Nestleder Dag Idar Tryggestad og leder Hege Iren Frantzen i Norsk Journalistlag. ArkivfotoErik Waatland
Kommentar
Norsk Journalistlag blør både penger og medlemmer, men millionlønn - det skal dem ha. Helt utrolig
Til tross for massiv medlemssvikt og økonomisk krise, så øker Norsk Journalistlag lønna til toppene. Det er ikke bare umusikalsk – det er også usolidarisk, skriver redaktør Erik Waatland i Medier24.
I tillegg valgte lønnsutvalget å øke lønna til ledelsen på over to prosent, så nå tjener leder Hege Iren Frantzen 1.055.000 og nestleder Dag Idar Tryggestad 996.000 kroner.
Nå er det ikke den største oppjusteringen, men det handler mer om hvordan dette ser ut for medlemmene - enn at man øker med skarve to prosent.
Det er i alle fall nok til at tillitsvalgte reagerer. Geir Jetmundsen, styremedlem i redaksjonsklubben i Bergensavisen sier:
– Vi mener dette er unødvendig. Det ser vi i en kontekst der kontigent øker og medlemstallene i journalistlaget går ned. Da passer det dårlig at de gjør dette nå
Det er ikke vanskelig å argumentere for at toppledere med høyt arbeidspress skal tjene bra. Men hvorfor skal ledere av en marginal fagforening ha millionlønn i det hele tatt?
Uansett: Det er ganske rart at man velger å øke lønna til en ledelse i en organisasjon som ligger så til de grader i ustabilt sideleie.
Krisene står nemlig i kø for Hege Iren Frantzen og Dag Idar Tryggestad og resten av NJ-ledelsen:
Antallet medlemmer faller stort
Inntektene faller
Utgiftene øker
Det ser ikke ut til å endre seg med det første
I dag styrer journalistenes fagforening mot et underskudd på 4,6 millioner kroner. Det er 2,2 millioner høyere enn budsjettert.
Og det er langt fra første gangen at budsjettene sprekker. Nå har landsstyret gått med på å styre mot millionunderskudd også neste år.
Ikke akkurat overraskende. I NJ er det nemlig tradisjon for å dekke underskuddet med egenkapitalen.
Journalister lever av å rette et kritisk søkelys mot andre.
Men i mine to år med å dekke NJ har jeg opplevd en lukket kultur, flokkmentalitet mot kritiske spørsmål – og en uvilje til å ikke ta innover seg den enorme krisen man står overfor.
For det er ingen som helst tvil: NJ er i krise.
De som prøver å si noe annet, kan se på tallene selv. Eller på et medlemsfall på 16 prosent på 10 år.
Sentrale aktører i NJ-systemet skylder på at medlemssvikten handler i all hovedsak om at journalistene finner seg annet arbeid og at de derfor melder seg ut.
Jeg mener det er en altfor billig forklaring – og er regelrett ment for å skyve fra seg ansvaret.
Kan det tenkes at et betydelig antall journalister melder seg ut fordi fagforeningen ikke oppleves som relevant, ikke har bra nok goder, er for dyr – og oppleves som lukket?
Og det er her økt kontingent og lønn til ledelsen kommer inn i bildet. Hvordan kan man forsvare å øke medlemmenes utgifter – og sine egne inntekter – i en tid der det brenner litt over alt?
Og attpåtil forsvare at man skal tjene én million kroner, som er det dobbelte av hva medlemmene deres tjener.
Forstå det den som vil.
PS - for å komme NJs autopilot-forsvarere i forkjøpet:
Ethvert «angrep» mot NJ leses inn i en kontekst om at man er «mot fagforeninger» eller at man ikke ønsker NJ godt. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten.
Samfunnet vårt er helt avhengig av solide fagforeninger.
Jeg har selv tatt på meg verv i flere lokallag, sittet regionale styrer – og ledet konferanser på vegne av NJ - i årevis.
Jeg ser verdien av et sterkt fellesskap, i en tid med stadig større utfordringer i arbeidslivet.
Og da må man ha en robust fagforening som evner å være oppdatert, innovativ og slagkraftig. Men da hjelper det å være litt ydmyk når man ber medlemmene om å betale litt mer.
Da er det ikke sikkert at det er så lurt å samtidig røske til seg noen av de kronene i økte godtgjørelser.