VG avslørte sommeren 2017 at ambassadør Stig Traavik skal ha innledet hemmelige forhold til flere kvinner - hvor en av dem fikk 1,4 millioner kroner kroner i norsk bistand til organisasjonen hun ledet.
Norges ambassadør i Indonesia Stig Traavik (i midten) ble hjemkalt og fratatt tittelen av Utenriksdepartementet i 2016. Bakgrunnen var påstander om kritikkverdige forhold. Her er han fotografert da statsminister Erna Solberg besøkte landet i 2015.Heiko Junge / NTB scanpix
Torsdag fikk saken sitt presseetiske etterspill, da Pressens faglige utvalg konkluderte med at VG på ett punkt har «opptrådt kritikkverdig»:
I en av oppfølgersakene lot avisen være å ta med Traaviks imøtegåelse og syn på saken på papir, og for dette får avisen kritikk, for å ikke følge Vær varsom-plakatens punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse. Kritikk er en noe mildere form for fellelse enn det aller strengeste brudd på god presseskikk, men like fullt en fellelse.
Godkjente «nesten alt»
Det var altså bare ett punkt avisen fikk kritikk på, etter en klage hvor Traavik anførte ti brudd på Vær varsom-plakaten.
PFU slår fast at dekningen og journalistikken i all hovedsak er grundig og innenfor presseetikken. Utvalget er enig i at saken hadde stor offentlig interesse, at det var riktig å identifisere mannen og at VG ellers har opptrådt korrekt på alle punkter - bortsett fra det ene punktet hvor avisen nå får kritikk.
Saken blir oppdatert.
Dette uttaler PFU om VGs Traavik-saker:
«Klagen gjelder tre artikler i Verdens Gang som handlet om Norges tidligere ambassadør til Indonesia. Avisen skrev at ambassadøren hadde hatt utenomekteskapelige forhold til tre indonesiske kvinner, og at han var personlig involvert i tildelingen av bistandsmidler til en av kvinnenes organisasjon.
Klager er den tidligere ambassadøren. Han mener VG uten grunnlag har skapt et inntrykk av at han har vært involvert i korrupsjonslignende forhold. Ifølge klager har VG ikke vært kritiske nok til kildene sine. Videre mener klager at VG har publisert en uriktig opplysning om at han beholdt ambassadørlønnen etter han ble hjemkalt. Klager mener også at han ikke fikk tilstrekkelig samtidig imøtegåelse, fordi hans svar til avisen ble kortet ned i oppfølgerartikler. Slik klager ser det, burde ikke VG identifisert ham, og avisen burde vist større hensyn til hans privatliv.
Verdens Gang kan ikke se å ha brutt god presseskikk. Avisen mener at saken hadde stor offentlig interesse og viser blant annet til at klager ble fratatt ambassadørstillingen. VG avviser at dekningen fremstiller det som at klager har vært involvert i korrupsjon. Avisen mener videre at forholdet til de indonesiske kvinnene var relevant for klagers stilling som ambassadør. Ifølge VG har klager fått god mulighet til samtidig imøtegåelse. Forkortingen av klagers uttalelse i oppfølgerartiklene, er normal praksis, slik VG ser det. VG mener også at redaksjonen hadde dekning for å skrive at klager beholdt ambassadørlønnen, selv om avisen ser at opplysningen kunne vært nyansert med at han ikke beholdt tilleggene som lå i stillingen.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreker at VG var i sin fulle rett til å omtale saken. PFU mener saken hadde offentlig interesse.
Det utvalget skal vurdere, er hvordan avisen dekket den; altså om de påklagede artiklene er i tråd med Vær Varsom-plakaten (VVP).
Klager var Norges ambassadør i Indonesia, og saken handlet om hans utøvelse av denne høytstående offentlige stillingen. PFU mener det var presseetisk akseptabelt av VG å identifisere klager. Utvalget viser til VVP punkt 4.7, som sier det kan være berettiget å identifisere personer som omtales i forbindelse med klanderverdige forhold, når omtaltes samfunnsrolle har klar relevans for forholdene.
De påklagede artiklene omtaler utenomekteskapelige forhold, noe som i utgangspunktet er et privat anliggende. PFU viser til VVP punkt 4.3, som ber mediene om ikke å fremheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». I dette tilfellet gjelder imidlertid de utenomekteskapelige forholdene en ambassadør og kvinner som potensielt kunne oppnå fordeler fra Norge gjennom ambassadøren. Selv om PFU har forståelse for at omtalen har vært en belastning for klager, mener utvalget at sakens offentlige interesse veier tyngre enn klagers privatliv i dette tilfellet. PFU mener klager måtte akseptere at forholdene ble omtalt.
PFU noterer videre at klager mener VG har publisert uriktig informasjon om hans lønn etter at han måtte si fra seg stillingen som ambassadør. VG skrev at han beholdt lønnen, men opplyste ikke at han mistet tilleggene som ligger i ambassadørstillingen. PFU mener at det var upresist, men likevel ikke et brudd på punkt 3.2, om opplysningskontroll. Det er isolert sett korrekt å skrive at han beholdt lønnen, og det er også av betydning at VG leste opp hele artikkelen for klager før publiseringen, og slik kontrollerte opplysningene.
PFU merker seg at klager fikk muligheten til å svare i hovedartikkelen; han fikk komme til orde og hele artikkelen ble opplest. Klagers svar til avisen ble deretter kortet ned i de to påklagede oppfølgerartiklene. Slik utvalget ser det, ble meningsinnholdet ivaretatt i det komprimerte svaret. VG lenket dessuten til den opprinnelige hovedartikkelen og opplyste at hele svaret kunne leses der. PFU mener det var i tråd med god presseskikk.
Klagers versjon ble imidlertid utelatt helt da en av oppfølgerartiklene ble publisert i papirutgaven. VVP punkt 4.14 sier at den som utsettes for sterke beskyldninger av faktisk art, skal få imøtegå faktiske opplysninger. PFU mener at artikkelen implisitt inneholdt beskyldninger om at klager kan ha begått alvorlig økonomisk kriminalitet. Klagers syn, om at ingenting straffbart har skjedd, burde derfor vært med også i denne publiseringen.
VG har opptrådt kritikkverdig på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.»
