Distriktene må betale for politikernes feilslåtte mediepolitikk

«Papiravisas politiske dødshjelp rammer distriktene først – og dernest digitaliseringen som politikerne selv vil oppnå», skriver sjefredaktør i Nordlys, Helge Nitteberg.

Publisert 24.02.2019 - 20:51

Denne artikkelen er over to år gammel.

HELGE NITTEBERG, sjefredaktør i Nordlys. Innlegget ble først publisert på Nordnorsk Debatt og er gjengitt med tillatelse.

Når dør papiravisa? Spørsmålet er gjentatt til det kjedsommelige helt siden internett ble en del av mediehverdagen vår fra siste halvdel av 90-tallet.

Papiravisa står fortsatt sterkt og er førstevalget for en stor andel av norske avislesere, selv om digital avislesing øker mer og mer. Fortsatt er det sånn at leserne bestemmer om de vil lese nyheter på mobil eller papir – eller begge deler.

Det må vi i mediebransjen forholde oss til. Vi kan ikke løpe foran paraden. Da mister vi lesere og inntekter som gjør det mulig for oss å gjøre jobben vår, som er å lage journalistikk.

Politikerne kan heller ikke springe foran leserne og markedet, slik markedet er nå.

De siste tallene for de klassiske avisene, viser et samlet papiropplag på drøyt 1,5 millioner, mens det digitale opplaget nærmer seg to millioner med stormskritt (1.915.818, for å være presis).

Det ene utelukker ikke det andre. Med til historien hører det at flertallet av dem som leser papiravis også er svært aktive digitale lesere.

Vi står nå midt i en overgangsfase, hvor den gode, gamle papiravisa er helt avgjørende for å bygge vei inn i den heldigitale medieframtiden. Dessverre ser det ut til at flertallet på Stortinget ikke tar dette innover seg.

For i overgangen vi nå står midt oppe i, virker det som uinformerte politikere tror at digitaliseringen vil skyte ytterligere fart, om vi bare årelater papiravisa nok. Denne ideen er så feilslått som den kan bli.

Matematikken er enkel. Svekkes inntektene til papiravisa – som fortsatt er betydelige – svekkes også handlingsrommet til å drive opplysende journalistikk, enten innholdet leses på en mobilskjerm eller på trykt papir.

Det som skjer nå er svært foruroligende. Og det skjer med Staten som pådriver.

For Posten er ikke lønnsom nok ifølge eierne, som er Staten ved Samferdselsdepartementet. Det betyr at vi allerede til neste år må belage oss på en halvering av antall postdager – med Stortingsflertallets velsignelse. Tre dager den ene uka, to dager uka etter.

Omleggingen vil nødvendigvis berøre tusenvis av avislesere utenfor byene og de store tettstedene. Distriktene, med en høy andel eldre og med områder hvor bredbåndsdekningen er svakest, blir altså skadelidende. Denne store gruppa får en hverdag med fersk avis bare annenhver dag.

Over natta får tusenvis av avislesere et betydelig svekket medietilbud, fordi de ikke har de samme forutsetningene for å være like digitale som andre.

Følgekonsekvensen blir en mindre opplyst offentlighet. I tillegg vil avishusene miste viktige abonnenter og inntekter i den videre digitale ferden.

Det er fristende å bruke et bilde som kanskje er lettere å forstå for flertallet på Stortinget. La oss bytte ut «papiravis» med «olje- og gassvirksomhet».

Hva skjer med inntektene til den norske stat hvis vi reduserer olje- og gassvirksomheten vår betraktelig og brått allerede i 2020? Hva skjer da med inntektene og mulighetene til å lage nye, fremtidsrettede og miljøvennlige løsninger og samfunnstrukturer, som gjør oss mindre avhengig av oljen?

Jeg anbefaler at kulturminister Trine Skei Grande, som har det øverste ansvaret for mediepolitikken her til lands, bestiller seg et rom på Granavollen og setter seg ned med samferdselsminister Jon George Dale, som eier Posten. De kan gjerne ta med seg vår nyslåtte digitaliseringsminister Nikolai Astrup.

Så kan de dvele over om postkuttene er et gode for en opplyst offentlighet og et mer digitalisert samfunn, eller ikke.

Svaret bør være åpenbart. Vi kan ikke rive ned det gamle når vi skal bygge bru til det nye.