- INA LINDAHL NYRUD, advokat i Norsk Journalistlag
Fra 1. mars har alle helseforetakene i Helse Vest avviklet praksisen med å gi mediene anonymiserte opplysninger om helsetilstanden til pasienter som har vært utsatt for ulykker eller voldshandlinger. Det vil si at ingen av sykehusene på Vestlandet vil stadfeste eller gi opplysninger til redaktørstyrte, journalistiske medier om en pasient er innlagt eller om helsetilstanden. Helse Vest vil bare gi slik informasjon i tilknytning til «større» hendelser. Så det er altså særlig de såkalte små hendelsene at hensynet til personvernet er blitt et problem. Folk på Vestlandet skal altså få mindre informasjon om konsekvensene av for eksempel trafikkulykker enn resten av landet.
Det blir ikke mer forståelig når vi ser nærmere på den rettslige begrunnelsen bak vedtaket. For hvilke kriterier skal ligge til grunn for vurderingen av om en hendelse er «stor» eller «liten»? Er det hendelsens karakter? Eller antall skadede pasienter? Eller kanskje hvor store skadene er? Helse Vest mener begrunnelsen for endringen av praksisen ligger i bestemmelser om taushetsplikt og GDPR (EUs personvernforordning), selv om denne lovgivningen ikke har endret grensen mot ytrings- og informasjonsfriheten. Spørsmålene er mange, men svarene er få.
La oss starte med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6, som Helse Vest viser til. Her heter det: «Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt.» Dette innebærer at pasienters rett til å få behandlet registrerte opplysninger i forbindelse med helsehjelp, går like langt som helsepersonells taushetsplikt rekker. Taushetsplikten korresponderer med andre ord med pasienters rett til å få behandlet opplysningene konfidensielt. Taushetspliktens grenser blir dermed avgjørende for rammen for hva som kan gis ut av saklig og nøktern informasjon til allmennheten.
Taushetsplikten i helsevesenet sikrer den tryggheten pasienter må ha for å kunne oppsøke helsetjenesten. Helsepersonelloven § 21 sier at: «Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.» Taushetsplikten i helselovgivningen omfatter både vern mot spredning av opplysninger om legems- og sykdomsforhold som andre personlige opplysninger.
Innsyn i anonymiserte opplysninger er derimot ikke betenkelig av hensyn til pasienten, så lenge det ikke er noen fare for at opplysningene kan knyttes til identifiserbare personer. Taushetsplikten etter helsepersonelloven er derfor ikke «absolutt». Lovens § 23 tredje ledd sier «at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved «at individualiserende kjennetegn er utelatt.»
Vi har et veletablert system rundt hvordan nøytrale opplysninger skal kunne gis ut. De andre helseforetakene i landet holder heldigvis fast ved dette systemet, og har derfor ikke endret sitt syn på medienes rolle og behov for å informere befolkningen i saker av allmenn interesse. Det avgjørende er at alle kjennetegn som kan føre opplysningene tilbake til pasienten, må fjernes. Hvis helsearbeidere ikke er skolert i å håndtere taushetsplikten, er det skoleringen det må gjøres noe med, ikke journalisters tilgang. Befolkningen kan av den grunn ikke avskjæres fra viktig informasjon
Også er det begrunnelsen om å gjøre dette på grunn av GDPR. Det er en generell tendens at det vises til Personvernforordningen når man ønsker å hemmeligholde noe som man ikke tidligere hadde hjemmel for. Men personvernet skal fremdeles balanseres mot ytrings- og informasjonsfriheten. Derfor fremhever forordningens fortale punkt 153 «viktigheten av retten til ytringsfrihet i ethvert demokratisk samfunn». Både retten til personvern og ytrings- og informasjonsfrihet er menneskerettigheter nedfelt i Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Disse er ikke endret med GDPR. Det betyr at rettighetene fremdeles må stå i et rimelig forhold til hverandre. Rimeligheten er forsvunnet i Helse Vests vurdering.
Anonyme personopplysninger omfattes nemlig ikke av Personvernforordningen. For som det heter i fortalens punkt 26: «Prinsippene om vern av personopplysninger bør derfor ikke få anvendelse på anonyme opplysninger, nærmere bestemt opplysninger som ikke kan knyttes til en identifisert eller identifiserbar fysisk person, eller personopplysninger som er blitt anonymisert på en slik måte at den registrerte ikke lenger kan identifiseres.»
Informasjon om ulykker eller voldshandlinger er typisk av interesse for offentligheten. Samtidig befinner ofre og pårørende seg i en sårbar situasjon og kan rammes hardt av for nærgående omtale. Det heter derfor i presseetikken at det skal vises særlig varsomhet ved omtale av slike saker. De redaksjonelle avgjørelsene om disse spørsmålene tilhører redaktørenes domene, ikke helseforetakenes.
La oss så håpe at Helse Vest vender tilbake til sin gamle praksis med å gi mediene anonymiserte opplysninger om helsetilstanden til pasienter som har vært utsatt for ulykker eller voldshandlinger på Vestlandet. Noe annet vil være en grov feilvurdering.
