PFU-Ingrid ga bort død rotte til naboen: – Jeg skammer meg fortsatt

Også i år stiller Medier24 en rekke spørsmål til mediemennesker i spalten #Julepraten.

Neste person ut er rådgiver i Norsk Presseforbund og PFU, Ingrid Nergården Jortveit.

– Hva gjør du i jula?

– Vi er på hytta på Gålå i Gudbrandsdalen. Jeg kommer fra en gård like ved, så jeg drar på en måte «hem’att tel jul». Og mor ønsker seg hjulvisp til jul, så nå blir det nok krem a la Arne Brimi.

– Hva må til for at det blir ordentlig jul for deg?

– Lett. Snø, glitter og litt glam. Jeg elsker vinter, ski – og blåtime. Men jeg elsker også alt som glitrer. Ellers må jeg nevne lukten av ribbe og surkål, julepynta hus eller hytte, festkledd familie, lys på treet, stjernehimmel og kirkeklokker.

– Hva husker du best fra medieåret 2021?

– Foruten fredsprisvinnerne, koronadekningen og pendlerleiligheter, så sier jeg: Clubhouse. Et merkelig fenomen. Hva skjedde her? Det var opp som en løve og ned som en fell. Egentlig rart, for jeg tenker at det hadde stort potensiale og det representerte, for første gang på lenge, noe nytt.

– Jeg satt også i Polarisjuryen og leste, så og hørte utrolig mye god lokal- og regional journalistikk, både i Norge og Sverige. Det var mye som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ble skikkelig imponert.

– Hva var det morsomste som skjedde i 2021?

– At jeg fikk se kolleger "live" igjen. Og ikke bare fem kolleger, men to hundre i et nytt Pressens hus. Det var sånn klype-seg-i-armen-følelse og et frampeik på hva som venter. Det var en opptur bare å stå å småprateved kaffemaskina. Det blir også en helt annen trøkk og energi, når man ses fysisk.

– Hva var det pinligste som skjedde i 2021?

– Jeg kommer ikke på noe pinlig i jobbsammenheng, så her blir det en privat historie.

– Kristine Foss, min tidligere kollega i Presseforbundet som nå jobber i Ytringsfrihetskommisjonen, er også min nabo. Hun har yngre barn enn meg og jeg pleier å stikke over gata med arvetøy. I år ga jeg bort ei død rotte …

– Tøyet lå nemlig i en svart søppelsekk som hadde stått i garasjen. Jeg står i gangen til Kristine og viser frem klær og leker fra sekken, og plutselig står jeg der med ei død rotte i hånda. Det var jo pinlig nok, i og for seg. Men det pinligste er at jeg bare kaster fra meg rotta på gulvet inne hos Kristine, slår igjen døra og løper hjem… Jeg skammer meg fortsatt.

– Hva tror du vil påvirke medieåret 2022?

– Jeg er optimistisk. Jeg kjenner det på hele meg, at nå må livet tilbake igjen. Det kommer til å blomstre. Alle konferanser, alle fysiske møteplasser, alle de bra folka man møter på sin vei.

–Det vil fortsatt være noe koronadekning, og mye strømming vil også prege 2022. Men det vil komme mye god og viktig journalistikk. Jeg tror ikke det har vært en bedre journalistikk enn den vi har nå. Det må jeg virkelig få si, sånn på tampen av året.

– Mitt ønske for 2022 er at man får gullet til å glitre enda bedre; at man når bredt ut. Jeg er opptatt av informasjonsgap og klasseskiller når det gjelder å ta til seg og bruke journalistikken. Jeg tror også det vil bli et enda større fokus på redaksjonelle medarbeideres integritet og troverdighet i tida fremover.