Som NRK-vikar kledde Grethe seg for å jobbe på desken, men så måtte hun møte statsråden: - Jeg husker skammen

Grethe Gynnild-Johnsen karakteriserer medieåret så langt som underlig. Og den tidligere distriktsdirektøren opplever påska i Oslo.

Erik Waatland

Publisert 22.04.2019 - 08:28 Sist oppdatert 22.04.2019 - 19:14

Denne artikkelen er over to år gammel.

Navn: Grethe Gynnild-Johnsen (60)

Stilling/selskap: Redaktør for mediemangfold og samarbeid, NRK.

– Hva gjør du i påska? (og når hadde du sist ski på beina?)

– Bypåske er underkjent, Oslo er aldri så fin og behagelig stemningsfull som i påsken. Kino (tre filmer i slengen inkludert popkorn), Botanisk Have og Vippa, kan det bli bedre? Jeg har ikke hatt ski på beina siden første halvdel av 2018. Det er ei logisk forklaring på det.

– Hører du på Påskelabyrinten?

– Absolutt. Helt nødvendig.

– Når finner du roen på ferie?

– Fysisk utlading først, deretter bok. På papir.

– Hvilke medier/serier/podkaster/innhold vil du anbefale andre å konsumere i påska?

– Radio i alle varianter er fint. Jeg syns det er for lite Stavanger-smurf på radioen. Mer podkast med Stavanger-smurf, vil jeg anbefale. Og selvsagt radioteater, det er helt fantastisk å skape egne bilder til dramaet på radioen. Voodoo på vestkanten (av Knut Nærum), er absolutt å anbefale. Tomms afrikanske fortellinger er definitivt også noe å låne øret til.

Større innsyn

– Hvordan vil du karakterisere medieåret så langt i år?

– Underlig, men trolig har publikum aldri hatt bedre tilbud og større innsyn i redaksjonene. Kampen om tida til folk blir viktigere og viktigere. Det henger over oss at vi må lage stadig bedre norsk innhold for å få de unge til å henge med, språket har liten betydning for hva de bruker, dvs. engelsk versus norsk.

– Hvilket innhold har imponert deg de siste åra?

– Egentlig er jeg imponert over hvor mye godt fordypende arbeid som gjøres i norske medier, alle har fokus på fordypende kvalitetsjournalistikk. Nå gjelder det bare å få opp fokus på løsningsorientert journalistikk, jeg tror publikum er i overkant mettet av spillet hvor det gjelder å anklage mest mulig på flest mulig sider. Folk vil ha løsninger. Det holder ikke lengre å la aktørene slå hverandre i hodet med argumenter og tro at det er god journalistikk. Vi må finne gode eksempler på svar.

– Hvordan havnet du egentlig i mediebransjen?

– Jeg er ekstremt nysgjerrig og ville egentlig gjøre en forskjell. Jeg forsto at inngangen var via sport. Jeg meldte meg som frilans sportsreportere i helgene for å få innpass.

– Planlegger arbeidsantrekk hver dag

– Hva er det morsomste du har opplevd på jobb?

– Da vi kjøpte – for en symbolsk sum – bokserettigheter på radio til kampen mellom Ole Klemetsen og Reggie Johnson. Jeg tror mange mente at kommentator Anders Werner Øfsti og jeg var klin gærne da vi foreslå å skaffe oss radiorettigheter til kampen. Det morsomste var at vi tredoblet lyttertallet på P1 den kvelden i 1998 da kampen gikk, ergo fikk vi lukket munnen på dem som lo av oss. Heldigvis hadde Anders helt rett da han spådde at det ville bli en lang kamp. Det var jo en viss risiko for at kampen kunne vare i ti sekunder, men jeg tror det ble 45 minutter.

– Hva med det teiteste?

– Da jeg som tilkallingsvikar ble sendt ut til Oslo Militære samfunn for å dekke forsvarsministerens tale – til tross for at jeg var lovet deskvakt pga. fritidsklærne jeg hadde på da jeg ble oppringt. Det var absolutt ikke morsomt å sitte ved siden av KUN grønne uniformer og på rekka bak kongen i sort strømpebukse, rød sykkelshorts, gul lang T-trøye og sort fotsid ermeløs vest. Jeg vet at jeg laget toppoppslaget til Dagsnytt dagen etterpå, men jeg husker ikke et fnugg om hva det handlet om, bare skamfølelsen. Opplevelsen gjør at jeg planlegger arbeidsantrekk hver dag. Riktig tøy til riktig tidspunkt er jaggu viktig.

– Hva eller hvem i bransjen fortjener hyllest og hvorfor?

– Wenche Dager. Hennes innsats for forståelsen av psykisk helse og som kvinne i å løfte alminnelige helseutfordringer i en den gang ekstrem mannsdominert bransje, er uvurderlig.