«Isabelle Ringnes, datter av finansmann Christian Ringnes, startet likestillingsinitiativet «Hun spanderer» sammen med Marie Louise Sunde, kirurg og datter av finansmann Ole Jacob Sunde.»
Det er ikke uvanlig for Isabelle Ringnes (30) og Marie Louise Sunde (31).
Nylig arrangerte de konferanse i lag med Dagens Næringsliv om hvordan man får flere kvinner til å uttale seg til mediene.
– Blir et poeng
Som regel blir det gjort et poeng ut av at de er døtrene til henholdsvis Christian Ringnes og Ole Jacob Sunde. Selv om de to fedrene ikke har noen som helst relevans i saken.
– Jeg er glad i min far, og er stolt av ham, men jeg skjønner ofte ikke hvordan det passer inn i konteksten, sier Ringnes.
I tillegg til at Ringnes var med og starte #Hunspanderer, var hun med og startet teknologinettverket TENK, som jobber for å få flere kvinner til å velge teknologi.
Sunde på sin side som kirurg med doktorgrad i kirurgi, har ved siden av jobb og #HunSpanderer også vært aktiv i samfunnsdebatten på likestillingsområdet.
– Det er en søkt setting å dra inn min far i, sier hun.
Det er dessuten noe de mener sjeldent skjer med menn som er sønner av kjente foreldre.
– Som samfunn er vi vant til å referere til kvinner i en relasjon til en mann. Det er sjeldent omvendt, sier Sunde.
Janne Johannessen, innholdssjef i DN sier dette om avisas formulering i august: Vi vet at arv, penger og nettverk kan gi fordeler og åpne dører. Derfor er det relevant å opplyse leserne om familiebånd når kvinner eller menn som jobber for å påvirke holdninger i samfunnet er arvinger til store formuer. Samtidig kan vi definitivt bli mer bevisst på dette, vi også. Neste gang skal du ikke se bort fra at vi omtaler Christian Ringnes og Ole Jacob Sunde som «fedre til likestillingsforkjempere».
Fire myter
Nylig var Ringnes og Sunde foredragsholdere på en konferanse i regi av deres eget selskap, #Hunspanderer, og Dagens Næringsliv. Temaet for konferansen var å få flere kvinner inn i spaltene.
I deres foredrag presenterte de fire myter om hvorfor det ikke er flere kvinner i mediene. Her er en kort oppsummert utgave av de fire punktene:
Kvinner tør ikke stille opp: Det har blant annet sammenheng med at netthets utarter annerledes mot kvinner enn mot menn. Dermed oppleves det som større risiko, og mer negativt for kvinner å stille opp. Grovt sett møter menn mer netthets mot deres politiske ståsted og meningene de har, mens kvinner møter mer netthets rettet mot hvem de er. I tillegg får de fire ganger så mye netthets rettet mot kjønn sammenlignet med menn. I tillegg er prinsippet om kritisk masse viktig; inntil en minoritet når 30 prosent, vil man først assosieres med minoriteten, så seg selv. Det vil si det man sier ofte tas som en mening alle kvinner har, og ikke en mening du har. Media har også en tendens til å spissformulere budskap. Hvis du som kvinne i en mannsdominert bransje uttaler deg om noe det ikke er 100 prosent konsensus om i bransjen, blir man veldig synlig.
Myten om at det kommer til å gå seg til med tiden: Det er en generell oppfatning om at likestillingen går framover. Det gjør den ikke på alle felt. For første gang siden World Economic Forum begynte å presentere sin gender gap studie, økte de prognosen i 2017 for når vi globalt oppnår likestilling. Fra 170 til 217 år. Global Media Monitoring Project gjorde undersøkelser på hvor ofte kvinner er representert i spaltene i norske aviser på en tilfeldig dag i 2010 og i 2015. I 2010 var tallet 31 prosent kvinner, mens i 2015 var det nede i 24 prosent. Det er to prosent under det europeiske snittet.
Kvinner er redde for stygge bilder: Allerede som barn blir jenter kledd i prinsessedrakter, og skal være søte. Gutter blir kledd i supermanndrakt og skal være tøffe. Det slår ut på selvtilliten allerede fra barnealderen og må sees i perspektiv av det samfunnet vi lever i. Samfunnet har også hatt en tendens til å objektivere og seksualisere kvinner, og kvinner får mer hets på grunn av utseendet.
Ikke nok kvinner å intervjue: Det er en myte generelt, at det ikke finnes nok kvinner. Det handler i stor grad om at det letes på feil sted. Selv om kun 10 prosent av norskle toppledere er kvinner, kan ekspertisen ofte sitte på mange andre steder. Og ikke nødvendigvis helt i toppen.
Dagens Næringsliv forsøker å gjøre noe med det siste punktet på lista til Ringnes og Sunde.
De har lansert et prosjekt med arbeidstittelen «Listen». Ideen er basert på responsen som kom da avisen oppfordret publikum til å komme med tips til gode kvinnelige kilder.
Tanken er å lage en åpen database med oversikt over kvinnelige fagpersoner, eksperter og meningsbærere som er åpne på at de gjerne vil bli kontaktet av journalister eller bedrifter som for eksempel vil ha dem til å holde foredrag.
Har fått inn flere tips
Janne Johannessen, innholdssjef i DN, forteller at de har fått inn flere hundre tips etter at etterlyste flere kvinnelige kilder.
