Faktasjekk, Faktisk og tillit: Tiden er moden for en egen norsk utenriksavis på nett. Men lett blir det ikke

• HEDDA LANGEMYR, daglig leder i Norges fredsråd

Selv om pressens krisetilstand er kronisk, finnes det lyspunkter våren 2017.

Diskusjonen om medienes rolle er faktisk vital og interessant, og eksperimentviljen er merkbar – både fra etablerte mediehus og fra nye, mindre (men høylytte) konkurrenter.

Ja, det finnes en rekke målinger som viser at folks uttalte tillit til “mediene” (en stor og diffus størrelse det er forholdsvis lett å mislike) er skremmende lav, men bildet er mer sammensatt enn som så og “sjokk-året” vi har lagt bak oss har sendt pilene i en skokk uforutsette retninger.

For å ta et iøynefallende eksempel, plukket New York Times opp 132.000 nye abonnenter de første 18 dagene etter valget i USA.

Den ryggmargsrefleksen blant skyldtyngede lesere er åpenbart ingen friskmelding, men den er et eksempel på at det finnes et handlingsrom her, og på at tanken om at tradisjonelle medier “har utspilt sin rolle” er prematur.

I Norge finnes det spredte signaler som tyder på at den digitale betalingsviljen er på vei opp, enten det er snakk om nettavissatsningen til Minerva eller mer tradisjonsrike dagsaviser på nett.

Små tegn, men like fullt lovende og ikke minst betydningsfulle for redaksjonene det gjelder. Den dalende tilliten til mediene må også nyanseres med det ugjendrivelige faktum at folk fremdeles er storforbrukere av nyhetskilder, også fra mainstreamen, enten vi sier at vi stoler på dem eller ikke.

For å sette det på spissen hadde ikke debatten om såkalte “fake news” vært noe å diskutere med mindre det fremdeles fantes oppsiktsvekkende stor tillit til artikler og reportasjer - av ymse kvalitet. Enhver diskusjon om tillitskrisen hadde blitt mer interessant om folk hadde forsøkt å tallfeste hva de mener er et sunt nivå. Dagens skrekktall er åpenbart for lave til at pressen kan slå seg til ro med det.

Men bekymringen over hva som skjer med de tradisjonelle bærebjelkene, i fellesarealene, er likevel stor nok til at vi for eksempel plutselig får servert Faktisk.no, opprettet av NRK, VG og Dagbladet.

En redaksjon som, før de har publisert en eneste faktasjekk, allerede er blitt dømt nord, ned, rett vest og opp i skyene av alle de som vanligvis føler trangen til å ha meninger nokså umiddelbart i slike situasjoner.

Skepsisen til at tre av Norges største medieaktører går sammen for å etablere et slags “sannhetsministerium” er sunn, selv om den er overopphetet.

Hvor fritt redaksjonen vil operere, og i hvor mange retninger den ender opp med å sparke, vil vise seg. Ting tyder på at det vil bli en redaksjon som blant annet vil forsøke å gi folk et større innblikk i feilbarligheten som alltid vil være til stede i en journalistisk prosess, selv når prosessen er godt gjennomført.

Det heter tross alt “nyheter”, ikke “den endelige sannheten”, og vi har godt av å venne oss til tanken på at det faktisk er en viss forskjell på de to tingene.

Den forskjellen er en av grunnene til at sekundærjournalistikk som for eksempel faktasjekkredaksjoner og mer oppsummerende “hva vet vi nå” eller explainer-sider (som for eksempel Vox) ikke uten videre kan kalles en “outsourcing” av den journalistiske grunntanken, slik mange har hevdet.

Slike sider vil til enhver tid være avhengige av at større redaksjoner kappes om å være best - og først ute - med nyhetsstoffet. Uten det har slike sider ingenting å sparke fra mot.

Deres oppgave vil i svært mange sammenhenger være å sette opp et litt saktere tempo og høste fordelene som kommer av det i form av større sikkerhet og større oversikt, som i sin tur kan gi litt bredere og bedre analyser.

Om Faktisk.no både blir en side som avslører feilgrep i medier og samfunnsdebatten, men som også gir leseren et innblikk i hvorfor disse skjer og gjør dem mer i stand til å vurdere selv hvilke feilgrep som er overtramp og hvilke som faktisk er arbeidsuhell, kan de spille en rolle som er litt på siden av den gjennompolitiserte krattskogen man fikk inntrykk av at de trampet inn i under lanseringen.  

