Populisten Thomas Seltzer mener medieeliten har oversett vanlige folks problemer. Selv vil han ikke kalle seg «journalist»

– Tanken med Trygdekontoret er: Er det så farlig å snakke om ting?

Det sier Thomas Seltzer selvsikkert.

Han har nettopp ferdigstilt siste episode av Trygdekontoret, om nettroll, og er igang med forberedelsene til en ellevte sesong.

Fortsatt skal målet være å finne nye stemmer og vinklinger på temaer vi kanskje trodde var ferdig snakka.

– Vi liker å tenke at alle tabuer er sprengt. Men det er ikke nok åpenhet. For eksempel når det gjelder rus og psykiatri ligger det og koker under overflaten, sier han.

I over ni år har Seltzer stått bak snakkis på snakkis i et talkshow som balanserer hårfint mellom det lettbeinte, klamme, ironiske og dristige: konspirasjonsteorier, somaliere, voldtekt og hvordan det er å være feit.

Pompøse journalister

I det siste har Seltzer også laget flere dokumentarer.

Er det en journalist som stiger frem?

– Min tv-pallett er blitt litt utvidet. Men journalist ... Det høres litt boring ut. Kanskje mer en historieforteller? Selv om det også høres litt Steinerskole-aktig ut, sier Seltzer.

Tittelen journalist klinger av noe litt pompøst og gammelmodig, synes Seltzer.

Det er den brune frakken, pressekortet i hatten og ideen om å være Bob Woodward, men i stedet ende opp med å skrive om årets første blåveis. «Komisk», kaller han det.

Likevel innrømmer han at han er bekymret over hvor få dyktige journalister som er igjen, ettersom tyngdepunktet har flyttet seg over i PR-bransjen.

– Det er jævlig scary når folk som skulle eksponere løgner, i stedet blir satt til å lage løgner. Det er litt som om leger i stedet skulle bli satt til å lage sykdommer. En skulle tro at ny teknologi og nye tider skulle tilføre nytt blod, men det ser ut til at det er mye  gammelt blod som har fått lov å bli sittende i denne bransjen, sier han 

– Eliten i mediene

Seltzer høstet spesielt mye skryt for spesialutgaven av Trygdekontoret der han reiste tilbake til sitt barndoms USA og ga et mer menneskelig perspektiv på hvorfor folk støtter Trump.

– Sånt blir viktigere nå. For det har vært en elite som har styrt mediene, rapportert fra egen navle og dysset ned virkeligheten, mens resten av befolkningen ikke har følt at de kjenner seg igjen. Da oppsøker de alternative medier i stedet, som ikke er så opptatt av PFU og Vær Varsom-plakaten.

«Mediefolk bor ikke i ghettoen», i ordene til hip hop-artist Ken Ring, en av deltakerne på Trygdekontoret-episoden «Svenske tilstander». I stedet flokker journalistene til Holmlia bare når noen er blitt slått ned eller drept.

– Medielogikken motarbeider sannheten fra begge sider, kan du si. For i klikkøkonomien fungerer det også dårlig å rapportere fra ghettoen uten at det har skjedd noe drap, sier Seltzer. 

Populistisk grunnsyn

Trygdekontoret bygger på noe litt «habermasiansk», forklarer Seltzer, med henvisning til sosiologen Jürgen Habermas' idé om det som kommer ut av åpne, offentlige samtaler med stor takhøyde og lav dørterskel.

Programlederen innrømmer et visst populistisk grunnsyn.

– Populisme har fått en negativ klang, men kan også være noe helt legitimt og progressivt, en retorisk verktøykasse, som handler om at grasrota må få slippe til og få styringsrett, sier han.

Av den grunn foretrekker han også å invitere inn et menneske som nylig har begynt å stemme Sverigedemokratene, fremfor partilederne og de aller mest overbeviste.

– At det finnes et høyreradikalt parti i Sverige er ikke en sensasjon i seg selv. Men når gamle LO-medlemmer og sosialdemokrater i Sverige begynner å stemme på Sverigedemokratene, da er det interessant. De strukturelle, dype endringene i velgermassen kan vi lage program av.

Advarer mot romantisering

Seltzer berømmer den nye åpenhet om rus og psykiske lidelser. Programmer som Jeg mot meg, Innafor, Helene sjekker inn og en rekke dokumentarer om psykisk helse virker normaliserende, mener han.

