Forskeren – medias alibi eller kunnskapsbank?

Med ujevne mellomrom blir jeg kontaktet av journalister som vil ha bakgrunnsinformasjon om en sak eller en kommentar til noe de jobber med. Jeg er opptatt av å stille, såfremt det er noe jeg kan litt om. Dels mener jeg det er en del av forskningas samfunnsmandat, dels er jeg opptatt av å ikke oppfylle medias gjentatte påstander om at det er vanskelig å få kvinner til å uttale seg.

Men å svare på pressens spørsmål er tidkrevende, særlig hvis det er noe som ikke er helt innenfor det jeg jobber med til daglig. Jeg bruker derfor mye tid på å forberede meg: gå gjennom faglitteratur, finne gode og poengterte formuleringer, sjekke kilder og vurdere gehalten i dem. Jeg prøver å spisse og tydeliggjør, men uten å samtidig kompromisse med fagligheten. Særlig anstrenger jeg meg for å finne nye innfallsvinkler og litt ukjente eller overraskende poenger, og ofte, men ikke alltid, synes jeg at jeg greier det godt.

Hun skal skrive historien om Fritt Ord: – Vil belyse ytringsfriheten i Norge

Forundringa kan derfor være stor når jeg får saken til sitatsjekk eller gjennomlesing. Det som står igjen er ofte det mest banale, mest opplagte, mest selvsagte – ting hvem som helst kunne uttalt uten å ha spesialkunnskap om emnet. De interessante faglige poengene er borte.

Hvorfor er det sånn? Er ikke disse poengene oppfattet som interessante eller viktige? Eller ønsker journalisten først og fremst å bruke forskerens navn og tittel til å bekrefte det de egentlig hadde tenkt å si uansett? At det gir deres framstilling mer autoritet, et skinn av «sannhet» eller «objektivitet»?

Jeg har oppriktig undret meg over dette. Av nysgjerrighet og interesse stilte jeg spørsmålet på Facebook, og fikk mange innspill, både fra forskere og journalister. Det var særlig seks forhold som gikk igjen i de ulike kommentarene.

Det først er det som var min egen, umiddelbare tanke: at journalisten først og fremst er ute etter en stemme som kan bekrefte den valgte vinklinga. «God tittel søker dekning», kalte en av mine journalistvenner på Facebook det. Forskerens funksjon er da ikke å opplyse saken, men å legitimere journalistens fortelling og tolkning. I visse typer journalistikk er det et sjangerkrav å bruke en «ekspertkommentator». Da kan journalisten stå i fare for å bruke forskeren for å presentere en allerede forhåndsbestemt posisjon, bevisst eller ikke.

Det andre innspillet var at forskere ofte ikke skjønner at deres egen kunnskap kan være komplisert å forstå for andre. Det som i våre øyne er banalt og selvsagt, er i andres øyne nytt, komplisert og interessant. Med andre ord: Forskere kan bli blinde for sin egen fagkunnskap. Dermed overvurderer vi avisleserne. På den andre sida: Kanskje gjør journalister det motsatte, at de undervurderer sine lesere og derfor forenkler poengene mer enn nødvendig? Kanskje tåler avisenes abonnenter og kjøpere å få flere krevende refleksjoner enn det mediefolk tror?

Det tredje poenget var at forskere ikke alltid forstår det behovet for forenkling som media er avhengig av. Mens forskere ofte henvender seg til andre fagfolk med den samme spisskompetansen, skal journalister skrive sånn at det kan leses av mannen i gata og tante Olga i nabolaget. Journalister jobber dessuten under et tidspress og med en plassmangel som akademikere ofte ikke skjønner. Som historiker kan jeg ha mange hundre boksider eller tjue-tretti sider i artikkelform til å utdype mine faglige resonnementer. Journalister har et par timer og noen få tusen tegn. Det er viktig at mediefolk og forskere forstår disse ulikhetene og respekterer hverandres rolle. Jeg håper ikke dette er et uttrykk for en evinnelig journalist-/akademikerkonflikt.

Et fjerde mulig aspekt er at journalistenes dekning kan handle om egen usikkerhet. Kanskje sliter de selv med å forstå det forskeren har sagt? Særlig kan det gjelde på smale, kompliserte fagfelter som krever uhyre spesifikk kompetanse. Kanskje har journalisten ikke skjønt det godt nok til å gjengi det riktig? Da er det tryggest å bare ta med det en er helt sikkert på at en forstår.

Og, som et femte poeng, er det kanskje sånn at journalister mer eller mindre ubevisst hører det som allerede sammenfaller med egen kunnskap og meninger. Det er i så fall gjenkjennelig også innenfor akademia. Men der mediefolk har så korte tidsfrister og løpende deadliner at det blir liten tid til å tenke kritisk over dette, kan forskerne ta seg tid til selvrefleksiv grubling over sine egne tolkninger og ståsteder.

Til slutt, det sjette og kanskje mest alvorlige punktet: At forskerens poeng på en eller annen måte er kontroversielt eller «farlig» og dermed siles bort – et problem vi forhåpentligvis har lite av i Norge.

La meg for ordens skyld avslutte med å si at de aller fleste journalister jeg opp gjennom årene har snakket med, har vært både nysgjerrige, lyttende og opptatt av å forstå og gjengi mine faglige resonnementer riktig. Men unntakene er irriterende, for det å stille opp for media er mer tidkrevende enn mange skjønner. Den tida jeg og andre forskere bruker på slikt arbeid er dyrebar for oss, men det er et arbeid mange av oss gjør fordi vi mener det er viktig. Det stjeler likevel tid og oppmerksomhet fra andre oppgaver.

Jeg stiller gjerne opp for journalister, men jeg vil gjerne at de skal være oppriktig interessert i å høre på det jeg har å si. Til gjengjeld lover jeg å vise respekt for det tidspresset mediefolk lever under og å presentere forskningsresultater så lettfattelig som jeg bare kan – uten at det går på bekostning av min faglige integritet.