Nok en gang slapp ikke aktivisten Helge Lurås inn i det gode selskap. Det skulle bare mangle

«Etter å ha fulgt Resett tett siden oppstarten, er jeg ganske tydelig: Resett driver ikke med journalistikk. Og derfor er det riktig å holde dem utenfor», skriver Erik Waatland.

Erik Waatland

Publisert 11.02.2020 - 20:20

Denne artikkelen er over to år gammel.

Omtrent daglig har jeg observert Resetts voksende publikum bli eksponert for anonyme skribenter som skyter med verbal hagle mot enkeltpersoner, det er tilnærming til mobbing i kommentarfeltet – og «journalistene» har tilsynelatende en politisk agenda.

Og det er dette som skiller Resetts «tekstprodusenter» fra vi andre som jobber med seriøs journalistikk: Vi forholder oss til Vær varsom-plakaten.

Dette er hva styreleder Hanna Relling Berg i Norsk Redaktørforening sier i sin begrunnelse på hvorfor styret ikke aksepterer Lurås inn.

– Det me først og fremst har sett på er måten anonyme kommentatorer kjem med sterke personangrep. Det er eit vanleg prinsipp i all journalistikk at dersom nokon skal blir kritisert, så skal òg den som kritiserer stå fram med namn.

Og denne tirsdagens vedtak skjer snaue halvannet året etter at Lurås forsøkte å bli medlem for første gang, men som også da ble avslått. Da med begrunnelsen at han begikk gjentatte brudd på Vær varsom-plakaten, ga tilbud om betaling til et intervjuobjekt og oppfordret til boikott av andre medier.

Vær varsom-plakaten forteller oss at vi skal opptre hensynsfullt, vi skal basere det vi driver med på fakta, vi skal la folk få svare for seg og vi skal jobbe for å søke sannheten.

Etter å ha fulgt Resett tett siden oppstarten, er jeg ganske tydelig: Resett driver ikke med journalistikk. De har ikke en presseetisk agenda. De jobber med aktivisme.

Det er ikke noe galt i å ha et politisk ståsted. Klassekampen har det, som venstresidens dagsavis. Men forskjellen er at man i den avisa etterstreber journalistiske prinsipper.

Det er lett å la seg forvirre av tekst, bilder, videoer – og et lånt journalistisk uttrykk fra ekte journalistikk. Det vet Helge Lurås å utnytte. For det kan, for det utrente øyet, være vanskelig å se forskjellen på en hvilken som helst nettavis og et Resett som legger ut tusenvis av nyhetsartikler fra NTB – blandet med aktivistiske tekster og det jeg mener er nærmest mobbende kommentarartikler som tilsynelatende henger ut enkeltmennesker.

Gang på gang har jeg skrevet om Resett – og meningsmaskinen deres – som hevder de driver med «usensurerte nyheter» – som om vi andre driver med sensurerte nyheter?

De lever – som mange andre høyreradikale blogger internasjonalt – på et bølge av en avmakt mot eliter – med det narrativet at pressen er en forsvarer av makten.

Newsflash? Det stemmer ikke. I alle fall ikke i en norsk kontekst – der vi nyter godt av tilliten mellom folk, politikere og mediene.

Debatten om Helge Lurås sitt medlemskap i Norsk Redaktørforening kom skjevt ut fra starten av – der en rekke redaktører skal vurdere Resett ut fra journalistisk vurderingsevne. Vel. Jeg har nyheter til Norsk Redaktørforening:

Du kan ikke sitte med nitti-gritti-detaljer fra Vær varsom-plakaten opp mot et aktivistnettsted som ikke driver med journalistikk.

Jeg har fulgt nettstedet siden oppstarten i 2017 og min faglig konklusjon er som følger:

Helge Lurås kan ikke journalistikk, virker ikke interessert i etikk – og bør derfor holdes utenfor de privilegiene som norske journalister har når de skal bedrive maktkritikk gjennom redaksjonelle flater.

Det betyr ikke at Lurås og co. er ute for alltid. Men inntil de skifter linje, utgangspunkt og metode, så bør de forbli i kulda.

Det skulle bare mangle.