I 1994 var hun den aller første programlederen på Nordnytt. 24 år senere skal Nina Einem (46) lede NRK Troms inn i framtida

• Intervjuet er opprinnelig skrevet for og publisert i Nordlys 12. mai.

– Tittelen blir vel «nyhetsjegeren», sier hun med et spørrende og spøkefullt glimt i øyet. Vi er ferd med å avslutte vår halvannen time lange prat på spisestedet «Bardus.» 

Det er ikke mange uker siden Nina Einem (46) ble fast ansatt som distriktsredaktør for NRK i Troms.

Ansettelsen kom ikke som noe sjokk, hun hadde vært konstituert siden forgjengeren Pål Hansen i fjor høst bråbestemte seg for å gi seg etter ni år i jobben.

Da var Nina hans høyre hånd, opprykket var naturlig, og ingen løftet et øyenbryn da hun fikk jobben permanent. Det var forventet.

Nå har hun gått med på å la seg portrettintervjue – en helt ny erfaring, selv for en som har vært i pressen i et kvart hundre år.

Blir gjenkjent

Hun har kommet ruslende inn i øregangene våre gjennom radioen i årevis. Eller stirret oss i hvitøyet fra TV-skjermen og hilst blidt god ettermiddag via Nordnytt. Hun er blitt et ansikt mange føler de kjenner, med en stemme enda flere har et forhold til.

Og selv om det er snart ni år siden hun gikk faste vakter som programleder, blir hun fortsatt gjenkjent og snakket til på gata – av folk som har meninger om jobben NRK gjør lokalt, blant annet.

For Nina Einem har yrkeslivet aldri vært noe annet enn journalistikk. Spør man, kan hun ikke, tross grundig ettertanke, komme på at hun har tenkt på noe annet yrke, noen annen karrierevei enn den hun valgte.

Arvelig belastet er hun på ingen måte, hun vokste opp på et småbruk i Kilbotn utenfor Harstad, bare det å ta utdanning utover videregående var et langt steg. Bestefaren drev gården, hun vokste opp på en naboeiendom - på bondelandet i Kilbotn, kaller hun det.

Hun gikk på ungdomstrinnet ved Kila skole da Reidulf Solbakken, leder for Radio Harstad, troppet opp på skolen for å rekruttere nye medarbeidere. Sammen med en venninne meldte Nina seg, de fikk i alle fall en tur inn til sentrum ut av det, men det tok ikke lang tid før hun ble hekta. – Vi fikk gjøre alt, være journalist, tekniker, med i programråd, vi fikk massevis av tillit og ansvar. Da jeg begynte på videregående visste jeg at jeg ville jobbe som journalist, helst i etermedia. Skrivende journalist har jeg aldri vært, det er var et helt annet yrke, på et vis.

Maskot på studiet

Bare 18 år gammel søkte hun og kom inn ved journalistutdanningen i Volda, den yngste av samtlige, hun kom med på en «ungdomskvote» eller «motivasjonskvote», fordi det var så mange eldre søkere at skolen mente noe måtte gjøres for å få inn yngre studenter.

Hun følte hun ble en slags maskot for de eldre medelevene.

– Journalistikk er et modningsfag, jeg hadde nok hatt mer igjen for studiet om jeg hadde tatt det noen år senere. Det handler ikke bare om det man lærer, mer om hva man har med seg av ballast og generell kunnskap.

Å flytte fra Harstad til Sunnmøre 18 år gammel – før mobiltelefonen og internetts tid – var heller ikke bare lett. Men det som ikke knekker deg, gjør deg som kjent sterkere. Nina klarte seg – godt.

Praksisperioden ble unnagjort i Tromsø. Da hun var ferdig i Volda våren 1992, fikk hun først sommerjobb, så vikariat, vikariat og vikariat – og så fast jobb fra høsten 1993.

Og så kom Nordnytt.

• ...den første Nordnytt-sendingen kan du forøvrig se på NRK.no

Veldig nervøs

Vi spoler tilbake, til den 2. november 1994. Det er en onsdag. Ennå ikke fylt 23 år gjør Nina Einem seg klar til å gå inn i TV-studioet i Tromsø. Hun er valgt ut til å være programleder for tidenes aller første Nordnytt-sending, første gang NRK lagde egne nyhetssendinger bare for den nordligste landsdelen. Den unge journalisten gruer seg.

