«Det har eskalert til det nærmest absurde», sa BTs tidligere nyhetsredaktør Jan Stian Vold i Kildeutvalgets rapport: «Vi kan ikke intervjue folk på Rådhuset uten at det skal skje via e-post.»
Ja, mange mektige kilder krever å bli intervjuet på e-post. Ofte svarer de ikke på journalistens spørsmål, men sender noe generelt visvas. Hvis en tidligere ansatt går ut i mediene og kritiserer arbeidsforholdene i en bedrift, for eksempel, kan et skriftlig svar fra sjefen starte slik:
«Først vil jeg si at det gjør inntrykk å lese intervjuet med …», før hun understreker at «vi etterstreber å være en tydelig arbeidsgiver».
Redaktører og journalister misliker e-postintervjuer. De vil snakke med kildene, og følge opp spørsmål hvis svarene er utilfredsstillende.
Men hva gjør redaktørene selv når de intervjues om vanskelige saker? De gjør som redaktør Camilla Bjørn i NRK P3. Sitatene over er fra henne.
Hun sendte e-post til fagbladet Journalisten som svar på kritikk fra en tidligere ansatt. Det gjorde distriktsredaktør Joar Elgåen også, i en lignende sak. En av deres lederkolleger fra NRK ville ikke «kommentere enkeltsaker», en annen hadde ikke «anledning til å kommentere på publiseringstidspunktet».
De gjør akkurat som de mektige kildene, sender en e-post eller nekter å svare. Her er flere eksempler fra denne sommeren:
Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum ønsket å svare skriftlig da Medier24 konfronterte ham med kritikk fra overlege Preben Aavitsland.
VG-journalist Thomas Talseth ville ikke svare da Medier24 ba ham kommentere Christer Falcks angrep på han i et Facebook-innlegg.
Talseth viste til redaktør Rolf Sønstelie, som ikke hadde «anledning til å snakke med Medier24 på telefon». Men rikelig med tid til å svare på e-post. Jane Throndsen, VGs featureredaktør, og Bertil Valderhaug, leder for Aftenposten Riks, besvarte kritikk av en kreftsak på e-post til Medier24.
Dagbladets redaksjonssjef Jan Thomas Holmlund ville ikke diskutere en litt drøy tittel på telefon med Medier24, men svarte på e-post.
Samme Holmlund la seg flat i en e-post til fagbladet Journalisten da Dagbladet fikk kritikk for å ha plagiert en artikkel fra Fri Fagbevegelse. Konstituert redaktør Eli Grotle i Sogn Avis hadde heller ikke «anledning til å stille til telefonintervju» da Medier24 ba henne svare på kritikk.
Ikke snakke, altså, men å skrive ned svarene på e-post hadde hun anledning til. Langt skrev hun også, som de andre redaktørene.
Jeg vet jo ikke hvorfor de ikke hadde anledning til å snakke, men dette vet jeg: Intervjuer går kjappere på telefon enn på e-post.
Kildeutvalgets rapport beskriver hvordan «… det blir lange mailutvekslinger ut av ting som kunne vært avklart på fem minutter over telefon.» Så redaktørenes manglende anledning til å snakke kan neppe skyldes tidsnød. Kanskje de frykter at de ikke blir gjengitt slik de ønsker?
Er de redde for at muntlige sitater blir vridd, kuttet, spisset, skrevet om og plassert i feil sammenheng? Stoler de ikke på journalister?
I så fall burde de støtte kildeutvalgets forslag til presisering av Vær Varsom-plakatens punkt om at «direkte sitater skal gjengis presist».
Utvalget vil ha slutt på den særnorske praksisen med at journalister kan skrive om intervjusitater så lenge de ikke endrer deres «meningsinnhold».
Men sentrale redaktører avviser utvalgets forslag. Det gjør også de mediene som har levert høringsuttalelser til forslagene om endringer i Vær Varsom-plakaten.
Et argument mot at intervjusitater skal gjengis ordrett, er at noen kilder uttrykker seg klønete, rent språklig. Det er derfor i kildenes interesse å bli omskrevet. VG skriver i sin høringsuttalelse at «mange intervjuobjekter har tillit til at journalistene gjengir dem presist, men samtidig språklig korrekt».
Det er sikkert riktig, men mange intervjuobjekter mangler også den tilliten. Samt noen redaktører, ser det ut til, som ikke vil intervjues muntlig.
Noen ganger kan man selvsagt ikke snakke med journalister, og noen ganger ber journalistene selv om et intervju på e-post, men saken er:
Redaktører kan ikke klage på at andre svarer på e-post når de gjør det selv.
De kan heller ikke klage på at de får generelle vendinger til svar, når de selv sender av gårde slike selvfølgeligheter som disse tre NRK-sjefene:
Daniel Ramberg, sjef for nett og sosiale medier i NRK P3, måtte i juli svare på kritikk av en uheldig kommentartikkel om J. K. Rowling. Han hadde ikke «anledning til å snakke med Medier24 på telefon», men svarte i en e-post. Der skrev han blant annet at «det er viktig … at vi er etterrettelige».
Marius Tetlie, fagredaktør for nyhetsdivisjonen i NRK, ville ikke svare på spørsmål fra Faktisk.no om en villedende artikkel om koronaviruset. Han sendte heller en e-post med der han blant annet understreket «hvor viktig det er at vi hele tiden er bevisste på at vi skal være faktaorienterte …».
NRKs nettsjef Hildegunn Soldal skrev i en e-post til Kampanje at «folks medievaner er i endring» og at det er viktig for NRK å nå ut til et bredt publikum på alle plattformer.
Selv blant dem som skal vokte over presseetikken, de nyvalgte medlemmene i Pressens Faglige Utvalg, er det noen som skriver intervjusvar:
Da Medier24 spurte dem om sine forventninger, sendte Khrono-redaktør Tove Lie en melding, og Bergens Tidende-journalist Ådne Lunde en e-post.
Her har vi to problemer, altså:
1. Mange mektige kilder vil ikke intervjues muntlig, men heller sende e-postsvar.
2. Mange redaktører vil ikke intervjues muntlig, men heller sende e-postsvar.
Problem 2 må løses før problem 1 kan bli løst. Heldigvis er det enkelt: Er du redaktør, så ta telefonen og snakk når noen ber om et intervju!
