- STEINGRIM WOLLAND, advokat og tidligere juridisk rådgiver i Norsk Redaktørforening
Med utgangspunkt i at Josimar valgte å offentliggjøre navnet på en kilde som var lovet anonymitet, fordi samme kilde klaget til PFU på det han hevdet var manglende kildekritikk hos Josimar.
Med dette utgangspunktet skrev Bernt Olufsen nylig om kildevernet i et innlegg her i Medier24. Han har nok de aller fleste norske pressefolk med seg når han omtaler kildevernet som «ukrenkelig» og at det er en «dødssynd» å bryte et kildevernløfte. Andre har omtalt kildevernet som hellig. Regelen i Vær Varsom-plakaten sier helt enkelt «ikke oppgi», og formuleringen åpner ikke for skjønn.
Det er av flere grunner problematisk. Kildevernet er en presseetisk grunnregel, men også anerkjent i loven. De to henger sammen men er ikke nødvendigvis identiske. Begrunnelsen er likevel den samme. Det er pressens samfunnsfunksjon og arbeidsform som er beskyttelsesformålet, ikke selve avtalen eller løftet mellom journalist og kilde.
Fra tidlig i forrige århundre argumenterte pressen for kildevernet, altså retten til å nekte å oppgi kilder til det f.eks. politi og domstoler, med å betone sterkt at de hadde gitt et løfte og at man ville kunne tape «borgerlig anseelse» om man ble pålagt å bryte dette løftet. Begrunnelsen har endret seg over tid, og det er ikke lenger beskyttelsen av avtalepartene i løftet som er hovedbegrunnelsen, men den generelle tillit til at pressen aldri røper sine kilder, når det er lovet kildevern.
Denne videre begrunnelse har utviklet seg over tid, men fikk solid anerkjennelse i Høyesterett, i den såkalte «Edderkoppen-kjennelsen» fra 1992. Saken omhandlet kildevern, uten at det var gitt uttrykkelig løfte om kildevern i alle sammenhenger. Den omhandlet blant annet mye upublisert redaksjonelt materiale innsamlet av journalister, men senere brukt som grunnlag for utgivelse i bokform. Det falt i utgangspunktet utenfor det tradisjonelle kildevern – det var ikke gitt løfte og det var ikke «presse».
Forfatterne Pål T. Jørgensen og Viggo Johansens anmodning om bistand var blitt avvist av Norsk Presseforbund, som mente det ikke gjaldt noe kildevern i den saken. Redaktørforeningens generalsekretær Rolf Øvrum mente intuitivt at det ikke kunne være riktig og tilbød bistand. Jeg var den gang juridisk rådgiver i redaktørforeningen og ble sentral i å utarbeide en «ny» begrunnelse for at kildevernet også måtte omfatte en slik situasjon.
Absolutt kildevern kan åpenbart misbrukes, f.eks. til å plante usannheter i mediene under full beskyttelse eller til å undergrave medias dekning av en sak. I slike tilfeller søker kilden å skade informasjonsflyten og medias funksjon, ved å lure mediet til å love seg kildevern.
Det er åpenbart at det her ikke foreligger noen «fortrolighet» mellom den aktuelle kilde og journalist, som fortjener beskyttelse, så det er kun allmennhetens generelle tillit til pressen som kan begrunne kildevernet. Men vil det måtte gjelde fullstendig uten unntak? Og er en unntaksfri regel en etisk regel? Jeg mener nei.
La meg gi et eksempel: Politiet bruker en mellommann til å plante falske dokumenter/beviser mot en tredjemann, og vedkommende blir som følge av dette straffedømt og mister levebrødet. Pressen skjønner senere hva som har skjedd. Er det her moralsk riktig overfor den som rammes ikke å avdekke dette, fordi tilliten til pressen selv kan bli skadelidende? Ville tilliten blitt svekket?
Jeg mener svaret på begge spørsmål er «nei». Det er ingen grunn til at «alle» skal kunne stole blindt på at uansett hva de finner på av faenskap, så er de beskyttet av kildevernet.
Én ting er når det bare går ut over mediet selv, som i Josimar-saken, men en helt annen sak er det når fusket rammer uskyldig tredjeperson.
Mitt inntrykk er at mange mennesker er vel kjent med at mediene tidvis blir lurt av sine kilder, at de villig lar seg lure og at de tidvis knapt har kilder.