– Jeg husker at jeg var så forferdelig nervøs. Det var rett og slett fysisk ubehagelig. Jeg hadde veldig høy puls. Jeg hadde aldri vært direkte på TV før. Vi hadde forberedt oss grundig på forhånd, men nervøsiteten kom snikende likevel, sier Nina.

– For å være på TV?

– Ikke først og fremst for det. Jeg hadde gått direkte på radio mange ganger, jeg visste hva jeg skulle gjøre. Men TV på den tida var kompliserte greier, det å få nyhetene frem, få dem på lufta krevde omfattende prosedyrer.

–  Jeg var nok mest redd for at noe skulle gå alt med selve sendingen, jeg kunne jo ikke som på radio bare spille en plate og vente til alt var fikset, ler hun i dag, nesten nøyaktig 25 år senere. Men hun engstet seg uten grunn, takket være grundig drill og gode forberedelser gikk hele sendingen som smurt.

Når hun ser sendingen om igjen i dag, ler hun av frisyren, av klærne, av hvor sakte hun snakket. Også TV-mediet utvikler seg, i likhet med oss som ser på.

Elsker friluftsliv

Det finnes et gammelt bilde, tatt tidlig på 1970-tallet. Nina har avfotografert det med mobilen. Det er et viktig bilde for Nina Einem. En liten rødkledd jentunge sitter sammen med en mann ved et brennende bål, kaffekjelen henger over bålet. Alt ånder av idyll.

Jentungen er Nina. Med pappa.

Det var sånn NRK-sjefen ble hektet på friluftsliv, små koselige turer i området rundt Harstad. Naturen ble en del av oppdragelsen, ble til en integrert del av livet. I dag klarer hun seg ikke uten å komme seg ut i naturen med jevne mellomrom. Her henter hun nye krefter, inspirasjon, finner ro fra en hektisk hverdag. Hun går på toppturer, driver med randonné, eller bare tar en tur i lysløypa hvis tiden er knapp.

Friluftsliv er en del av Nina Einems DNA, men det var ikke før hun ble kjæreste med den pasjonerte jegeren Trygve Åsvestad at hun begynte med noe annet enn å se på de ville dyrene ute i naturen.

De møttes under en jobbreise til et forblåst Berlevåg, hun for NRK, han for sjømatselskapet Polar Seafood.

Da de ble kjærester, senere ektefolk, begynte Trygve å snakke om at hun kanskje burde bli med ham ut på noen turer - ikke for å jakte, men fordi hun var så glad i være i naturen.

 Han forsøkte aldri å overtale henne til å begynne med jakt, men det ene har lett for å føre til det andre, og da en nær venninne begynte på kurs for å ta jegerprøven, heiv Nina seg med – det kunne jo være artig å prøve.  – Jeg fortalte ham ikke at jeg hadde begynt på kurs. Først da jeg var ferdig og hadde klart prøven, sendte jeg ham et bilde som viste jegerprøvebeviset, smiler Nina.

Storviltjeger

«Ilddåpen» fikk hun under en ferietur til Skottland – et land kjent blant annet for sin flotte bestand av hjort. Trygve ville de skulle ut på jakt, hun var i tvil, både om sine egne evner, og om det var riktig å ta det livet jakten ville medføre. 

Trygve mente hjortejakta der ville være en fin debut som storviltjeger, men hun visste fortsatt ikke om hun var en jeger. Om hun selv ville felle et dyr.

– Jeg har veldig respekt for at ikke alle synes det er greit. Det er et stort ansvar å ta på seg, man skal ikke skadeskyte dyret, man skal ta vare på kjøttet, man skal jakte på bærekraftige arter. Du kan si at jeg tvilte meg frem til en konklusjon, jeg måtte føle meg sikker på at jeg behersket situasjonen. og for å gjøre en lang historie kort: Jeg felte mitt første storvilt der borte i Skottland – en flott hjort.

Siden er hun på et vis blitt ordentlig storviltjeger.

Hun kan vel kalle seg det når hun har to bjørner på CVen. Nina har felt en brunbjørn i Alaska og en svartbjørn i Canada Hun har travet i timevis etter villrein i fjellet, listet seg innpå, ventet, frosset og ventet enda litt mer. Og så har flokken oppdaget faren – i løpet av sekunder har de vært over alle hauger.