Når tilliten i enkelte miljøer er ikke-eksisterende til en side skapt av NRK, Dagbladet og VG, er begrunnelsen ofte jobben disse mediene gjør med å formidle nyheter fra utlandet.

Mye av den mest høylytte kritikken kommer fra lesere som kanskje bryr seg mer om slagsider i denne dekningen, enn for eksempel hvor solid faktagrunnlaget i en artikkelserie om norsk ruspolitikk eller Veireno måtte være.

Trass i at den i mange tilfeller er en underprioritert del av nyhetsproduksjonen er utenriksjournalistikken ofte selve lakmustesten på medienes troverdighet - enten det gjelder nyheter fra USA, Israel, Libya eller Sverige.

Det har naturlige årsaker - i utenriksdekningen er tilgangen på journalistikk du kan kontrastere den norske dekningen opp mot stor.

Lesere reagerer på lemfeldig omgang med fakta, men også skjevhet i dekningen – hvor mye plass som brukes på ulike konflikter, og ordbruk (en saks “terrorist” blir en annen saks “opprører”).

En type forskjellsbehandling som, om den får holde på, bidrar til å forsterke narrativer og, for de som er den bevisst, etablerer et utenforskap fra den norske utenriksdekningen.

Norges Fredsråd er blant dem som en gang i blant refser denne typen tankeløshet i utenriksjournalistikken, men her er vi mange om beinet - alt fra Radikal Portal, Med Israel for Fred, Klassekampen og Minerva kan være opphav for denne typen kritikk.

Asle Toje er inne på det i en enquete i det nyeste Natt og Dag - mer enn “fake news” kan det godt være at “partiskhet” er norsk presses største problem i denne dekningen.  

Vi må allikevel kanskje være forberedt på at mandatet til en side som Faktisk.no i første omgang ikke vil være å justere balansen i den norske utenriksjournalistikken.

Det er nok å jobbe med i hjemlige farvann. Kanskje gjør en sånn side klokt i å fokusere på journalistikken som handler om norske forhold - blant annet for å unngå de fellene forhåndskritikerne ser for seg.  

Men mistilliten tyder på at det er behov for skjerpende stemmer innenfor utenriksjournalistikken.

Og det er en interessant å spørre seg om det hadde vært rom for en redaksjon som angrep dette feltet fra et forsøksvis blokkuavhengig ståsted. De uttalte politiske mediekritiske miljøene finnes det jo tross alt noen av allerede.

Spørsmålet er om det hadde gått an å skape en redaksjon som kunne vært kranglevorent i alle retninger, som hadde vært i stand til å angripe ensretting, overforbruk av de samme nyhetskildene, og slagsider vekselvis fra “venstre” og “høyre” - eller fra sør og nord, for den del.

Som kunne gått inn med en vidvinkellinse der mediene har snevret inn, enten det er i dekningen av Syria eller Israel. En slik redaksjon hadde - om den hadde fungert - gjort seg nokså upopulær på rekordtid.

Men så ville også poenget vært å bevege seg utenfor heiagjengene, gitt større rom for bevegelse mellom posisjoner, og en mindre polarisert, mer nyansert og kunnskapsbasert debatt.

Om rommet noensinne skulle være der for en sånn redaksjon, så måtte det være nå.

Debatten om det som skjer utenfor Norge, og hvordan det preger oss, er brennhet. En undersøkelse gjort av Norstat på oppdrag fra Norges Fredsråd viser at 77 prosent av de spurte ønsker at spørsmål knyttet til utenrikspolitikk, forsvar og sikkerhet fokuseres på i den kommende norske valgkampen.

Men høyttenkningen er meningsløs om den kun blir ønsketenkning. Og for å helle litt kaldt vann i blodet på egne vyer her - det finnes grunner til at norsk utenriksdekning framstår som skjev og mangelfull, og som ikke nødvendigvis har sitt utspring i holdninger eller kunnskaper i nyhetsredaksjonene.

Spør enhver frontsjef i en stor norsk avis som har hatt vakt når det smeller et eller annet sted i verden, og du vil få vite at det finnes forskjeller i hvor mye den nyheten blir lest som de i svært liten grad rår over.

Kort sagt: Vi bryr oss mer om noen steder enn andre steder.

Noen konflikter, noen nyhetssaker og noen narrativer appellerer mer til både harmen og nysgjerrigheten enn andre, uavhengig av hvor riktige og viktige de i seg selv er.

