- INA LINDAHL NYRUD, advokat i Norsk Journalistlag
Utbruddet av korona utløste behovet for midlertidige endringer av de vanlige saksbehandlingsreglene i forvaltningen.
Plutselig stod vi overfor en situasjon der kommuner og fylkeskommuner måtte hindre smittespredning gjennom normal møtevirksomhet. En slik ekstraordinær krise tenkte naturligvis ingen på da den nye kommuneloven ble vedtatt for bare to år siden. Derfor er det lett å forstå at regjeringen for en kortere periode ønsket å lette gjennomføringen av kommunale fjernmøter.
Men allerede første dagen etter at Norge ble koronastengt, gikk det galt. 13. mars trådte det i kraft en midlertidig kriseforskrift om gjennomføringen av fjernmøter i kommunale organer. Her het det: «Folkevalgte organer kan gjennomføre et fjernmøte selv om kommunen eller fylkeskommunen ikke har tekniske løsninger for å sikre at allmennheten får tilgang til møtet.» Forskriften sa altså at det var anledning under pandemien til å tilsidesette det grunnleggende prinsippet om kommunal møteoffentlighet.
Men Stortinget hadde – gjennom koronaloven – understreket at det ikke var adgang til å fastsette kriseforskrifter som stred mot Grunnloven. Begrunnelsen for dette var selvfølgelig at regjeringens midlertidige forskrifter ikke skulle benyttes på en måte som utfordret våre rettsstatsprinsipper.
Vi har en grunnlovsbestemmelse, § 100 om ytringsfrihet, som sier at «alle har rett til å følge forhandlingene i folkevalgte organer». Det betyr at møter i blant annet kommunestyrene og formannskapene som utgangspunkt skal være åpne for blant annet journalister fra lokalpressen. Det kan kun gjøres unntak dersom «særlig tungtveiende hensyn» gjør det «nødvendig». Det er strenge krav, og forarbeidene sier at unntaket «må ha en helt særlig styrke» for å være grunnlovsmessig.
I 2020 ligger det å være «teknisk bakpå» når det gjelder telefon- eller videokonferanser, langt fra den terskelen som er satt for å kunne gjøre unntak fra offentlighetsprinsippet. Det er ikke slik at kommunene må velge mellom å gjennomføre møter uten publikum, eller å avlyse de politiske møtene. I dag finnes det tekniske løsninger som enkelt er tilgjengelig for alle, og som kan sørge for møteoffentlighet i folkevalgte organer. Forskriftsbestemmelsen var altså grunnlovsstridig.
Kommunal Rapport har i samarbeid med Pressens offentlighetsutvalg undersøkt hvordan møteoffentligheten har vært etter 12. mars. Det viser seg at hele 40 prosent av kommunene som har svart, ikke har klart å holde møtene åpne for publikum. Det er ikke bra. Lokaldemokratiet har lidd under pandemien, fordi befolkningen ikke har hatt tilgang til de politiske prosessene, slik de skal ha.
Når landet befinner seg i en krise, må ikke lovverket vårt hindre mediene i å spre samfunnsviktig informasjon og kontrollere styremaktene. Mediene må opplyse innbyggerne for å få folkelig engasjement. Åpenhetsprinsippet i Kommune-Norge er naturligvis grunnlovsfestet fordi det er så viktig.
Jo større samfunnsinteresse det er knyttet til en sak, desto større behov er det for at forholdene legges til rette for at journalistene kan spre korrekt informasjon til publikum. Når vi befinner oss i en krise, er medienes samfunnsfunksjon særlig viktig.
Den kommunale møteoffentligheten ble slått fast allerede i 1837. Moderne teknologi har gjort det enklere å kunne gjennomføre prinsippet i praksis. I dag må det forventes at kommuner aktivt finner tekniske løsninger som sikrer åpenhet enten pr. telefon eller video. Her er det verdt å merke seg at flertallet av de kommunene som har avviklet fjernmøter under pandemien, svarer i den ferske undersøkelsen at de har positive erfaringer med dette. Noen kommuner mener også at lokaldemokratiet har tjent på at de har lagt bedre til rette for muligheten til å følge digitale møter.
Kriseforskriften skulle være midlertidig, og den ble opphevet 1. august. Den fikk kraftig kritikk mens den var i kraft, men ingen gjorde likevel endringer i den. Det grunnlovsfestede åpenhetsprinsippet skulle ikke vært ofret under pandemien. Vi bør ta lærdom av denne forskriften, og bedre hegne om møteoffentligheten.
Ikke bare videre i denne pandemien, men også i eventuelle fremtidige krisesituasjoner.
