Han ble straffet for å gjøre jobben sin: Journalist Kadri Gursel (56) tilbrakte mesteparten av 2017 i Tyrkias største fengsel

(ISTANBUL): - Jeg satt fem måneder i fengsel før jeg fikk se tiltalen mot meg. Deretter gikk det fire måneder før saken kom opp for retten, sier den tyrkiske presseveteranen Kadri Gursel til Medier24.

25. september i år ble Gursel løslatt etter å ha sittet 11 måneder i Tyrkias største fengsel, Silivri, 70 kilometer vest for Istanbul.

Gursel var i en årrekke tilknyttet Milliyet, en tidligere høyt respektert avis, som i dag er lojal mot regjeringen.

Som korrespondent for det franske nyhetsbyrået AFP, ble han i 1995 kidnappet av PKK, og holdt fanget i 26 dager.

For tiden er han kommentator i Cumhuriyet, Tyrkias siste regjeringskritiske dagsavis av nevneverdig betydning.

Det er en usedvanlig mild desembermorgen i Istanbul. Medier24 møter Kadri Gursel på Gezi Brasserie ved Taksim-plassen.

Området speiler på mange måter Tyrkias autoritære veivalg. På få år er Taksim-plassen forvandlet fra et kaotisk, men sjarmerende kollektivknutepunkt, til en betongbelagt ødemark. Midt i Istanbul.

Byggeaktiviteten vitner om hvor Tyrkia står i dag:

Samtidig som Ataturk kultursenter på østsiden av plassen rives, bygges nå en stor moské i overgangen mellom Taksim og Istanbuls hovedgate, Istiklal.

Ensomme trær skvist mellom betonghellene, og andre mislykkede forsøk på landskapsarkitektur, forsterker inntrykket av at Taksim-plassen er blitt et tragisk ingenmannsland.

Europas største fengsel

Ifølge Amnesty International er Silivri Europas største fengsel, og skal kunne holde opp mot 17.000 fanger. Se faktaboks.

Silivri kan levere middag til 10.000 personer samtidig, står det på fengselets nettsider. Her kan man lese hva innsatte spiser til frokost, lunsj og middag (på tyrkisk).

Kadri Gursel sier at han ikke ble holdt i en celle, men det han kaller «rommene våre».

Han delte rommene med to kolleger fra Cumhuriyet: Turhan Gunay, redaktøren for avisens bokbilag; og satiretegneren Musa Kart.

Kart ble i 2005 bøtelagt for å ha tegnet daværende statsminister Erdogan som en katt viklet inn i et garnnøste.

- Fengselet er laget for å isolere innsatte. Vi var isolert på rom som lå over to plan, på 35 m2. Med stue og soverom blir det 70 m2 totalt. Vi hadde dessuten et uterom for oss selv på 35 m2, sier Gursel.

I denne videoreportasjen fra april 2016 viser den regjeringslojale tv-kanalen A Haber frem fengselsinteriør fra Silivri, som ligger tett opp mot Gursels beskrivelser.

Fuglehold ser ut til å være tillatt i fengselet (2:48). Reporteren kaller luftegården for bahce, altså hage (3:24). Reportasjen viser frem et isolat for tre personer, som trolig tilsvarer Gursels soningsforhold (4:43).

- Vi ble holdt i et to-etasjers studio med dusj og toalett. Det var varmt vann 24 timer i døgnet. Vi kunne dusjet når som helst.

- Stuen inneholdt et åpent kjøkken, og et plastbord med tre stoler, samt et lite, kontoraktig kjøleskap, som vi betalte for. Vi hadde en liten tv som vi også betalte for.

Gursel forteller om en fengselskafeteria der ulike varer ble solgt.

- Det var ferske grønnsaker, tørket frukt, ost, kokt egg, kjøttpålegg, tunfiskbokser, kaffe, te, sukker, honning, og mye annet.

