- TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk
Det har nå gått en uke siden Nettavisens redaktører ble klare over at Jon Hustads tekst «Gruppesex i presseklubben» ikke holdt mot en nærmere presseetisk granskning.
Danske Weekendavisen, der den først ble publisert, har fjernet artikkelen fra sine nettsider, fordi den ikke «lever … op til Weekendavisens principper om journalistisk redelighed.»
Redaksjonen legger også til en «beklager» helt til slutt. Nordlys, som også trykket Hustads tekst, beklager også at den inneholdt «en påstand som ikke er dokumentert».
Nettavisen beklager ingenting.
Det hadde vært greit – alle trenger ikke gå i takt – hvis redaksjonen kunne dokumentere påstanden. Men det kan den ikke, og det innrømmer nyhetsredaktør Erik Stephansen.
Han vil likevel ikke beklage.
Dermed bryter han enda et punkt i Vær Varsom-plakaten, nemlig 4.13, som sier at «feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig».
Fra før har han brutt punkt 3.2: «Vær kritisk i valg av kilder, kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Stephansen innrømmer også at han ikke kontrollerte Hustads opplysninger.
Og punkt 4.14: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger». Dette fikk ikke Tajik og Skard.
Så hvorfor vil ikke Nettavisen beklage?
Sannsynligvis fordi redaktørene vet at Hadia Tajik og Kristian Skard neppe vil ta initiativ til en offentlig diskusjon om kjæresteforholdet sitt, ved å klage saken inn for PFU.
Nettavisen må beklage likevel, ifølge punkt 4.13.
Tajik og Skard ble kjærester i fjor høst. Det ble en stor sak, fordi Skard var en av de to journalistene i Dagens Næringsliv som startet opprullingen av Giske-saken.
Før de ble kjærester på alvor, sa imidlertid Skard opp i DN. Han måtte velge mellom jobben som politisk journalist og kjærligheten til Arbeiderpartiets nestleder.
Skard fulgte Vær Varsom-plakatens punkt 2.2, som sier at journalister skal unngå «bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet».
Alt dette visste sannsynligvis Jon Hustad.
Han antydet likevel at de to var kjærester allerede før Giske-saken sprakk, og at Skards artikler ble til i samarbeid med Tajik, som hadde et dårlig forhold til Giske.
Ja, han mer enn antydet:
«Straks Skard begynte å skrive om Giske, gikk Tajik ut og oppfordret andre kvinner til å varsle om Giskes eventuelle predatoriske virksomhet.»
Dette er en faktapåstand, som Hustad kan ikke dokumentere. Han kan ikke bevise at den er sann. Da Weekendavisen forsto dette, beklaget den at påstanden ble publisert.
Dette er helt sentralt i presseetikken: Hvis du publiserer en faktapåstand om at noen har gjort noe kritikkverdig, skal du 1) sjekke at den er sann og 2) la de kritiserte få svare.
Erik Stephansen reagerte slik:
«Da Jon Hustad skrev denne passusen, tok jeg den som en selvfølge. For jeg syntes også tydelig å huske at Tajik hadde vært ute og bedt folk om å melde fra.»
Han syntes tydelig å huske.
Men: «Så kom den voldsomme (og litt uforståelige) motstanden på akkurat dette. Da ba jeg Hustad finne fram dokumentasjon. Det gjorde han, men det tok litt tid.»
Det Hustad fant fram, var en uttalelse fra Hadia Tajik til Dagens Næringsliv, etter at Anniken Huitfeldt hadde advart mot #metoo-rykter i intern maktkamp.
- Kommer det historier til overflaten om at noen i konkrete situasjoner har brutt tillit eller opptrådt uetisk, må det selvsagt meldes fra om og tas tak i, ikke minst om samme person ber om partiets tillit og tilgang til mer makt.
Dokumentasjon? Nei, slett ikke:
Uttalelsen ble publisert tre dager før Giske-saken sprakk, og beviser dermed ikke påstanden om at Tajik oppfordret til varsling etter at «Skard begynte å skrive om Giske».
Dessuten snakker Tajik ikke om Giskes «predatoriske virksomhet», som Hustad skriver. Hun gir en generell oppfordring om at de som er utsatt for trakassering, må si fra.
«Noen vil mene at det er åpenbart at det her er Giske hun snakker om», skriver Erik Stephansen. Han vil fortsatt ikke beklage, fordi «en slik presisering kan være direkte feil».
Noen vil mene. Det kan være feil.
Stephansen innrømmer altså at han mangler dokumentasjon, men nekter å beklage dette. Han har bare publisert «presiseringer» fra Tajik og Skard, der de imøtegår påstandene.
Han har «respekt for» at Weekendavisen og Nordlys vurderer det annerledes, men avslutter sitt forsvarsskrift med at «nå lar vi det være opp til din, eller lesernes, vurdering av saken».
Men folkedomstolen skal ikke avgjøre om presseetikken er brutt. Det skal Pressens Faglige Utvalg. Og redaktør Stephansen har det etiske ansvaret, også for det Jon Hustad skriver.
Nå bør han ta det ansvaret.
