Flere av debattene i PFU dreide seg om hvorvidt mediene hadde vist respekt for menneskers egenart og identitet, jf. VVP punkt 4.3 i Vær Varsom-plakaten (VVP).
Utvalget har mange ganger sagt at det skal være stor takhøyde i meningssjangeren, og at det ikke automatisk medfører et brudd på god presseskikk at en mening er støtende.
I et leserinnlegg, publisert i Avisa Nordland og Fremover, hevdet skribenten at innavl var blitt et problem i små bygder i en navngitt kommune. Innlegget var et forsvar for fornorskningspolitikken overfor samer i Norge. Er dette ok å sette på trykk? Nei, sa PFU som mente at konteksten i artikkelen gjorde at innavl-formuleringen fremstod stigmatiserende og nedsettende overfor samer, og avisene ble felt på punkt 4.3 i VVP.
Takhøyden for meninger er høy, og takhøyden for karikaturer og satire er enda høyere. I satiren tar man i bruk sterke virkemidler for å forstørre, forminske og forvrenge. Målet er ofte å utfordre, og satire kan derfor oppleves både krenkende og ubehagelig. Men den eller de som opplever seg krenket, kan ikke gis vetorett over hva som skal kunne publiseres. Et slikt prinsipp ville gitt helt uakseptable konsekvenser for ytringsfriheten. Det betyr likevel ikke at karikaturen og satiren er grenseløs, men de etiske normene og pressens selvjustis skal først og fremst beskytte enkeltpersoner mot unødig krenkende og skadelig publisitet.
I Dagbladet ble den Israelske statsministeren karikert, der det ble benyttet symboler som viste til både nasjonalsosialisme og apartheid. Dette er svært sterke virkemidler, men PFU mente at tegningen ikke uttrykte fordommer eller hat mot jøder som etnisk eller religiøs gruppe, jf. VVP punkt 4.3. Tegningen var en kommentar til israelsk politikk og en nylig vedtatt lov, og ikke til en folkegruppe.
Også Avisa Valdres var klaget inn på bakgrunn av påståtte krenkeleser av personvernet. Det gjaldt omtale av to dødsfall i et kommunalt boligkompleks. Boligen ble avbildet og det ble i tillegg pekt på utfordringer knyttet til rus i komplekset. Utvalget mente rusomtalen var relevant, og heller ikke bestridt. Når det gjaldt bildebruken, viste utvalget til sakens alvor (dødsfall), dets omfang (to dødsfall på kort tid, flere fryktes) og karakter (det offentlige ansvaret), og at de berørte derfor måtte akseptere en slik indirekte identifisering. I dette tilfellet mente utvalget at hensynet til samfunnets informasjonsbehov og den løpende debatt, måtte veie tyngre enn belastningen publiseringen innebar for berørte, jf. VVP punkt 4.3.
Det er ikke forbudt å bruke anonyme kilder i journalistikken. I mange tilfeller er slike kilder nødvendig for å belyse kritikkverdige forhold. Men det påhviler mediene et stort ansvar når de bruker slike kilder. Journalister må være ekstra kritisk og på vakt overfor kilden. Hvorfor være anonym? Hvilken agenda kan kilden ha? I tillegg må man søke andre steder for å sjekke om det man har fått høre, faktisk stemmer. Det bør også fremgå av det publiserte at opplysningene er undersøkt og forsøkt sannsynliggjort. Om man ikke har fått stadfestet fakta godt nok, må man ta større forbehold.
Fiskeribladet ble i onsdagens møte felt på bruken av anonyme kilder, jf. VVP punkt 3.2. Bladet påstod uten forbehold det anonyme kilder hevdet, at Sandberg og hans kjæreste var samboere. Bladet hadde imidlertid ingen andre kilder eller dokumentasjon som kunne bekrefte dette, og PFU mente dette ikke var godt nok. Bladet ble også felt på punkt 4.1 i VVP på grunn av en tittel som ble dratt så langt at den ble usaklig.
På onsdagens møte ble både Bergens Tidende og Altaposten felt på at redaksjonen ikke hadde vært tydelig nok i kommunikasjonen med den angrepne. Når noen blir kritisert, så er det en viktig oppgave for journalisten å forsøke få den kritiserte til å forsvare seg. Dette kalles den samtidige imøtegåelsesretten jf. VVP punkt 4.14. For at imøtegåelsesretten skal bli begripelig, må den som angripes, vite konkret hva man blir beskyldt for, og at beskyldningene er tenkt publisert. Først da kan den angrepne forstå hva det innebærer ikke å ville svare. Som det fremkom i en av tilsvarsrundene: «Hadde man forstått hvilke sterke beskyldninger som skulle komme, så hadde man blitt tvunget til å ta til motmæle.»
I begge disse klagesakene ble avisene samtidig felt på punkt 3.2 i VVP. Når den angrepne ikke svarer på anklagene, står ofte artikler i fare for å bli ubalanserte fordi de mangler relevante kilder. Det ble derfor viktig å inkludere de sentrale faktaopplysningene man har tilgjengelig som kan bidra til å opplyse saken bredere.
Pyramide-påstand
TV 2 gikk imidlertid fri for et påstått 4.14 -brudd. Et selskap ble omtalt som en «pyramide», noe selskapet mente man skulle fått mulighet til å imøtegå. PFU var imidlertid ikke enig. I dette tilfellet måtte pyramide forstås som en karakteristikk; et dekkende bilde på selskapets struktur, og ikke som en sterk beskylding av faktisk art. Det ble i stedet vist til tilsvarsretten, jf. VVP punkt 4.15. Det ble for øvrig også pekt på siste del av 4.14, idet selskapet i stor grad forsøkte å hindre TV 2 i å omtale saken.
Det som står i mediene skal være korrekt. Likevel, feil kan oppstå. Noen feil er av mindre betydning for berørte, og konsekvensene kan enkelt begrenses ved at feilen rettes. Andre feil er så store at rettelser og beklagelser ikke oppveier for det opprinnelige overtrampet.
Innovasjon Norge klaget inn flere artikler i E24 som de mente inneholdt feil. Utvalget var også enig i at det var enkelte feil i artiklene, men PFU mente at feilene ikke var av en slik karakter (verken grove eller omfattende) at de innebar en krenkelse av Innovasjon Norge.
Også iTromsø gikk fri i en klagesak, der klager hevdet avisen hadde publisert feil. Men heller ikke her var feilene av en slik grad at disse i seg selv skulle innebære et brudd på god presseskikk.
