Midsund kommune har 850 husstander. Det var mer enn nok til å starte ny lokalavis

- Journalistikken er nøkkelen. Du må ha det lokale innholdet. 

Det er klar tale fra Robin Røkke, redaktør og daglig leder for Nordre, og fra i sommer også redaktør for «Midsundingen». På spørsmål om hva som skal til for å kunne etablere en lokalavis der ingen skulle tru at det gikk an. 

En gullgruve vil det nok aldri bli. Men Røkke er ikke i tvil om at det betyr noe: 

- Det blir aldri store overskudd av å gi ut lokalavis i en kommune med 2000 innbyggere. Men for dem som bor er, å ha en avis - det er stor forskjell på det og på å være uten!

Avisen døde med redaktøren

Vi skal til Midsund kommune i Møre og Romsdal, ganske langt ute i havgapet, mellom Ålesund og Molde. Her er det rundt 850 husstander og vel 2000 innbyggere. Og det er her Midsundingen kom til verden i sommer. 

Foreløpig som en månedsavis og et prøveprosjekt fra utgiverselskapet Haramsnytt AS, som gir ut lokalavisa Nordre og er majoritetseier i Sulaposten AS. 

Men skal vi ta med hele historien, så er ikke avisen født ut av det blå: Sin egen lokalavis fikk Midsund allerede i 1983. Øyavis kom ut en gang i måneden med lokalstoff til både fastboende og enda flere utflyttede midsundinger, med et opplag på nær 2000 aviser (!). 

Så skjedde det tragiske i mars 2016: Redaktør og primus motor Odd Fremstedal gikk bort. Ingen stod klar til å ta over, og avisa gikk inn i fjor vår. 

- I tida etterpå var det mange som spurte om ikke Nordre kunne vurdere å utvide dekningsområdet, forteller Robin Røkke. 

...men startet heller ny avis

Lokalavisa dekket jo allerede nabokommunene Haram og Sandøy med til sammen 15.000 innbyggere. 

Så litt stoff fra Midsund en liten fergetur unna kunne vel passe bra?

Nei, mente Røkke. 

En lokalavis må være lokal. Det lokalt eide mediehuset bestemte seg for å satse i nabokommunen. Og de 2000 innbyggerne fikk igjen sin egen månedsavis. 

- Hadde du fått lov til dette i en konsernavis?

- Det vet jeg ikke noe om. Men for meg var det i hvert fall lett: Jeg gikk til styret, beskrev situasjonen og la fram planen. Så sa de «go», forteller Robin Røkke. 

De startet ikke bare lokalavis i en liten kommune. De startet lokalavis i en kommune som er på vei til å bli borte: Snart blir Midsund som Nesset en del av Molde kommune. 

- Hva betyr det for Midsundingen?

- Da blir Molde et tyngdepunkt. Men Midsund fortsetter å eksistere, og de vil fortsatt forholde seg til sin lokale identitet. Så får vi lage «verdens beste lokalavis» for dem, sier Røkke. 

Vil komme raskere ut med nyhetene

Den erfarne bladfyken beskriver det slik: Uten en lokalavis på stedet, vet ikke innbyggerne hva som skjer. Hvorfor noen graver langs veien. Eller hvem som bestemmer hva i kommunestyret. 

Derfor er Midsundingen tatt godt i mot, og har fått nær halvparten av Øyavis sine gamle abonnenter tilbake. 

Men én gang i måneden blir litt knapt. Nyhetene blir litt for gamle. Og det er litt vanskelig å lage et godt nok lokalt produkt fra andre siden av fjorden, med bare frilansere i Midsund. 

Så derfor har Robin Røkke og Haramsnytt AS i disse dager bestemt seg for neste steg:

- Vi skal satse ordentlig på nett, med brukerbetaling. Den betalingsviljen vi ser i resten av landet gir optimisme for at man kan ha økonomisk drivbare journalistiske prosjekter i veldig små lokalsamfunn. Vi kan fortsette å komme ut en gang i måneden på papir, og så publisere nyheter på nett jevnlig i tillegg, sier han. 

Det gir nemlig helt nye inntekter, uten å bruke mer penger på avispapir og distribusjon: 

- Dermed kan vi kvalifisere til pressestøtte som ukesavis, og får en helt annen økonomi i prosjektet. Da må vi også etablere oss med en redaksjon i Midsund, fortsetter Røkke. 

Hva med annonseinntekter? Det fins litt, og det lokale næringslivet støtter som best er. Men i en tid med både regionale og globale konkurrenter, blir det aldri mange millioner i annonseinntekter fra en kommune med 2000 innbyggere. 

Og det er ikke bare negative sider ved det, mener Robin Røkke. 

- Det positive med annonsesvikten er at det gjør oss mindre kommersiell. Det blir mer stueren og bedre journalistikk. Og litt færre interiørartikler, sier han. 

-