Refser pressens pendlerbolig-jakt: – Hadde ingen plass å gjemme seg  

(HELL): Den trønderske journalistkonferansen Hellkonferansen startet fredag med de politiske ringrevene Marit Arnstad (SP) og Ingvild Kjerkol (AP).

De har begge stått i både mediestormer og medietrykk gjennom mange år i politikken.

Arnstad har de siste ukene stått i sentrum av Senterpartiets exit fra regjeringen. Hun mener pressen der har oppført seg bra.

– Det har ikke vært en mediestorm, og det har ikke vært problematisk, sier hun og legger til:

– Man blir kanskje litt lei av at Lars Joakim Skarvøy kommer løpende nedover gangen hele tiden, men han er ivrig, og det går fint, sier Arnstad.

– Storm i vannglass

Hun mener det er en forskjell mellom medietrykk og mediestormer. Og hun mener at i stormene jager pressen i flokk.

– Når de får drev på noe, angriper de sammen. Ingen er villige til å se det fra andre vinkler.

Arnstad trekker fram stormen rundt stortingspresident Eva Kristin Hansen, som gikk av under pendlerbolig-saken.

– Hun hadde ingen plass å gjemme seg. Når du er stortingspresident, kan du ikke gjemme deg på kontoret. Du må gå igjennom Stortinget hver dag.

Kjerkol er enig i at Hansen-saken var ille.

– Hun ble ikke felt for noe. Skatteetaten har frikjent henne. Men hun er ikke stortingspresident i dag.

Hun er kritisk til at pressen ikke har skrevet like mye om alle som ble frikjent i pendlerbolig-sakene.

– Det var en storm i et veldig stort vannglass. Men hvor har mediene vært etterpå? Det etterlatte inntrykk er at mange gjorde feil, men det stemmer ikke.

 Kunne ikke stått i stormen i dag

På slutten av nittitallet opplevde Arnstad en mediestorm, da det ble stilt spørsmål rundt hvem som var far til hennes barn. Blant annet ringte noen sykehuset under falskt navn for å få ut informasjon om barnefaren. 

En journalist ble dømt for forholdet, men hevdet at det var en bekjent som ringte.

Arnstad er klar på at hun ikke kunne stått i den stormen i dag.

– Dette var i papiravisens tid. Deadline var en gang om dagen, og ingen hadde mobilkamera. Jeg kunne trille vognen med sønnen min både på Stjørdal og i Oslo. Ingen kunne invadere privatlivet mitt på samme måte.

Arnstad sier at slike saker tvinger en til å ta et valg rundt privatlivet.

– Du kan ikke gi av deg selv i familieprogram eller reality. Grensegangen må være tydelig mellom jobben som politiker og privatlivet. Og det føler jeg at jeg har klart bra, men hadde dette vært i dag, hadde jeg ikke kunnet fortsette som politiker.

– Kan bli syk

Kjerkol beskriver mediestormene som veldig krevende.

– Først er det selve saken, hvor alle vil ha tilgang til deg, du har tilsvarsrett og må svare. Men etter hvert forsvinner tilsvarsretten, og det blir en debatt om min håndtering, og det blir veldig massivt.

Hun sier det ikke er noe problem å stå i tøffe politiske saker.

– Men når det går på din personlige integritet, det er ikke bra. Det kan du bli syk av. Jeg har sterk psyke, og har stått i medietrykk før, men slikt er det mulig å gå til grunne av, sier hun.

På spørsmål om hvem i hennes familie stormen har vært verst for, svarer Kjerkol moren.

– Uten tvil moren min. Og så har jeg vært fortvilt over at mine voksne barn ikke leser redaktørstyrte medier, men det er jeg glad for i dag, sier hun til latter fra salen.

– Har lite tillit 

Kjerkol sier hun hadde en helt vanlig relasjon til pressen, fram til konklusjonen fra nemnda. Hun forteller at den verste episoden var da konklusjonen kom.

– Jeg satt i stortingssalen på jobb, og så begynte det å dirre i telefonen. Da var konklusjonen publisert. Da jeg ringte advokaten min, hadde ikke hun fått den. Men pressen hadde den, sier hun og kaller det en maktesløs situasjon.

– Da sto all presse utenfor stortingssalen og hadde lest hele konklusjonen. Men det hadde ikke jeg.

I fjor spurte NRK norske politikere om deres forhold til pressen, og sju av ti svarte at de hadde svekket tillit til mediene. Kjerkol er enig i det.

– Selv om jeg tidligere har stått i både medietrykk og mediestormer, var januar 2024 spikeren i kista. Jeg har lite tillit til journalister og redaktører.

Hun mener redaktører bør reflektere rundt hvordan mediene ikke skriver om saker helt til de er avklart.

– Har man gjort jobben sin som vaktbikkje? Det bør redaktører tenke på.