Hun husker hvert eneste dyr hun har felt, kan lett gjenskape følelsene fra de avgjørende øyeblikkene under en jakt, den intense konsentrasjonen de siste sekundene før skuddet faller.

Hun ligger på bakken med geværet mellom hendene, kjenner kolben mot kinnet. Hun har byttet i siktet, en hjort, kanskje en villrein hun har fulgt etter i timevis. Hun har vurdert skuddvinkelen, tenkt på om hun skyter oppover eller nedover, tatt hensyn til vindens avdrift, til kulas bane.

Pusten er under kontroll, spenningen i kroppen er akkurat passe. Fingeren har lenge vært bøyd rundt avtrekkeren. Når alt føles riktig, klemmer hun den forsiktig inn, når trykkpunktet. Så drar hun den til seg enda en millimeter. Skuddet braker, rekylen sparker i skulderen.

Hun løfter blikket. Hvis alt gikk som det skulle, ser hun det store dyret falle rett ned, eller ta noen vaklende skritt før det synker sammen og blir liggende urørlig.

Spiser opp byttet

– Jeg har heldigvis ennå ikke skadeskutt et dyr jeg har jaktet på. Det er noe av det aller viktigste for meg, at jeg ikke skal trekke av før jeg føler meg hundre prosent sikker på å treffe. En av de første gangene jeg jaktet rein, ble det rett og slett for komplisert for meg.

Det var mange dyr som beveget seg frem og tilbake. Nina skulle plukke ut et av riktig type, være sikker på å treffe riktig, det ble for mange elementer på samme tid.

– Jeg klarte det ikke, sier hun ærlig.

Men hun er blitt mer erfaren, nå jakter hun gjerne villrein, finner det svært fascinerende å forsøke å komme på skuddhold av de sky og forsiktige dyrene.

– Du har egentlig alle odds mot deg; dyrenes instinkt, det åpne terrenget, vinden, de store åpne viddene. Å forsøke å beherske denne matauken.. kall det gjerne en intens tilværelse.  

– Matauken?

– Min motivasjon for å gå på jakt, er først og fremst det å kunne høste av naturen. Jeg er ikke vegetarianer, i likhet med de aller fleste mennesker spiser jeg kjøtt. Det gir en egen tilfredsstillelse å kunne gå i fryseren og hente opp råvarer fra dyr som jeg vet har levd et godt liv.

Hun liker tanken på at kjøttet er hundre prosent rent og økologisk.

-  Jeg vet at jakten ikke truer noen form for balanse i naturen. Jeg har også begynt å jakte fugl, har skutt min første tiur. Jeg er en habil rifleskytter, men en elendig hagleskytter, ler hun.

Det andre er livet

Nina Einem omtaler seg selv som et privat menneske, hun har ikke noe stort behov for å være kjent, eller å dele alt mulig med mange mennesker.

Men når hun har sagt ja til å bli intervjuet – fordi hun leder en organisasjon som selv er avhengig av å få folk til å stille opp – så svarer hun åpent på det hun blir spurt om, også når det handler om jakt, som hun vet kan provosere folk.

Etter mange år i aktivt programarbeid i NRK, valgte Nina nærmest steg for steg å gå over til å ta lederansvar i NRK, først som vaktsjef, senere som nyhetssjef (nyhetsredaktør) og nå altså som fast distriktsredaktør i Troms. Det var knapt noen andre seriøse søkere da jobben ble utlyst.

– Hva slags sjef er du, eller kanskje, hva slags sjef vil du helst være?

– Jeg ønsker å være en leder som er synlig internt. Jeg er mer opptatt av det jeg gjør i huset, enn av å vise meg frem utenfor NRK. Jeg har ikke noe behov for å være synlig i hele samfunnet, det vi gjør, det folkene våre lager, av journalistikk og underholdning, er det beste utstillingsvinduet for vår bedrift.

Det er ingen ting som gleder henne mer enn når hennes medarbeidere lykkes.

–  Vi som har tatt på oss lederoppgaver, er jo ledere med alt det vi bærer med oss av erfaringer og opplevelser. Jeg er opptatt av å se hele mennesket hos dem jeg har ansvaret for, med alt hva det måtte innebære. Jeg tror og håper at jeg er et menneske med empati og forståelse for at ting av og til kan være vanskelig. Jeg ønsker å kunne gi folk støtte også når livet butter imot.

