Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag og Vegard Venli, journalist i NRK.

Privat

Debatt

Elendig åpenhetsforslag for statsansatte

«Offentlige virksomheter som har lyst skal nå fortelle det norske folk om hvilke økonomiske interesser deres ansatte har. De andre trenger ikke.», skriver Ina Lindahl Nyrud og Vegard Venli.

Publisert 29.10.2020 - 09:55

Denne artikkelen er over to år gammel.

VEGARD VENLI, journalist i NRK og INA LINDAHL NYRUD, advokat i Norsk Journalistlag. Innlegget ble først publisert hos Aftenposten, men er gjengitt - i utvidet form - med tillatelse.

Forslaget til en ny registreringsordning for statsansatte er ment å gi mer åpenhet. Slik skal innbyggerne kunne ha tillit til at statlig ansatte fatter upartiske beslutninger som er upåvirket av deres private interesser – i for eksempel norsk næringsliv. Forslaget fra kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup (H) er likevel oppsiktsvekkende dårlig. Grunnen er at registreringen skal være frivillig.

Det er uforståelig at det ikke foreslås klare krav om hvordan opplysningene om økonomiske interesser og verv skal registreres. Det er oppsiktsvekkende at det fullt og helt skal være opp til den enkelte virksomhet å finne en måte å registrere opplysningene på, og at det åpnes for at opplysningene kan legges i den ansattes personaldatasystem. Det er først når slik innberetning skjules, at folket kan miste tilliten til at forvaltningen og den enkelte ansatte opptrer objektivt, saklig og nøytralt.

Styrevervregisteret til Kommunenes Sentralforbund (KS) er frivillig. Det innebærer at alle som står oppført med styreverv eller posisjoner i organisasjons- og arbeidsliv fritt kan fjerne de opplysningene de selv vil. Pressens offentlighetsutvalg kartla i 2018 kommunenes ordning, og det var skuffende mange kommuner som heller ikke hadde tatt seg bryet med å etablere en slik ordning. Med så stor feilmargin blir registeret ikke en relevant kilde for journalistikken. Liknende må forhindres for statsansattes økonomiske interesser og verv.

Det finnes mange redaksjonelle artikler som har kartlagt problematiske bindinger og eierinteresser i det norske samfunnet. Åpningen av aksjonærregisteret har gitt journalistiske muligheter til å sette søkelys på rollekonflikter som kolliderer med myndighetsutøvelsen. Blant annet avslørte Teknisk Ukeblad i 2015 at 21 ansatte i Statens vegvesen eide aksjer for millioner hos etatens største leverandør. Samme år fant Dagbladet millionverdier som stortingspolitikere hadde hemmeligholdt for velgerne i strid med regelverket. VG kunne i 2016 dokumentere at det kommersielle selskapet ILPI mottok over 63 millioner kroner gjennom avtaler som aldri ble lagt ut på anbud, og at selskapets tre eiere enten hadde jobbet for eller i Utenriksdepartementet.

Utviklingen i samfunnet går i retning av økt åpenhet. Det foreligger allerede en generell plikt her i landet for å registrere opplysninger om økonomiske interesser og verv. Denne informasjonen kan hvem som helst i dag hente ut fra blant annet Aksjonær- og Enhetsregisteret. Når også den nye loven om register over reelle rettighetshavere trer i kraft, vil alle kunne søke opp hvem som eier eller kontrollerer selskaper. De som ikke følger denne plikten, kan bli straffet. Med departementets forslag kan vi ikke engang forvente å finne den samme informasjonen som kan fremskaffes ved søk i disse offentlige registrene.

Skal formålet med større åpenhet og tilliten til forvaltningen oppnås, må det derfor innføres en plikt til å registrere økonomiske interesser og verv, og informasjonen må samles i et åpent og søkbart register. Det er nødvendig med klare regler for å sikre en så sterk åpenhet, at enhver raskt kan vite om en sak er behandlet av en ansatt som kan ha personlige interesser i den. En slik løsning samsvarer med ordningene som er valgt for henholdsvis regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter, dommere og enkeltpersoner i kommuner og fylkeskommuner.

Dagens offentlige opplysninger er tilgjengelige for alle på nettsidene til henholdsvis Stortinget, Domstolsadministrasjonen og KS. En liknende ordning er valgt for registeret over reelle rettighetshavere, og må også kunne etableres for statsansatte.