- Helsetjenestene var optimale. Jeg har ingenting å klage på når det gjelder forholdene. Soverommet vårt hadde tre senger og garderobeskap i stål. Varmeanlegget fungerte veldig bra. Det var doble vinduer.

Men man trenger ikke lete lenge for å finne journalister med tyngre soningsforhold i Silivri.

Die Welt-korrespondent Deniz Yucel skal i flere måneder ha blitt holdt i isolat på 24 m2. Han hadde ikke mulighet til å møte andre innsatte, ifølge tyske medier.

I et intervju gjengitt i Deutsche Welle 11. november, sa Yucel at «isolasjon er tortur».

Yucel skal ha blitt flyttet ut av isolasjon i desember.

Falske anklager

Kadri Gursel besvarer ikke vårt spørsmål om hvordan en vanlig dag i Silivri så ut, men forteller at de tre kollegene hadde sitt eget uterom til disposisjon fra morgen til kveld. 

 - For å holde meg i form gikk jeg minst en time hver dag. Jeg gikk i sirkel, i begge retninger, for å ikke pådra meg skader i ledd og muskler.

Gursel ble arrestert under den såkalte heksejakten som fulgte det mislykkede kuppforsøket i Tyrkia, 15. juli 2016.

Ifølge PEN International var Gursel en av 14  Cumhurriyet-ansatte som ble arrestert 31. oktober 2016, «utelukkende i forbindelse med fredelig utøvelse av ytringsfrihet».

Tiltalen var omfattende: Gursel ble anklaget for å ha bragt Cumhuriyets redaksjonelle linje i retning av flere ulike terror-organisasjoner samtidig. 

Det ble også hevdet at han hadde hjulpet nettverket til islamisten Fethullah Gulen, kalt FETO av tyrkiske myndigheter, fordi han mottok sms-er fra påståtte gulenister.

Gulen har avvist påstander om at han skal ha stått bak kuppforsøket.

I tillegg ble Kadri Gursel anklaget for å ha beskrevet Tyrkia som en autoritær stat, i en satirisk Cumhuriyet-kommentar han skrev om president Erdogan, tre dager før kuppforsøket.

Erdogans talsmann Ibrahim Kalin har ikke besvart en e-post fra Medier24.

Gursel hevder at han alltid åpent har kritisert gulenistenes nettverk. Han kaller anklagene nevnt over for politisk motivert oppspinn.

For å bevise at anklagene om sms-kommunikasjon med påståtte gulenister var falske, presenterte Gursel på storskjerm i rettssalen 180 sider med utskrifter av all mobiltrafikk han hadde hatt i det aktuelle tidsrommet.

Deprimert av tyrkisk tv

Silivri fengsel har ifølge Gursel et stort utvalg aviser. Han leste 11 tyrkiske dagaviser hver dag, inkludert Cumhuriyet og tre andre opposisjonsaviser.

På tv kunne de velge mellom 27 kanaler med nyheter, musikk, sport og film.

- Det mest deprimerende var å være dømt til å lese tyrkske aviser og se tyrkisk tv, å utelukkende se på dette.

- Etterhvert begynte jeg å tenke på at jeg gikk glipp av noe veldig viktig fordi jeg ikke stolte på kvaliteten og uavhengigheten til disse mediene. For å holde seg orientert i et moderne samfunn, trenger man profesjonelle og ærlige journalister.

Imidlertid hadde ikke Gursel tilgang til internett eller utenlandske medier.

- Som journalist er jeg selvkritisk. Jeg tester mine egne konklusjoner. I fengselet hadde jeg ikke muligheten til å foreta slike kontrollspørsmål.

- Hva var sannheten? Jeg visste ikke. Dette var svært forvirrende og irriterende. Det påførte meg konstant stress, og var smertefullt.

Derfor begynte ikke Gursel å skrive umiddelbart etter at han ble løslatt, men søkte istedet etter sannheten han hadde gått glipp av. Han snakket med en rekke personer hvis journalistiske kapasitet han stolte på.

Gursel ble løslatt 25. september, og tok opp igjen skrivingen 5. november.

