Hege Iren Frantzen meldte i oktober at hun ikke kom til å stille til gjenvalg som leder i Norsk Journalistlag. Denne uken går hun av når landsmøtet skal avholdes.
– Det er rart. Jeg har vært i NJ på fulltid siden mars 2006, forteller hun til Medier24.
Frantzen startet som vikar som organisasjonssekretær i NRKJ, for så å bli nestleder og leder der. Etter sju år som leder ble hun nestleder i NJ i fire år, for så å være leder like lenge.
Onsdag ble Hege Iren Frantzen takket av som leder i Norsk Journalistlag i det digitale landsmøtet.Foto: Ståle Lidsheim/NJ
Tilbake til journalistikken etter 15 år
– Noen kollegaer fant medlemssøknaden min. Der står det at jeg ble meldt inn i NJ i januar i 1996. I september samme år fikk jeg mitt første verv, forteller hun og legger til:
– Jeg er nok en person som bidrar og rekker opp hånda. Men når jeg først skal gi meg, er det godt å tenke på at det er så mange bra tillitsvalgte i organisasjonen.
Nå skal hun tilbake til journalist-rollen etter femten år.
– Jeg har fremdeles jobben i NRK som jeg tok permisjon fra. Så jeg skal ha en dialog med de. Men jeg har vært veldig opptatt av å være leder mens jeg er leder, og så snakke med NRK etterpå. Jeg skal være tilgjengelig for NJ i en tid fremover, etter jeg har gått av, så da har jeg tid til å snakke med NRK, sier hun og legger til:
– Det er også flere som ønsker å ta en prat med meg, så det tar jeg også etter hvert.
– Hvordan blir det å gå tilbake til det etter så lang tid?
– Å gå tilbake til journalistikken er jeg ikke redd for. Jeg elsker å være journalist, og jeg elsker journalister. Jeg har jobbet med journalistikk siden min første sak i 1991, og det er det eneste yrket jeg har hatt utenom å jobbe på Tusenfryd, sier Frantzen.
Hun har den siste tiden fått flere spørsmål om hvordan det blir å komme tilbake.
– Det er klart at verktøyene og måten man jobber må, må jeg nok lære meg på nytt. Men når man er tillitsvalgt er man tett på redaksjoner og journalister. Jeg har ikke vært borte i 15 år, jeg har egentlig vært midt oppe i det.
Siden landsmøtet denne uken foregår digitalt, blir det også en annen måte å slutte på.
– Den måten jeg slutter på i NJ nå, er at jeg trykker «Leave Meeting». Og det er det mange som påpeker. Men sånn er situasjonen, forteller hun.
Allerede i august bestemte landstyret seg for at møtet nå i mars skulle avholdes digitalt.
– Jeg husker at jeg tenkte, har vi tatt i for mye nå?
Hun påpeker at hun i tiden fremover også har andre verv som skal avsluttes, og at det er en del overlevering til det nye styret.
Dersom landsmøtet vil det velges Dag Idar Tryggestad til leder i NJ.
– Hvis landsmøtet velger Dag Idar tror jeg det blir kjempebra. Vi har jobber godt sammen og hatt det utrolig morsomt sammen. Det har vært veldig gøy å jobbe med Dag Idar, og vi har hatt gode diskusjoner, sier hun og påpeker:
– Jeg er en person som ikke liker å omgi meg med ja-mennesker. Jeg liker at folk også sier nei, for da er jeg trygg på at vi kan ta noen ekstra runder og finner de gode løsningene. Jeg og Dag Idar kom fra ulike bakgrunner, så vi har hatt god bredde.
– Selv om jeg også har ledet med Dag Idar, har jeg ringt mange folk, tillitsvalgte og medlemmer og andre, for å diskutere problemstillinger, holde meg orientert og sjekke opp. Det vil nok han også gjøre, sier hun.
– Kommer du til å bli et medlem som ringer lederen?
– Jeg tror tidligere ledere skal være veldig forsiktige med å ringe sittende ledelse i tide og utide. Jeg og Dag Idar har jobbet mye sammen, så vi kommer nok til å snakkes. Men jeg kommer til å være veldig forsiktig med å gi han råd. Han må få finne sin måte å lede NJ på og være lederen for NJ i den tiden som kommer.
