Helene Sandvig (49) var skeptisk til å ta for stor plass i dokumentar­serien «Helene sjekker inn». Slik jobber hun journalistisk

– Jeg har lært så utrolig mye av å holde på med denne serien. Det er etiske snubletråder overalt, sier Helene Sandvig, programleder i NRK.

Hun er på Skup for å snakke om seersuksessen «Helene sjekker inn». Gjennom to sesonger har Sandvig flyttet inn på ulike institusjoner og blitt kjent med menneskene som bor og jobber der.

– I alt vi gjør, handler det om tillit og tålmodighet. Fra vi starter med research til vi publiserer et halvt år etterpå, må vi vise i ord og handling at vi er til å stole på. Jeg kjenner sterkt på at det er jobben vår å ta vare på menneskene vi forstyrrer, sier hun.

I arbeidet med programmet finnes det sjelden to røde streker under et svar, forklarer Sandvig.

– Vi er ikke redde for å si at dette er vanskelig. Det er mange saker som vi må diskutere frem og tilbake. Men vi skal være sikre på at når vi publiserer, så har vi gjort alt vi kan for å ta vare på dem vi møter, sier hun.

«Helene sjekker inn» er også en suksess i NRKs nettspiller, ifølge Sandvig. Mange som streamer, tråler seg gjennom hele serien på en kveld. En sesong 3, trolig den siste, er under planlegging, med fire eller fem episoder.

– I siste sesong er vi inne hos døden. Inne på et hospice, et sted hvor mennesker kommer for å få lindring før de skal dø 

– Min rolle er kjempeviktig

Før Helene Sandvig sjekker inn på en av institusjonene for fem døgn, har regissørene vært til stede i flere uker, forberedt pasienter og brukere, ansatte og pårørende, funnet de rette personene å prate med og gjort seg så sikre som mulig på at de involverte føler seg komfortable med å være på tv.

Sandvig innrømmer at hun i begynnelsen var skeptisk til at hovedfokuset i serien skulle ligge på hennes opplevelser, at hun som journalist skulle ta mye plass.

Men på den første institusjonen hun besøkte, skjønte hun at rollen hennes er svært viktig.

– Jeg kan sette ord på alt det som skjer mellom linjene, som en seer ikke ville fanget opp hvis det var en ren dokumentar. Det er lukter, lyder og følelser. At jeg er der og gir uttrykk for at jeg ikke skjønner hvorfor folk er låst inne, hvorfor de er så mange ansatte på én pasient, eller hvorfor pasientene må spørre etter vann når det finnes vann i springen, er viktig. Så kan seeren gjøre seg sine refleksjoner selv, sier hun 

Angripe det vanskelige med undring

De ansatte på institusjonene har i etterkant gitt uttrykk for at de opplevde det fint å bli sett, forteller Sandvig. De har gjerne opplevd at det ellers er «gørra» som kommer frem i mediene.

De ansatte skal få lov å være stolte, samtidig som serien skal vise frem det kritikkverdige og ikke skjønnmale, forklarer Sandvig. 

– Hvis du stiller ekte, gode spørsmål, med en undring, «er dette riktig?», så har de ansatte ofte en forståelse for at vi spør, og de innrømmer at det kanskje ikke er så bra, for eksempel når det gjelder tvangsbruk. Da kommer ikke den typiske "guarden" mot kritikk opp med en gang.

– Hvordan er det å komme inn med et kamera kontra en diskré skriveblokk?

– Det er helt fascinerende hva folk venner seg til. Det er mye på grunn av regi, som har tråkket rundt på institusjonen en god stund. De første dagene er skuldrene høye. «Her kommer du, programleder fra NRK med nesen i sky», sier de. Men jeg viser frem hele meg, at jeg er ufarlig og bare vil vite hvordan de har det og hva jeg ikke forstår.

Sandvig mener det gir en ekstra nerve at hun trer inn i situasjonene uten altfor mye forkunnskaper om personene, reglene og rutinene.

– Jeg har vært vant til å gjøre mye research. Men at vi journalister blir så fulle av kunnskap før vi går inn, kan blokkere litt når vi må stille de helt naive spørsmålene, sier hun.

– Handler om å være menneske

Sandvigs forbilder er britisk-amerikanske tv-journalisten Louis Theroux, for hans unike tilgang og temaene han tar opp, og den norsk-engelske dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan, for hennes modighet og for at hun får frem menneskene bak skremmebildene.

– Det er alltid det fremmede som skremmer. Men ingen er bare det du ser. Hvis du kommer nær nok, er de mennesker alle sammen. Enten du har krone på hodet eller står med knekk i knærne utenfor Cubus, så har vi alle vårt.

«Helene sjekker inn» handler om å være menneske, forklarer Sandvig. Selv i samtale med de innsatte på Ullersmo, som har begått forferdelige forbrytelser, handler det mye om å finne likhetstrekk, ting de har til felles, for å bygge tillit. 

– Vi kjenner på mange av de samme følelsene av utrygghet, mangel på kontroll og uverdighet, sier hun. 

En vanlig tilbakemelding fra seerne er at NRK-serien skaper et rom hjemme i stuen til folk, hvor det er mulig å snakke om det vanskelige.

– Vi åpner en dør og bereder grunnen for en god samtale. Fars alkoholbruk, mors psykiske helse, sier Sandvig.