NRKs Vegard Venli måtte vente ett år på innsyn: Nå krever presseorganisasjonene endring

Sivilombudsmannen er oppnevnt av Stortinget for å ivareta den enkeltes rettigheter i møte med forvaltningen. 

For journalister har ombudsmannen gjennom mange år vært siste utvei når makten forsøker seg på hemmelighold uten hjemmel i norsk lov. Men det siste året har flere tatt til orde for at embetet må endres, og at ombudsmannen bør få større handlingsrom.

I sommer vedtok Stortinget å sette ned et utvalg til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, som blant annet fikk i oppdrag å utarbeide ny lov om Sivilombudsmannen.

Nå har Norsk Presseforbund (NP), Norsk Journalistlag (NJ) og Norsk Redaktørforening (NR) sammen sendt en høringsuttalelse til lovforslaget.

Får ingen konsekvenser

NRK-journalist Vegard Venli har blitt en innsynsveteran, og kan fortelle flere historier om innsynssaker som aldri har nådd frem på grunn av begrensinger i lovverket Sivilombudsmannen jobber etter.

Venli trekker frem en innsynssak fra Oslo som pågikk altfor lenge.

–  Jeg ba om innsyn i en granskningsrapport. Det gikk over et år med trenering og klaging uten innsyn før Sivilombudsmannen kom med en kritisk uttalelse om at de hadde brutt loven. Men det får ingen konsekvenser, siden Sivilombudsmannen ikke kan ilegge sanksjoner, forteller han til Medier24.

Venli påpeker at det er et økende problem at mediene ikke har noen verktøy som kan presse forvaltningen til å følge loven.

– Det som skjer er at forvaltningen lærer seg at det mest effektive er å bare la være å behandle kravet lenge nok. Imens står vi som prøver å dekke betente saker og ønsker innsyn i mange måneder og venter.

Han legger til at han også har flere eksempler på at forvaltningen nekter innsyn, og også nekter å utlevere dokumentene til Sivilombudsmannen når saken blir klaget inn.

– Siden Sivilombudet ikke har mulighet til å sanksjonere, blir saken bare stående på stedet hvil, og innsynsretten blir ikke en realitet.

Fremstår som absurd

I høringsnotatet påpeker organisasjonene både mangelen på sanksjonsmuligheter, og også behovet for muligheten til å overprøve forvaltningsskjønn.

Her har Venli i år jobbet med et skrekk-eksempel, bruddene på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune.

– Etter våre avsløringer bestilte Raymond Johansen en rapport fra internrevisjonen for å granske kommunens rutiner. Alle virksomhetsledere og verneombud ble stilt spørsmål. Men fordi svar som innhentes på denne måten kan unntas som interne saksdokumenter, har vi ikke fått innsyn i så mye som et komma, sier Venli.

Han forteller at da han klagde saken inn, fikk han til svar at det tilhører forvaltningens frie skjønn å avgjøre om det skal gis merinnsyn.

– Sluttresultatet av klagebehandlingen hos Sivilombudsmannen ble at Oslo kommune lovlig kan nekte innsyn i hele rapporten, inkludert svaret på hvor mange ansatte som jobber i Utdanningsetaten. For meg fremstår det temmelig absurd at Sivilombudet i dag ikke har kompetanse til å skjære gjennom og overprøve en så åpenbart urimelig skjønnsmessig vurdering, sier Venli.

Han mener at alt for mye av maktbalansen er overlatt til forvaltningen selv.

– Et sentralt formål med offentlighetsloven er at innbyggerne gjennom innsyn skal kunne kontrollere forvaltningen. Men så lenge Sivilombudet ikke kan overprøve merinnsynsvurderingen, blir det i praksis opp til de samme forvaltningsorganene vi ønsker å kontrollere å avgjøre om innsyn skal finne sted. Det mener jeg er dypt problematisk.

Venli utdyper:

– Vi vet jo at de viktigste opplysningene samfunnet trenger for å delta i en opplyst samfunnsdebatt, nettopp befinner seg i skjæringsfeltet mellom hva som kan unntas og hva det bør utøves mer innsyn i. Denne debatten handler dypest sett derfor om hvem som skal ha bestemme hva publikum skal få vite. Skal intensjonene bak offentlighetsloven bli en realitet, mener vi derfor at Sivilombudet eller domstolene bør få siste ordet.

Allerede i 2007 tok daværende Sivilombudsmann, Arne Fliflet, til ordet for at dette var et problem selv, og at det burde komme sanksjoneringsmuligheter for embetet. Men fremdeles har ikke Sivilombudsmannen annet enn en hyttende finger som straff.

Forvaltningen den største lovbryteren

Advokat i NJ, Ina Lindahl Nyrud, forteller at det er veldig mange journalister som ender opp med å klage til Sivilombudet.

Ombudet spiller en viktig rolle i kampen for åpenhet, men ordningen har også svakheter.  

Hun forteller at det ofte er innen merinnsyn at kampen mot forvaltningen står.

– I Offentlighetsloven er de fleste unntakene KAN-unntak. Det vil si at de åpner opp for et stort rom for skjønnsvurderinger. Det som er problemet, er at når vi mener at den skjønnsvurderingen er rettslig galt gjennomført av forvaltningen, så skal det svært mye til for at Sivilombudet tar stilling til meroffentlighetsvurderingene, sier Lindahl Nyrud til Medier24.

– Offentlighetsloven, med unntak av veitrafikkloven, er den loven som oftest blir brutt, noe som gjør forvaltningen til den største lovbryteren, sier hun og legger til:

– Når borgerne bryter vegtrafikkloven, blir de bøtelagt, men det er ingen sanksjoner når forvaltningen bryter offentlighetsloven. 

Lindahl Nyrud forteller at forbundene også ønsker kompensasjon for de som blir utsatt for trenering fra innklagede instans i klagebehandlingen, som vil være med på å oppdra forvaltningen til å følge lovverket.

– Vi står ganske nytteløse når journalister som Venli sier «hva gjør jeg nå». For per nå er det ingen ris bak speilet, og det mener vi er feil.

Lovforslaget skal behandles av  Stortinget på nyåret.