- HANNE LUND-NILSEN, markeds- og kommunikasjonsansvarlig i IJ. Kommentaren ble først publisert i Halden Arbeiderblad.
Som redaktør og som journalist i en lokalavis er man ofte godt plantet i lokalmiljøet som nabo, venn, bekjent, medlem i samme idrettslag, barn i samme skoleklasse, osv.
Samtidig skal man sjonglere rollen som tidvis undersøkende journalist i det samme miljøet.
Ifølge studien «Blindsoner og mangfold» utført av forskere på journalistutdanningen ved Nord universitet i Bodø, utgjør kritisk eller undersøkende journalistikk bare fem prosent av alt som lages i de lokale redaksjonene. Konfliktorientert stoff er godt under 20 prosent.
Årsaken(e) sier studien ingenting om.
Funnene i studien har blant annet blitt kommentert av journalisten Anki Gerhardsen, som også er mediekritisk spaltist i Aftenposten. Anki går rett i strupen på lokalavisene i sin kronikk. Hun skriver blant annet:
«Det går jo an å forestille seg hvilken sosialt regulerende effekt små samfunn kan ha selv på samfunnets vaktbikkjer».
Og:
«Hvis borgerne utenfor de største norske byene ikke skal nøye seg med en avis som først og fremst leverer patriotisme og trivelig selskap til kaffen, er vi nødt til å snakke mer om lokalpressens mange problemer».
Å drive mediekritikk eller kritikk generelt krever sin mann eller dame. Særlig i tilfeller hvor man skal kritisere «sine egne». Jo nærmere du sitter, jo vanskeligere er det.
Jeg kjenner på det selv.
Flere ganger har jeg formulert meg snillere enn jeg kanskje hadde tenkt. Det kan være alt fra valg av ord til at man tenker seg om to ganger før man adresserer et tema i Signert-spalten.
Flere ganger har noen sagt: «Du kan ikke skrive om det». Men like mange ganger har noen sagt: «Det var bra du skrev om det».
Et typisk «lokalt dilemma» oppstår når kommunen har bestemt seg for å være arrangør av Robert Plant-konserten på Fredriksten festning. Ja, jeg applauderer og heier på lokale initiativ, og at kommunen iverksetter noe selv, i stedet for å kun produsere planer på et papir, og jeg håper det blir en publikumssuksess.
Jeg kjenner flere av de involverte, og jeg kjenner dem som hyggelige, dyktige folk som kun vil det beste for Halden.
Så skal jeg la være å stille (kritiske) spørsmål?
For journalisten i meg synes for eksempel det er problematisk at kommunen har inngått en kontrakt med artisten hvor honoraret er unntatt offentlighet.
Hvilken honorarstørrelsesorden snakker vi om her? Hva slags økonomisk risiko påfører det kommunen å stå som arrangør? Hvor mange publikummere må det være for at man skal gå i null?
Ja, slike spørsmål dukker umiddelbart opp på den journalistiske radaren. Dersom dette utløser en offentlig utgift, bør det være åpenhet.
For å kunne lage gode saker, er åpenhet i det offentlige svært viktig, og krever stadig oppfølging. I februar 2016 sendte jeg en e-post til Halden kommune og spurte om det finnes statistikk på hvor mange innsynsbegjæringer kommunen mottar årlig.
Jeg har ennå ikke fått svar.
Jeg håper fokuset på og kunnskapen om innsynsrettigheter er stor i norske redaksjoner, som må henge på i sine lokalsamfunn. Og du og jeg bør også være opptatt av at dette skjer. For det handler ikke om å finne feil for feilens skyld eller et ønske om å henge ut noen.
Det handler om samfunnsoppdraget.
Det handler om å kontrollere at alt går riktig for seg – og det gjør det jo ofte. Det handler om å holde befolkningen opplyst og informert om hvordan offentlige midler brukes. Og det handler om at journalistikken kan hjelpe til å teste om systemene fungerer som de skal, sette i gang en refleksjon rundt et tema, eller i verste (eller beste) fall avdekke feil, mangler og misbruk.
Et ferskt eksempel på god journalistikk er HAs artikkel om hvordan eierne av bygården Storgata 16 siden 2015 har fått tildelt over 7 millioner kroner i tilskudd til oppussing, kulturtiltak og infrastruktur til sitt kulturhus. Og hvordan status for prosjektet er nå.
Artikkelen er basert på fakta, sier ikke om noe er riktig eller galt, men opplyser leseren og setter søkelyset på et viktig område; nemlig bruken og fordelingen av offentlige midler.
Ordene til politisk redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen får stå som en verdifull rettesnor og påminnelse:
- Når man er journalist eller kommentator, skal publikum vite helt sikkert, hvor lojaliteten din ligger. Den skal ligge hos publikum, ikke hos dem som kommenteres.
Kristin Clemet, leder i tankesmien Civita, skrev nylig en kronikk hvor hun ønsket seg «et program eller en podkast, der mediesjefene selv setter søkelyset på mediene og kritiserer seg selv og hverandre».
Det hadde vært god folkeopplysning, mente hun.
Apropos: Hvis du er ledig mandag 4. mars og drar til Litteraturhuset i Fredrikstad, kan du høre Anki Gerhardsen debattere med den nye Demokraten-redaktøren, Amedias regiondirektør, nyhetsredaktøren i Smaalenenes Avis og en journalist i Fredriksstad Blad under tittelen: «Svikter lokalpressen sitt samfunnsoppdrag». Arrangør er Østfold Journalistlag og Østfold redaktørforening.
De inviterer til en kritisk debatt om seg selv. Det skal de ha skryt for.
