- NILS AUGUST ANDRESEN, ansvarlig redaktør for Minerva
Opprinnelig publisert på minervanett.no, og gjengitt etter avtale
Katta er ute av sekken, kunne vi lese hos Klassekampen denne uka.
For femten år siden startet Nikolai Astrup opp igjen Minervas kvartalsskrift.
For ti år siden utvidet vi til å bli en kommentaravis på nett.
Nå tar vi neste skritt, og blir en full nyhetsavis.
Jeg kunne sagt nettavis, nettnyhetsavis eller nyhetsavis på nett, men det virker unødvendig.
Vi sier sjelden «kulepenn» for å klargjøre at det ikke er en fyllepenn, og de færreste sier fortsatt «smarttelefon» for å understreke at det ikke er en Nokia 3310.
Aviser i våre dager er på nett.
Minerva blir likevel en av få norske aviser som vil være en abonnementsavis med sitt tyngdepunkt på nett.
For den som ønsker noe å holde i hånden, vil imidlertid papirtidsskriftet fortsette å komme på papir fire ganger i året.
Vi står også for en liten innovasjon: Kjøper man papirtidsskriftet, enten det er som abonnent eller på Narvesen, kjøper man også et nettabonnement.
Det gir ikke noen mening å skille de to når produksjonsprosessen bak innholdet er den samme.
Det er viktig for Minerva å bli en nyhetsavis, fordi egenproduserte nyheter gir en helt annen mulighet til å skape debatt og belyse samfunnsproblemer med utgangspunkt i vårt publisistiske ståsted.
Borgerlig offentlighet
Det finnes mange medier på høyresiden i dag.
Bergens Tidende har de siste allerede flere årene fått en tydeligere borgerlig profil – men det er først og fremst en regionsavis.
For næringslivsstoff er Finansavisen og Dagens Næringsliv aviser plassert trygt på høyresiden.
På innvandringsfeltet opererer aktører som Document og HRS, men ingen av dem dekker den bredere samfunnsdebatten i særlig grad, og begge befinner seg langt fra Minervas liberalkonservatisme.
Dag og Tid er av og til konservativ, og av og til først og fremst en nynorskavis.
Blant debattavisene er bildet ganske annerledes. Blant de såkalt meningsbærende avisene som mottar pressestøtte, har den radikale venstresiden Klassekampen, sosialdemokratene har Dagsavisen, bondeorganisasjonene har Nationen, kristendemokrater har Vårt Land og bedehusbevegelsen har Dagen.
Utenfor dette segmentet har salongliberalere fra Venstre til Rødt både Morgenbladet og Dagbladet, og status quo-pragmatikere har Aftenposten og VG.
Det etterlater et hull, som bør fylles av konservative innfallsvinkler.
Det er viktig, ikke minst i en tid der den liberale konservatismen i alle vestlige land utfordres av en aggressiv høyrepopulisme, i samfunn som ikke har funnet gode svar på innvandring, globalisering, økonomisk ulikhet og kulturell uro.
Vi skal dekke disse spørsmålene med innestemme – og sikkert en og annen forsøksvis klikkvinnende overskrift.
Nyheter er nyheter, og ikke ideologiproduksjon.
Men utgangspunktet en avis har, påvirker forståelsen av hva som skal dekkes, og hvilke spørsmål som skal stilles.
Hvordan er forholdet mellom statens stadig økende utgifter og tanken om en begrenset stat?
Hvordan kombineres tanken om en begrenset stat med behovet for trygghet og sammenhengskraft gjennom langvarig økonomisk omstilling?
Hvordan ivaretar vi våre politiske og økonomiske institusjoner i en verden med økende migrasjon, rask demografisk endring og nye kulturkonflikter?
Hva slags bivirkninger har summen av regler og reguleringer, hver for seg ofte med de beste intensjoner, og hvordan påvirker det verdiskapningen?
Vi vil også lese litteratur og se teater gjennom borgerlige briller.