– At helt vanlige folk snakker ut om problemene sine, er utrolig bra. Da jeg selv hadde psykiske problemer, og trodde jeg var den eneste i verden med de følelsene og tankene, var det veldig forløsende og helbredende å få høre hvor allminnelig det var.

Faren er romantiseringen, når det blir i overkant mange flotte artister og kulturfolk som plutselig skal snakke om «de tunge tiden». 

– Jeg har venner som har gitt ut knallbra musikk, men som ikke har fått komme på tv fordi de ikke har en historie om en vegg de møtte. Da sier vi til unge folk at de må bli narkomane før de kan gi ut bok eller plate. Så min oppfordring til artister er: Begynn å finn på ting, sier Seltzer fleipende. 

Forstår dragningen mot alternativmediene

Seltzer fikk med seg det minneverdig Dagsnytt 18-programmet, i rabalderet rundt Listhaug, der kritikken haglet mot at NRK tok debattanter som Hans Rustad og Helge Lurås inn i varmen.

– At folk som er skeptisk til innvandring, ikke skal få slippe til, er helt koko. I Sverige sliter de jo nettopp med følgene av at «åsiktskorridoren» har vært så smal. Når helt vanlige folk må oppsøke nazi-nettsteder for å finne ut hvorfor det smalt i naboblokka i går, fordi det ikke skrives om i avisa, da begynner det å bli mørkt.

- Samtidig er det noe melodramatisk og komisk over klagingen fra enkelte på høyresiden. Hver gang samfunnet ikke sporenstreks gjør som de vil, klager de over «sensur».

Seltzer forstår alternativmedienes tiltrekningskraft når de store mediene løper i flokk. Selv outrerte alternativnyheter, som det famøse nettstedet Infowars.com, kan i en av ti saker «være inne på noe», mener han. 

– Broren min i USA forteller at der har det lenge vært sånn at du skrur på nyheter for å le, og så skrur du på komiprogrammer for å få nyheter. For eksempel var mainstream-mediene opptatt med å slutte opp om Irak-krigen mens de reelle sakene ble gravd frem på talkshows.

– Ny medielogikk

Men i dramaet rundt Listhaug var det ikke mye å trekke på smilebåndet over.

– Jeg forstår at Arbeiderpartiet kan oppleves som maktarrogante etter mange år som statsbærende parti. Men å alludere til at de driver med samfunnsnedbrytende virksomhet og samarbeider med fremmede makter ... Det er farlige konspirasjonsteorier.

Seltzer blir stille et øyeblikk. Tenker seg om. 

– Men de oppnådde vel det de ønsket. Det er en ny tid, med en ny medielogikk, som Espen Teigen skjønner, men som ikke mediene har skjønt ennå. 

Krangler gjerne på Twitter

Seltzer innrømmer at han er en ytringsfrihetsfundamentalist. På Trygdekontoret skal alle meninger få komme til. 

– Ved å invitere Lysglimt (Hans Jørgen Lysglimt Johansen), fikk vi vist hvordan nostalgi brukes som effektivt retorisk verktøy av reaksjonære og mørke, ideologiske aktører, sier Seltzer.

Han mener det er vel så effektivt om motbøren kommer naturlig rundt bordet i studio, gjennom dialogen med de andre gjestene.

– Det er ikke noe vits i at jeg skal sitte og krangle med Lysglimt. Han skal få komme inn som et voksent menneske. Og at han sitter der og viser frem et vikingsverd, illustrerer poenget mitt godt nok.

Seltzer tror den store takhøyden gjør at han møter aksept i alle leire. Likevel skyr han ikke en god Twitter-krangel, for eksempel med nevnte Lysglimt eller Jon Hustad. Han har heller ingen problemer med å vise Trump-velgere den største respekt på tv og samtidig lange ut mot Trump på Twitter.

– Jeg skiller skarpt mellom den jobben jeg får betalt lisenspenger for å utføre på TV, og mitt private virke ellers i offentligheten. Jeg får mye kritikk for det, for eksempel fra ihuga republikanere, som sier: «Du er sabla bra på tv, men et rasshøl privat!», sier Seltzer, og trekker på smilebåndet.