Han sier han brukte tiden på å bygge opp sin evne til å stole på seg selv. Nå er han tilbake som kommentator i Cumhuriyet, og holder på med et skriveprosjekt, som han ikke går nærmere inn på.

Bøker flommet inn

Gursel virker ikke lysten på å snakke om hva han skrev i fengsel, men understreker at han etterhvert fikk tilgang på haugevis av kvalitetsbøker.

Igjen nevner han betaling.

- Vi skrev bestillinger på bøker ved å betale. Det var lister over tilgjengelige bøker i fengselsbiblioteket, men det var ekstremt dårlig, både i kvalitet og kvantitet. 

Da de ankom fengselet var halvparten av titlene der religiøse bøker, ifølge Gursel. Men en av trekløveret på isolatet var redaktør for Cumhuriyets bokbilag, og han hadde gode kontakter i en rekke forlag.

- Hundrevis av bøker flommet inn i fengselsbiblioteket. Etterhvert fikk våre besøkende og advokater lov til å ta med bøker. Likevel var det kun lov å ha ti bøker per person på rommene våre.

- Jeg klarte å forvandle fengselsoppholdet mitt til en mulighet. De tror de har stjålet tid fra meg, men jeg nektet å la det skje. Jeg leste, jeg skrev. Fylte notatbøker.

Gursel sammenligner det å sitte i fengsel med å bli sendt til «kommunikasjonens steinalder».

- Det finnes ikke internett, bare trykte medier og tv. Tv-nyhetene er et døende format. Jeg startet å se på tv i fengsel. Etter at jeg ble løslatt, har jeg ikke sett på tv utover film og fotball. Nyheter finner jeg på Twitter og i nettaviser.

- Leste fengselsansatte notatbøkene dine?

- Nei.

- Har du tenkt over hvorfor du ble behandlet så godt?

- Tyrkia har gjennomgått en forandring. I det gamle Tyrkia, som jeg ble født i, ble bevis innhentet med makt. Tortur under politiavhør var vanlig. Bare viktige personer med støtte i politiske sirkler ble skånet for dårlig behandling av politiet, sier han. 

Som en følge av Tyrkias EU-prosess har nulltoleranse mot tortur blitt et motto, ifølge Gursel. Men han legger til at gulenister gradvis infiltrerte politi og rettssystem med sine nettverk.

- Gulenister fabrikerte bevis før de startet en operasjon for å arrestere hundrevis av kemalister, journalister, offiserer, politikere på venstresiden, i det vi kjenner som Ergenekon og Balyoz, for å åpne veien for sine egne folk.

Det nye Tyrkia finnes ikke

- Nå er vi i tredje fase. Det nye Tyrkia finnes ikke. Det finnes ingen rettsstat. Grunnloven blir ikke respektert. Den er suspendert. Vi lever under unntakslover. Grunnlovsdomstolen fungerer ikke.

Ibrahim Karagul, sjefredaktør i den regjeringslojale avisen Yeni Safak, har ikke besvart en e-post fra Medier24.

Kadri Gursel mener det tyrkiske rettssystemets uavhengiget har forduftet fullstendig.

- Dermed har ikke politiet eller påtalemyndigheten noen plikt om å etablere bevis. Det minner om den surrealistiske maleren Réne Magritte, som sa «dette ikke er en pipe», selvom det er en pipe.

- Hvorfor får ikke journalister besøke tyrkiske fengsler?

- Representanter fra medie­organisasjoner som IPI , CPJ og RSF kan få tilgang. Man må søke til Justisdepartementet. Søknaden må godkjennes av justisministeren personlig.

 - En stor PEN-delegasjon ønsket å besøke Silivri i januar i år, men slapp ikke inn?

 - Ja, det skyldes Tyrkias unntaktslover. Av familie fikk bare min kone og barn, mor, far, og brødre, lov til å besøke meg. Nevøer, fettere, onkler, og så videre, fikk ikke besøke meg. Parlamentsmedlemmer kunne komme, men måtte først få tillatelse fra Justisdepartementet.