Da det «skjærte» seg på møte
Og 15 år som tillitsvalgt har gitt ganske mange minner.
– Det er mye. Jeg har alltid vært opptatt av tariffpolitikk, og jeg har vært forhandlingsleder for NJ siden 2008. Da jeg kom inn i NJ var det viktig for meg å «ta tariffpolitikken tilbake til politikerne». Ikke fordi jobben NJ sekretæriatet gjorde med tariffarbeidet var feil. Det har vært gjort veldig mye god jobb med NJs tariffavtaler.
Hun forteller at hun har vært opptatt av at beslutningene om tariffpolitikken skulle tas i landsstyret.
– Det er demokratisk, fordi jeg og landsstyret kan kastes om vi gjør en dårlig jobb. Slik er det ikke med de som er ansatt i NJ sekretariatet. Dessuten er tariffpolitikken svært viktig for NJs medlemmer og et tema landsstyret både må kunne godt og være engasjert i, sier Frantzen.
Og hun er klar på at det er folkene hun kommer til å savne mest.
– Jeg er så heldig som har fått lov til å jobbe med journalister. Journalister som er sterke, tydelige og stiller krav. Tenk så bra det er.
På det digitale landsstyremøtet fikk Frantzen besøk.
Ett minne fra det siste året på hjemmekontor, har dog satt seg. Fra ett av de mange landsstyremøtene som har vært digitale.
– Midt under møtet hørte jeg rasling. Og så ser jeg at verandadøra er åpen og det har kommet en skjære inn. Så jeg prøver desperat å få den ut, samtidig som møtet foregår. På et tidspunkt må jeg løpe tilbake til skjermen og introdusere neste taler, før jeg tar opp jakten på skjæra.
Til slutt setter fuglen seg oppå pc-skjermen.
– Der sitter den og skriker, og landsstyremøtet går. Til slutt klarte jeg å få den ut, men den river med seg kaffe og alt som er, sier hun.
Frantzen gir beskjed på møtet at det nå er på tide med en pause, og får forklart styret hva som foregår.
– De synes det var utrolig morsomt. Fire minutter etterpå ringte lokalavisa, forteller hun.
Roser klubbene
– Hvordan synes du journalistene har taklet det siste året?
– Jeg er virkelig imponert over hva journalistene har fått til. Det har vært ganske krevende arbeidsforhold, både med å møte kilder, og få drodlet saker med andre. Alt fra lokalmedier, fagblader til riksmedier. De har vært kjempeflinke.
– Men journalister er også flinke til å få til jobben sin, selv under vanskelige kår. De krummer nakken, og går på.
I løpet av det siste året har NJ utført to spørreundersøkelser om hjemmekontor. Tallene var nedslående og viste at flere journalister slet på hjemmekontoret, og at mange ikke følte de fikk det utstyret de trengte.
– De undersøkelsene var viktige. Ikke bare fikk vi viktig informasjon om hvordan medlemmene hadde det, men i tillegg synes MBL og NR at undersøkelsen var viktig og ba sine medlemmer ta det alvor.
Frantzen roser samtidig klubblederne, som har måttet drive fagforeningsarbeid uten å møte de ansatte.
– Og all honnør til VG-klubben. De har over 260 medlemmer, men de ringte alle, og fikk vite at ikke alle hadde det bra på hjemmekontoret. Adressa-klubben hadde julekalender, og leverte gaver på døra. Sånne små ting viser at klubbene og de tillitsvalgte har strukket seg langt for medlemmene og viser hvor viktig klubbene har vært for medlemmene det siste året, sier hun og legger til:
– Jeg er nok ganske glad vi ikke visste hvor lenge dette skulle vare. Den dagen jeg pakket ned tingene mine 11. mars funderte jeg på om jeg skulle ta med meg tastaturet. Det sier litt om hva jeg trodde jeg skulle hjem til. Vi skulle ha tariffkonferanse to uker etterpå. Sånn sett er jeg ganske glad jeg ikke visste at jeg aldri skulle komme tilbake til det kontoret.
