Vi har analysert medieåret i 2019: Dette var det kom vi fram til

God nyhet! Omtalen av vår tids største utfordring, global oppvarming, øker. Mediene skriver mer om klima. Sammenlignet med fjoråret har omtalen av klimautfordringer, klimamål og global oppvarming økt med 25 prosent. Omtale av bærekraft har økt med 40 prosent. Greta Thunberg har fått gjennomslag i over 8 000 medieoppslag, skolestreik for klima i nesten 9000. Klimautfordringene får plass i mediene, og det er bra.

Men: som medieanalytikere snakker vi med kommunikasjonsfolk i norske virksomheter hver eneste dag. Mange forteller oss at det er vanskelig å få fortalt historier om bærekraftig omlegging og reelle klimatiltak i norske medier. Dersom dette stemmer (og vi håper å gjøre en analyse på dette i 2020), er det bekymringsverdig.

Mangel på kunnskap om suksesser er et hinder for viljen til endring. Mediene er en del av løsningen når det gjelder å formidle kunnskap om tiltak og endring som nytter.

God nyhet! Fjorårets valgkamp skulle vise oss at sosiale medier virkelig kan være en styrke for demokratiet. På godt og vondt vil nok noen si. I valgkampen opp mot lokalvalget 2019 skulle én debatt vise seg å bli større enn alle andre: bompengedebatten.

I en analyse Retriever gjennomførte for Dagsnytt 18 i august fant vi at bompenger var mer omtalt enn både kommune- og regionsreformen, skole- og eldrepolitikk og innvandringspolitikk. Det var det desidert største politiske temaet i norske medier under valgkampen. Spesielt med denne saken var at den startet utenfor de redaktørstyrte mediene. Engasjementet og meningsutvekslingen bygget seg opp på Facebook. Det var engasjementet hos folket som fikk debatten inn i de redaksjonelle mediene, og som satt hele det politiske Norge på hodet. Det er bra.

Men: Hvorfor så verken norske politikere eller norske medier at den politikken som ble ført skapte frustrasjon og engasjement utover det vanlige? I vår analyse fant vi at det har væt et jevnt økende informasjonsbehov knyttet til bompenger helt siden 2009. Ingen andre politiske tema har sett en utvikling i nærheten av dette. Selv ikke klima, innvandring, eiendomsskatt eller kommunesammenslåinger er i nærheten. Dersom politikerne eller mediene hadde tatt dette på alvor tidligere, hadde vi kanskje sluppet å bruke så mye tid på å diskutere bompenger inn mot et viktig lokalvalg.

Og så over til den dårlige nyheten: I 2019 har vi undersøkt kildebruk i norsk journalistikk. Målet har vært å kartlegge hvem som kommer til orde i norske riks- og regionmedier. Funnene burde få alarmen til å gå i både redaksjoner og norske virksomheter.

I økonomi- og næringslivsstoffet er kun hver fjerde navngitte kilde en kvinne. Resten er menn. I kulturjournalistikken og politikkomtalen er om lag hver tredje kilde en kvinne.

Videre finner vi at hver tredje kilde tilhører en elite. Og majoriteten av disse er menn.

Dette er dårlig nytt for mangfoldet i norske medier.

Dersom kvinner i større grad vegrer seg for å stille opp i mediene, er dette noe norske virksomheter burde sette fokus på og jobbe med. Jeg har snakket med virksomheter som følger sin egen kvinneandel i mediene, tett. Det har effekt. Hvis 40 prosent av de ansatte i selskapet er kvinner, kan jeg ikke se gode grunner til at kun 25 prosent av uttalelsene kommer fra kvinnelige ansatte. Samtidig må norske redaksjoner som enda ikke har gjort det, sette dette på agendaen.

Mediene på sitt beste reflekterer mangfoldet i samfunnet vårt. Flere stemmer gir bedre diskusjoner.

Så, over til mine tanker om året som ligger foran oss. Jeg tror vi vil se en fortsatt økning i klimaomtale. Kanskje vil vi se mer omtale av den faktiske omstillingen som finner sted i små og store virksomheter over hele landet? Selv om det er avgjørende at fokus rettes mot klimamål som ikke oppnås og alt hva dette innebærer, har jeg tro på at norske medier også vil gi rom til suksesshistoriene.

I forlengelsen av dette vil jeg gjette at vindkraft blir årets store debatt. Det er et politisk felt som har alle ingrediensene: sterke motpoler, klima mot natur, og sterke krefter på begge sider.

Og kanskje kan vi se en ørliten økning av kvinnelige kilder i det året som kommer? Jeg håper i det minste at de tallene som nå foreligger kan bidra til en opplyst debatt, og til noen aktive valg i norske virksomheter og medier.