- Ingrid Nergården Jortveit er fagmedarbeider i Norsk Presseforbund. Opprinnelig publisert på Presse.no.
Å vise TV-seerne hvordan politiets hundepatrulje jobber kan sies å være en del av den dokumenterende journalistikken. Men mediene må være varsomme med hva de viser når politiet f.eks. går inn i private hjem og samtaler med beboere.
Og særlig varsomme må mediene være når personer er beruset eller på annen måte ikke forstår virkningen av uttalelsene sine. MTG TV fikk kritikk i en slik sak.
Kanalen filmet politiets møte med en beruset person, hjemme i hennes bolig. Selv om personen ble sladdet, mente utvalget at MTG TV ikke hadde tatt tilstrekkelig presseetisk hensyn, og viste til 4.3, respekt for privatliv. Av betydning var også opplysninger om at klager ikke var klar over at hun ble filmet, eller på annet vis hadde blitt varslet før publisering.
Sterke beskyldninger
En barnelege gikk hardt ut med kritikk av helseministeren etter at en baby døde. NRK omtalte saken, men vinklet omtalen på at barnelegen selv hadde fått kritikk av tilsynsmyndighetene etter dette dødsfallet.
I NRK-innslaget svarte legen at hun ikke kunne gjort noe annerledes. I en oppfølgersak, dagen etter, reagerte foreldrene til den avdøde babyen på legens uttalelser, og mente barnelegen hadde et ansvar for dødsfallet. PFU mente at dette var beskyldinger som barnelegen skulle fått imøtegå samtidig, og NRK fikk kritikk.
Omtale av ulykker
Når større ulykker inntreffer må publikum informeres raskt. Men før publisering må mediene foreta en rekke valg knyttet til: alvorsgrad, tidspunkt, hva man ser og hører på bildene, skadeomfang, identifisering, hvorvidt pårørende er varslet etc. NRK gikk fri i en slik sak tirsdag.
Omtalen gjaldt øyeblikksbilder fra en alvorlig båtulykke der elleve personer falt over bord. Selv om klagers ektefelle var skadet og lå urørlig i vannet, var det for utvalget avgjørende at kanalen ̶ før publisering ̶ hadde fått opplyst at ingen var alvorlig skadd eller omkommet. PFU mente at NRK hadde greid å veie hensynet til å informere publikum opp mot hensynet til pårørende.
PR-stoff
Det er ikke et presseetisk forbud mot å formidle stoff fra pressemeldinger og annet PR-materiell. Men mediene må gjøre publikum oppmerksomme på hvor stoffet kommer fra. Tilsløres eller underkommuniseres dette, så slår VVP punkt 2.7. inn: «Unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff», noe KK ble felt for under tirsdagens møte. Det fremgikk ikke av nettartikkelen at et intervju med Tomine Harket ikke var gjort av redaksjonen selv, men av et PR-byrå på oppdrag av kosmetikkmerket Max Factor.
Nettavisen fikk imidlertid bare kritikk fordi avisen ga noen forklaringer på hvor stoffet kom fra, men PFU mente likevel Nettavisen ikke var tydelig nok, og landet på kritikk.
Siden både KK og Nettavisens artikler var redaksjonelle artikkel, ikke reklame/betalte annonser, så mente utvalget at VVP punkt 2.6 ikke var relevant .
Utelot vesentlig info
Finansavisen omtalte i jnauar 2017 en årsberetning for 2015. Tittelen på forsiden var et sitat: «Konkurs eneste alternativ».
I artikkelens brødtekst fremgikk det imidlertid at konkurs var eneste alternativ dersom det ikke ble tilført ny kapital. Det ble også opplyst at selskapet hadde klart å hente inn 1 million dollar i 2016, noe det også ble opplyst om i årsberetningen. Utvalget mente derfor at Finansavisens tittel var misvisende, og uten tilstrekkelig dekning i stoffet, og konkluderte med brudd på VVP punkt 4.4.
Ledere må akseptere omtale
Selv om en kommune har retningslinjer som sier at kritikk skal rettes mot rådmann, og ikke andre kommunalt ansatte, så har ikke mediene noen presseetisk forpliktelse til å etterleve slike retningslinjer. Mediene følger Vær Varsom-plakaten.
PFU uttalte derfor i en sak denne uken at kommunale ledere (klager) må akseptere å bli omtalt og kritisert i saker av allmenn interesse. Men man skal selvfølgelig få komme til orde og ta til motmæle mot kritikken. Kommer kritikken i form av subjektive meningsytringer og karakteristikker, som det var i denne saken, er det imidlertid tilsvarsretten (retten til å ta til motmæle i ettertid, jf. 4.15) som er utløst, og ikke Imøtegåelsesretten (retten til å ta til motmæle samtidig, jf. 4.14.).
At klager mener hun ikke kan delta på grunn av kommunes retningslinjer, kan ikke lastes mediet. Vestlandsnytt gikk derfor fri i en slik sak.
Utelatelse av opplysninger – misvisende
Påstander om at en barnehageansatt skal ha behandlet barnehagebarn hardhendt er svært sterke påstander, som krever mye av redaksjonen med tanke på kildekritikk og kontroll av opplysninger. Får ikke redaksjonen dokumentasjon, og kilder heller ikke vil stå frem og uttale seg, så må mediet ta kraftige forbehold.
Tønsbergs Blad tok enkelte forbehold (skal ha/opplever) i en slik sak, men utvalget mente likevel at leseren ville sitte igjen med et inntrykk av at det påståtte hadde skjedd. Presseetisk problematisk ble både den ensidige vinklingen på grunn av kildetilfanget, og at avisen samtidig utelot relevante opplysninger som kunne bidratt til økt balanse i presentasjonen. PFU viste til VVPs punktene 3.2 og 4.1.
Identifisering
Politiet tok store mengder våpen, sprengstoff og ammunisjon på gården til en mann, og utførte kontrollerte sprenginger av sprengstoffet på stedet. Mannen som eier gården og som ble pågrepet av politiet, reagerte på at Adresseavisen og Avisa Sør-Trøndelag viste bilder av gården, og derigjennom identifiserte ham, og at hans advokat ikke fikk slippe til med hans syn.
PFU mente det var berettiget å omtale hvor politiaksjonen skjedde. PFU mente også at Adresseavisen raskt hadde fått klagers versjon inn i omtalen av saken.
Imidlertid ble Avisa Sør-Trøndelag felt fordi de aldri fikk tak i klagers versjon, og heller ikke anstrengte seg nok for å opplyse saken bredere. Utvalget mente at det var berettiget å identifisere gården tidlig i saken, men at avisen burde ha dempet dette utover i den videre dekningen, spesielt fordi nye beskyldninger knyttet til andre forhold (familievold) ble publisert.
Bildesøk
Hvis mediene har bestemt seg for ikke å identifisere personer som omtales i forbindelse med klanderverdige forhold, så må mediene også være varsomme med hvilke bilder som brukes.
Selv om bildemotivet fremstår anonymt, kan bilder i noen tilfeller likevel bidra til å identifisere avbildede. Det kan skje om bildet har vært benyttet i andre sammenhenger. Det er derfor viktig at redaksjonene forsikrer seg om at bilder ikke kan gjenfinnes med identifiserende opplysninger om man søker konkret på bildet.
En redaksjon fikk kritikk av PFU for nettopp dette. Utvalget viste til VVP 4.7, om varsomhet med bruk av bilder på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold, samt VVP 4.12: «For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling.»
