medieselskaper.

De begynner å bli erfarne med sponsoroppdrag i samarbeid med merkevarer.   

I denne prosessen vil det antakelig være «the new kids on the block» som først og fremst kommer til å påvirke det etablerte og sette de nye normene i underholdning, journalistikk og markedsføring ikke bare på YouTube, men i all kommunikasjon og markedsføring.

Mye tyder på at autentisitet -  følelsen av det ekte - kommer til å stå sentralt.