Målet er både å bidra til en borgerlig offentlighet i habermasiansk forstand og til at offentligheten blir mer borgerlig. De to elementene henger også sammen:
Offentligheten blir bedre for alle når begivenheter dekkes ulike vinklinger, og ulike stemmer kommer til orde på sine egne premisser.
Klassekampen er en god og nyttig avis – eller papiravis, som det vel bør kalles – å lese for borgerlige.
Minerva skal være en god og nyttig avis å lese også for den brede venstresiden.
Det koster å være kar
Å bli en full avis innebærer at vi vokser, og at kostnadene øker.
Det koster å være kar. Minerva innfører derfor betalingsmur 5. desember.
Med 548 kroner i året blir vi, så vidt jeg vet, den billigste avisen i landet.
For lesere som bare er innom en sjelden gang, vil noen få artikler i måneden være gratis.
Men dere andre: Ønsker man at det skal finnes en borgerlig avis, er man med.
Fra 2018 vil Minerva søke pressestøtte. Om vi får søknaden innvilget, er det selvsagt ikke vi som bestemmer.
Men dagens krav for å få innvilget støtte er omtrent de samme som de kravene vi selv ville stilt oss for å lage en god avis.
For 2017, derimot, kan vi ikke søke pressestøtte – reglene krever et kalenderårs drift før støtte kan søkes.
Dette er en ganske betydelig barriere mot etableringer i dette segmentet, siden alle økonomiske modeller er under press, siden forventet profitt er lav, og siden pressestøtten setter begrensninger for utbytte.
Det gjør det vanskelig både å få lån og å gjøre kommersielle investeringer.
Så er det da heller ikke etablert aviser i dette pressestøttesegmentet siden Klassekampen i 1969.
For å klare oss gjennom 2017 har vi vært så heldige å få støtte av generøse enkeltpersoner.
De får ikke noe annet igjen for det enn å vite at de har vært med på å utvide norsk offentlighet.
Medier24 har ikke desto mindre som sin hovedvinkel at Oslos rikeste menn finansierer satsningen.
Det er en forståelig vinkling fra et klikk-perspektiv.
Og det er selvsagt mye man kan diskutere rundt helheten i ordningene stat og sivilsamfunn har for meningsproduksjon her i landet.
Men fra vårt perspektiv er dette en illustrasjon på betydningen av et sterkt sivilsamfunn, der enkeltpersoner også har evne og vilje til løfte prosjekter av ulik art.
Staten kan ha mange generelle ordninger, men det er mye den også ikke kan gjøre. Det er fornuftig at staten har støtteordninger for mediene, og det er fornuftig at pressestøtten har krav om drift før støtte kan gis – men det skaper noen hull, for eksempel der nyetableringer trengs.
En borgerlig avis ville nok dekket saken annerledes, og heller kritisert at vi vil søke pressestøtte.
Minerva-kretsen inneholder både tilhengere og motstandere av pressestøtte som konsept.
Selv er jeg en kritisk tilhenger, og har ingen kvaler med benytte ordningen. Men det er åpenbart en risiko for at avhengighet av en slik støtte kan påvirke oss langt mer enn den private engangsstøtten vi har fått for 2017.
Vi forventer sinte innlegg fra lesere om de mistenker at vårt syn på offentlig støtte påvirkes av vår økonomiske egeninteresse!
Nye og gamle koster
Til sist: Minerva har ansatt Therese Sollien som journalist, og vi har knyttet til oss Helge Øgrim som skribent og rådgiver.
Therese kommer fra Dag og Tid, og har fast spalte hos NRK Ytring.
Helge trenger ingen introduksjon i mediebransjen – han har i ni år vært redaktør for fagbladet Journalisten, og hadde før det mange år i Dagbladet og hos NTB.
Velkommen på laget!
Oppstart blir etter planen 5. desember.
Vi sees på andre siden av betalingsmuren!