Gursel forteller om spesielle restriksjoner for ham og Cumhuriyet-kollegene. Det var forbudt å sende og motta brev. Under besøk satt de ved et bord med en fengselsbetjent til stede.

- Vanlige innsatte fikk anledning til familiebesøk hver måned. For oss var det annenhver måned. Vanlige innsatte kunne ta en telefon hver uke. Vi kunne bare ringe annenhver uke.

I løpet av de første ni månedene fikk Gursel kun møte advokat én time i uken.

- Under disse omstendighetene måtte vi forberede våre forsvar. Et kamera i taket gjorde audiovisuelle opptak. Ved siden av oss satt en fengselsbetjent.

- Fikk dere tilbud av fengselsansatte om å bestikke dem?

- Nei. De ansatte var meget profesjonelle. Utrolig nok fungerte systemet utmerket. Det var et svært komplisert system, men de ansatte var dyktige. Dette skyldes EU-prosessen. Jeg vet hvor ille det har vært i tyrkiske fengsler tidligere, sier Gursel.

- Du har sittet inne i din ungdom?

- Ja, jeg var en sint, ung venstreside-militant, og jeg betalte en høy pris. Jeg satt tre år og ti måneder i fengsel. Jeg fikk ikke tilgang til høyere utdanning fordi jeg hadde begått et lovbrudd mot staten. Jeg er derfor selvlært.

Talte aldri dagene

- Tror du rettferdighetsmarsjen fra Ankara til Istanbul, ledet av opposisjonspolitiker Kemal Kilicdaroglu, påvirket lengden på fengselsoppholdet ditt?

- Jeg kan ikke slå fast noen sammenheng, men det er klart at mobiliseringen av opposisjonen og parlamentsmedlemmer fra opposisjonspartiet CHP, førte til at vi fikk besøk hver uke.

Gursel trekker frem kampanjer i sosiale medier, solidaritet fra internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner, og ikke minst mediedekning, som svært viktig.

- Vi følte aldri at vi var forlatt. Vi visste at vi hadde rett, og at de tok feil. Dette holdt oss oppe.

- Familemedlemmer, og spesielt min kone, bidro sterkt til at jeg ble løslatt, gjennom trykk i sosiale medier og på gateplan.

- Jeg talte aldri dagene i fengsel. Jeg talte bare måneder, men jeg så aldri bakover, jeg så bare fremover. Jeg satt ikke i fengsel og savnet dagliglivet.

- Jeg styrte tankene mine for å beskytte meg mot savn. Det å savne dagliglivet i frihet, gjør veldig vondt. Så for å beskytte meg selv, sperret jeg den delen av hjernen. Jeg lyktes veldig godt med tankekontroll. Takket være denne evnen holdt jeg meg sterk fysisk og mentalt.

- Du kunne i verste fall ha fått 15 år, men du klarte likevel å sove godt?

- Ja, og som jeg sa til retten: Uansett hvilken avgjørelse dere treffer, så er jeg hundre prosent sikker på at jeg går fri.

Emre Kizilkaya, visepresident i International Press Institute (IPI) skriver i en e-post til Medier 24 at alle de internasjonale journalist­organisasjonene som fulgte Cumhuriyet-saken, rapporterte at påtalemyndigheten ikke la frem et eneste bevis mot Kadri Gursel, eller de andre tiltalte.

- Hensikten med saken var trolig å skremme folk som kritiserer regjeringen.

- Hvor mange journalister sitter i tyrkiske fengsler i dag?

- Ifølge IPI er det mer enn 100, men selv én journalist som er fengslet for å gjøre jobben sin, er for mye i et demokrati, svarer Kizilkaya.

I et intervju med PBS Newshour i september, sa Erdogan at «Demokratiet i Tyrkia er ganske sterkt ( . . .) Vi får folkets fulle støtte, og vi fortsetter på vår vei.»