Hun  vet av erfaring at livet kan være skjørt.

– Jeg kan uten problemer relatere meg til det. «Jobb er jobb, alt det andre er livet,» pleier jeg å si.

Takker helsevesenet

Det er ikke bare tomme ord.

Da Nina og hennes tidligere samboer fikk sitt andre barn, sønnen Peder, som fylte 16 år i forrige måned, oppdaget de raskt at han hadde kompliserte misdannelser i hjertet, ikke langt fra det samme som «Lasse Liten»- Fagereng ble landskjent for på slutten av 1980-tallet.

– Det var et sjokk, de fleste som bekymrer seg for om de vil få et friskt barn gjør det nærmest som en pliktøvelse. Vi sier gjerne «jeg håper alt går bra,» men det er bare noe vi gjør. Det er ingen ting som kan forberede deg på at ungen din skal være alvorlig syk, du har følelsen av å befinne deg i et stort svart hull, grunnen forsvinner under beina dine, du famler i løse luften.

Ordene barnelegen Lauritz Bredrup Dahl sa til henne da familien var som lengst nede,  har hun levd etter siden.

«Nå inngår du og jeg en avtale. Du har en frisk unge som har et problem med hjertet. Nå sier vi at du tar deg av den friske ungen, så tar vi oss av problemet med hjertet»

Nina beskriver ordene som en fantastisk gave, som de har levd etter siden.

– Vi har latt være å definere Peder i forhold til sykdommen hans, vi har ikke latt den prege hverken oss eller han. Nå er han 16 år, han hadde en større operasjon bare for et år siden, men han er frisk, og en flott og sterk ung mann.

Hun er takknmelig for at de møtte Bredrup Dahl.

–  Så må jeg få si at har en enorm takknemlighet for all den fantastiske hjelp vi har fått av norsk helsevesen. Og jeg har en enorm respekt for de som jobber der og det de gjør – og for at det er gratis for oss alle. Jeg kan trygt si at jeg hører med til dem som betaler min skatt med glede, vi har helt sikkert fått mer igjen enn vi noen gang kommer til å betale inn.

Store utfordringer

Livets ulike bestanddeler har på ulikt vis falt på plass for Nina de siste månedene. Hun har fått en jobb hun vet hun skal ha permanent – og nå har hun også fått «fast forhold» til ektemannen.

Nina og Trygve har vært sammen i åtte år, men først de siste månedene har de levd under samme tak.

Av hensyn til to barn på hver side, valgte de å være særboere, hun i Tromsø, han i Moss. Men nylig avviklet ektemannen sørpå og nå er det felles hus på Tromsøya, Ninas datter på atten og sønnen på seksten samt to hunder under samme tak.

– Det er en ny situasjon det også, å være tett på hverandre hele tiden, etter å ha bodd hver for seg så lenge. Det er jo veldig hyggelig omsider å få anledning til å bo sammen med sin kjære på daglig basis.

Nina Einems jobbtilværelse er hektisk og variert. Mediehverdagen er dynamisk og spennende, men også utfordrende, det er vanskelig å spå om fremtiden, det gjelder å ha mange tanker i hodet samtidig.

– Den største endringen er folks medievaner. Da vi startet Nordnytt, satt folk hjemme i stua og ventet på at sendingen vår skulle starte. Nå oppdaterer folk seg på mobilene sine fortløpende gjennom hele dagen. De har lest eller hørt selve nyheten, vi må gi dem noe annet og mer.

- Det er en stor utfordring for alle på alle nivåer. Min oppgave er å jobbe strategisk og langsiktig, ledelsesfaglig er det en kjempeutfordring, men foreløpig er det både interessant og inspirerende, fortsetter hun. 

- Vi har planer for utvikling av journalistikk og redaksjon som jeg gleder meg til å ta fatt på fremover sammen med resten av ledergruppa. En av oppgavene mine er å sørge for at vi er en redaksjon som til enhver tid sitter med rett kompetanse i forhold til hvordan medievanene og medielandskapet utvikler seg.

- Med TV, radio, sosiale medier og nett har vi fire plattformer å publisere på. Det er viktig at våre brukere finner interessant stoff over alt, uavhengig av hvor de søker i NRK-tilbudene, og at vi finner den riktige måten å publisere innholdet vårt på, poengterer hun.