– Det er menn og kvinner som tipser om kolleger, bekjente og folk de har hørt om som de har respekt for. Og også ganske mange kvinner som tipser som seg selv, som er en holdning vi syns er tøff, sier hun.
Isabelle Ringnes syns initiativet er kjempepositivt. Men hun understreker at det forutsetter at de jobber med å få opp navn fra lista.
– De kommer ikke langt med å kun ha mange navn på et ark. Dersom de genuint ønsker å få flere kvinner i mediene, må de aktivt jobbe med det, sier hun.
Marie Louise Sunde er enig, og legger til at det krever en kulturendringsprosess internt.
Janne Johannessen, innholdssjef i Dagens Næringsliv.Ole Gunnar Onsøien
Den typiske kilden i DN i dag, er en mann på rundt 55 år. I dress, med slips og gjerne en lederstilling.
– Kildeproblemet vårt handler ikke bare om kjønn. Vi vil også ha nye spennende mannlige kilder. Vi skriver jo ikke om kvinner bare fordi de er kvinner, og behandler ikke dem annerledes enn menn, sier Johannessen.
– Reddere for å spissformulere seg
Johannessens opplevelse er at kvinner ofte er litt reddere for å spissformulere seg. De er mer kontrollerende i sitatsjekksituasjoner og føler seg mindre sikker på forholdet til journalisten.
Men det trenger ikke være skummelt å være kilde. På konferansen torsdag for snart to uker siden presenterte Johannessen sine tips til hvordan man takler en journalist. Her er tre av dem:
Kast deg på debatten, ta telefonen: Ser du en sak eller debatt du mener noe om, mail dine innspill til journalisten som dekker saken, skriv et innlegg eller en kronikk, engasjer deg i sosiale medier – slik at du kommer på radaren. Vær tilgjengelig for journalisten, ta telefonen, svar kjapt på mail og sitatsjekker. Pønsk ut noen spissformuleringer du står inne for når du forbereder deg til et intervju. Ikke bli fornærmet når du får vanskelige og kritiske spørsmål – det er reporterens jobb. Avslutt gjerne intervjuet med: «Trenger du noe mer fra meg?»
Vær en interessant samtalepartner: Ikke tenk på deg selv utelukkende som et intervjuobjekt, like mye som en samtalepartner. Gi journalisten et innblikk i ditt miljø, fortell om diskusjonene, konfliktene, endringene og utfordringene som foregår i din bransje. Det er 100 prosent trygt å ha en fortrolig bakgrunnssamtale med en journalist. I en intervjusituasjon kan du selv be om å snakke «off record», hvis du vil fortelle eller forklare noe uten å bli sitert.
Still opp på bilder, ikke smil (hele tiden): Foto er journalistikk, det holder ikke å sende over en selfie eller pr-bilder. La fotografen bli med deg i en jobbsetting, og ikke vær redd for å bli avbildet underveis i et intervju. De beste bildene tas når du gjør noe som er naturlig for deg. Ikke insister på at foto må skje på et sterilt møterom. Hvis du vil framstå med autoritet i en alvorlig sak, ikke smil hele tiden selv om du kanskje synes at du tar deg best ut da.
– Hvordan føles det for deg å være kilde til en sak nå? – Det er litt uvant og skummelt å være på den andre siden av bordet. Jeg har vært en type dame som stort sett har sagt nei når andre journalister har ringt. Og så har jeg sendt dem videre til en mannlig kollega. Så dette er litt liv og lære. Og vi har litt å gå på der vi også, svarer hun.
Eget dashbord for kvinneandel
I Dagens Næringsliv har de nå et eget dashbord som viser kvinneandelen på forsiden av DN.no. Den håper de å presentere for allmennheten etter hvert.
De nye tipsene med navn på gode kvinnelige kilder håper DN skal bidra til at de får flere kvinner inn i spaltene. Det gir mange fordeler, forteller Johannessen.
– Ved å utvide kildenettverket kommer vi inn i miljøer hvor vi ikke er til stede i dag. Det øker sjansen for at vi finner de virkelig gode sakene.
– Går dere glipp av saker i dag?
– Det gjør vi garantert. Men det er også en kommersiell egeninteresse. Vi tror at om du som kvinnelig leser bare ser bilder av menn i dress i femtiårene som prater om penger, er ikke vi nødvendigvis en relevant avis for deg.
Ved å ta inn flere kvinner, yngre menn og å skrive om nye stoffområder håper Dagens Næringsliv å lage en mer relevant avis for leserne.
– Vi skal jo fortsatt dekke toppsjiktet, som i dag er mannsdominert. Men vi har en plikt til å vise at også kvinner spiller en viktig rolle i arbeidslivet, sier hun.
For ett år siden var det kun én kvinnelig redaktør i Dagens Næringsliv. Nå er de tre: Ingeborg Volan, redaktør for leserutvikling; Gry Egenes, featureredaktør; og Julie Lundgren, redaktør med ansvar for produkt og innovasjon.
– Vi har jobbet med mangfold lenge. Men det har ikke vært så systematisk som det er nå. Metoo var også en vekker for oss i DN, som for mange andre medier. Hvorfor hadde vi ikke dekket seksuell trakassering i næringslivet tidligere?