Når et terrorangrep i en by svært mange nordmenn har vært i opptar en større plass i norsk medievirkelighet enn et terrorangrep i en by som ikke er et reisemål, kan mediene selvsagt forsøke å motvirke det med å kaste spalteplass og arbeidstimer på den underdekkede hendelsen.

Men med mindre vi legger til grunn en helt usannsynlig ressursbruk som ingen redaksjoner (med mulig unntak av NRK) kunne brakt til bords, ville fremdeles dekningen av det nære og kjente vunnet dagen.

Tanken om at mediene formelig tvangsfôrer forsvarsløse lesere med sitt verdensbilde må i det minste nyanseres med den like ubehagelige tanken om at mediene i stor grad gir leserne det de vil ha fordi de vet hva leserne vil ha.

Fordi leser- og delingstall gang på gang tegner et nokså klart bilde av hva det er.

Og der har du kanskje hovedgrunnen til at det man kan kalle utenrikssnobbens klager ofte faller for døve ører i pressekretser.

Klagene baserer seg gjerne på et litt enfoldig bilde av hvor enkelt det er å styre oppmerksomheten til folk. Spørsmålet “hvorfor skriver dere ikke mer om X” blir i svært sjelden grad ledsaget av innsalg som faktisk hadde fungert i en avis. Bare et generelt “dette er viktig”.

Her vil man tross alt lengst bort fra det tabloide, og man ender opp med å glemme at “tabloid” i tillegg til forflatning og fordummelse også er et ord som betyr “effektiv nyhetsformidling”.

Kritikken av norsk utenriksdekning må ta innover seg disse tingene, ellers vil den forbli for de spesielt interesserte, og de spesielt interesserte vet tross alt allerede godt hvor de skal navigere i den internasjonale nyhetsjungelen for å få sin daglige dose.

Det er på ingen måte meningen å frita store redaksjoner for ansvaret de har for å gi folk nyhetene de ikke vil ha, perspektivene som ikke passer inn. Evnen til å finne det oppsiktsvekkende eller kritikkverdige i et stoffområde fordrer kunnskap, og selvsagt finnes det en rekke områder der det simpelthen er mangelvare.

Det går blant annet på basale ting som språkkunnskaper. Mediene må også åpenbart kunne lytte til kritikk fra folk som ikke snakker flytende tabloid.

Selv om en kritiker ikke skjønner hvordan en sak klikker bra, betyr det ikke at vedkommende ikke skjønner andre mekanismer, som hvordan en ensidig dekning etter hvert former den norske tenkemåten rundt slike ting, at den former hvor det er naturlig å sende jagerfly, hvilke mennesker det er naturlig å ønske velkommen i landet vårt, hvem det går an å snakke med og hvem som skal boikotte.

Det å forsterke utenriksdekningen generelt sett, gjøre den grundigere, bredere og mer selvkritisk, er en verdi i seg selv - selv om det er kostbart og den umiddelbare gevinsten ikke nødvendigvis måtte være synlig.

En mediediskusjon som kun dreier seg om samfunnsansvar blir fort en festtale - men en diskusjon som ikke nevner det i det hele tatt blir til gjengjeld totalt uinteressant.

Men om man for eksempel ønsker å se et større innslag av nyheter om hva som skjer under Narendra Modis styre i India, så holder det ikke bare å påpeke at det selvsagt er fryktelig viktig stoff.

Det holder ikke å legge fram Indias store folketall som bevis A.

Kritikken må skjønne at India ikke bare konkurrerer med Midtøsten, Kim Jong-Un og Donald Trump om oppmerksomheten. Den konkurrerer også - hypotetisk sett - med neste gang John Arne Riise bestemmer seg for å ta fotballskoene ned fra hylla og signere for en indisk fotballklubb.

Det er et poeng som gikk tapt i forhåndskritikken av Faktisk.no.

Ja, det er åpenbare betenkeligheter med at det er NRK, VG og Dagbladet som går sammen om å etablere en slik redaksjon.

Men med en slik konstellasjon ender man sannsynligvis opp med en redaksjon som ikke har noen illusjoner om hva som skal til for å konkurrere om lesermassene.

Dét kan norsk mediekritikk ha godt av.

Og det er en av de mest påfallende utfordringene om man skulle sett for seg et alternativt utenriksjournalistisk prosjekt i Norge.

For man kan si mye rart om de alternative nyhetskildene og bloggene som tiltrekker seg lesere til sine ytterkanter.

Spesielt kjedelig lesestoff er de ikke.

Det er én av mange formidable oppgaver de som ønsker seg en mer mangfoldig utenriksdekning må hamle opp med.