Kommentator og nyhetsleder i VG Sporten, Leif Welhaven.
Kommentator og nyhetsleder i VG Sporten, Leif Welhaven.

Kommentar:

OL-skvis i sportsredaksjonene

Norsk idrett fremstår vaksinert mot en kritisk tilnærming til IOC. Det kan ikke journalister tillate seg å være.

Publisert Sist oppdatert

Ved første øyekast kan tilbudet høres riktig så hyggelig og fristende ut.

Den internasjonale komité (IOC) har skaffet til veie noe som beskrives som en egen olympisk vaksinekvote fra Pfizer.

Den har de topptrente, friske utøverne Norge sender til Tokyo for lengst takket ja til.

Men sjenerøsiteten til “ringenes herrer” stopper ikke der. Gjennom vennlige hjelpere i Olympiatoppen fikk vi som er akkreditert til lekene tilbud om å få stikkene.

Tenk deg det, da!
Vaksine-bonanza!

Uansett hvor ung du er. Uavhengig av helsetilstanden. Her kunne de forjettede dråpene finne veien til sportsjournalistiske overarmer. Som en sommerlig gave fra julenissene i IOC.

Tenker man seg om et par ganger til, blir det derimot fort klart at det ville vært faglig problematisk å si ja.

Derfor er det gledelig at nær en samlet redaktørstand ser ut til å ha satt journalistiske prinsipper over pragmatisme.

Saken er ikke superenkel.

Hensynet til egne ansattes helse er et gyldig argument som trekker i retning av å takke ja. Det kan også hevdes at lokalbefolkningen vil foretrekke vaksinerte journalister på besøk, selv om både restauranter og butikker er forbudt.

Likevel veier argumentene mot tyngre på vektskålen.

Hvorfor er det så problematisk å akseptere?

Helt overordnet handler det om roller og ståsted. IOC er en mektig aktør det er all grunn til å etterpå med et kritisk blikk. Da skurrer det om vi som journalister skal ta imot et gode herfra, som sørger for at vi får noe veldig mange andre også kunne tenke seg.

Olympiatoppen og IOC liker å fortelle historien om hvordan dosene ikke tas på bekostning av andre, men kommer i tillegg.

Men hva betyr det?

At disse dosene ikke kan gis til folk som er i risikosonen og virkelig trenger det?

Enhver vaksine som settes ett sted, kunne selvsagt vært anvendt til noe annet.

Vi kjenner ikke til hvilke knapper IOC trykket på overfor Pfizer, som fikk farmasøyt-giganten til å tilgodese akkurat OL i Tokyo.

Vi aner ikke hva som eventuelt er betalt for godene vi blir tilbudt.

Men vi vet at det er skrikende behov for dråpene til langt mer presserende formål enn å trygge et kontroversielt sportsarrangement.

Sistnevnte er ekstra relevant i denne sammenhengen. Allerede før vaksinetilbudet dukket opp, befinner sportsredaksjonene seg i en skikkelig spagat.

Den hadde blitt enda vanskeligere å stå i dersom vi hadde tatt imot noe såpass verdifullt fra den samme arrangøren det er grunn til å stille en serie kritiske spørsmål.

Dekningen av OL i Tokyo kommer til å gi oss den tradisjonelle sportslige dekningen av idrettshelters jakt på heder og ære. Men hvor mye problematisering blir det rundt å avholde lekene i en pandemi, i et land som sliter blytungt med korona?

Hvordan bør dette vektes?

Hva er det viktigste journalistiske oppdraget for sportsredaksjonene denne sommeren?

Det svaret er ikke enkelt. Men det hadde oppstått ubehagelig tette bånd, dersom journalister selv hadde sneket i vaksinekøen med IOC som velgjører. Her er det nemlig veldig mye å ta tak i.

Akkurat nå er et av de store spørsmålene hvorfor lekene skal trumfes gjennom. Japan har vaksinert mindre enn fem prosent av befolkningen. Flere meningsmålinger viser et stort flertall mot OL i arrangørlandet. Nylig signerte flere tusen i japansk helsevesen et opprop om at det er uforsvarlig å kjøre på.

Fra IOC er budskapet at “the show must go on”. Selv om det fortsatt skulle være unntakstilstand i Japan senere i sommer.

Det har sammenheng med hvilke enorme summer som er investert i lekene. Et helt olympisk økosystem lever av pengene fra tv-avtaler. Men hvor tungt bør økonomiske hensyn veie i en global helsekrise? Vi snakker om å fly inn rundt 11000 utøvere pluss støttepersonell, fra alle verdens hjørner.

Sett med journalistiske briller står temaene i kø - om langt mer enn norsk medaljejakt. Fra norsk idrett har det vært svært få etiske innvendinger å spore da IOC-tilbudet dukket opp, her takket man og tok imot med begge hender. Det valget er det mulig å ha ulike oppfatninger om.

Men om du skal arbeide journalistisk med et OL under så spesielle omstendigheter, er det ikke etisk innenfor å få et gode det er rift om servert av arrangøren.

Uansett hvor behagelig det hadde vært å bli vaksinert så fort som mulig.

Powered by Labrador CMS