Jeg reiser til Trondheim torsdag for å være med på åpningen av salmesang fredag. Der blir det stor frokost, du kan være med på det. Mandag og tirsdag er jeg i Trondheim på et par større møter. I Oslo onsdag med kveldsmøte og torsdag i Østfold. Fredag på heldagsmøte på Voksenkollen. Kan du mandag i Trondheim eller tirsdag kveld i Oslo? Du kan selvsagt ta toget sammen med meg til Fredrikstad torsdag. Ikke helt enkelt det der!
Ja, det er så man får høyt blodtrykk bare av skulle å avtale et portrettintervju med bøfjerding og NRK-direktør Grethe Gynnild-Johnsen. Det er kanskje flere Tårnfrid-er på Marienlyst, og hun er definitivt en av dem.
Men vi får det da til. Planlegger et portrettintervju tirsdag kveld på en stille restaurant i Oslo. Bare at det går ikke helt slik.
Tekstmelding tirsdag ettermiddag: Flyet blir forsinket. Det kan bli sent. Jeg har mye å gjøre. Kan vi utsette til torsdag ettermiddag?
Navn: Grethe Gynnild-Johnsen (55)
Bor: Bislett, Oslo sentrum
Jobb: Direktør for distriktsdivisjonen i NRK. Har en lang karriere bak seg i kanalen, og før det Bladet Vesterålen.
Familie: Sønnen Daniel, søstrene Anita, Merethe, Moniva og Gøril, og far Arne.
Portrettet er originalt skrevet for og tidligere publisert i lokalavisa Yderst i Bø i Vesterålen. Les mer om Yderst på www.yderst.no.
Radioresepsjonen
Og slik blir det. Etter å ha funnet fram til Radioresepsjonen – resepsjonen, ikke radioprogrammet – finner jeg også Grethe Gynnild-Johnsen. Vi går forbi både radiostemmer og tv-fjes på veien. Ender opp i NRKs kantine. Finner et hjørne i en krok. Klokka er fem og det er middagstid for folk flest.
- Mat? Nei, jeg spiste for et par timer siden, sier Grethe.
- Hvor ofte er du hjemme på denne tida av dagen?
- Oi, ja…det er vel nesten aldri, svarer hun.
- Men du har ikke noe du skal rekke etterpå, nå i dag?
- Ingen møter, nei. Men jeg skal hjem og jobbe et par timer etterpå, sier Grethe.
Eller som hun sier senere i samtalen, når vi diskuterer mediebransjen, arbeidspress og lederansvar:
- Det er ingen som får sympati for meg for antall arbeidstimer, altså…
Sjef for 56 kontorer
Grethe er direktør for distriktsdivisjonen i NRK. Det vil si at hun er sjef for alle og alt som lages utenfor hovedkontoret.
- Jeg har arbeidssted over hele landet. Og jeg vil ikke være noen Jesus-figur som alle har hørt om, men ingen ser. Vi har 13 distriktskontorer, med hver sine lokalkontorer og til sammen 50 forskjellige steder, sier Grethe. I tillegg er hun selv med i den «øverste» ledergruppa for NRK, med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen som leder.
- Distrikt har også sjangeransvar på vegne av hele NRK for vitenskap, livssyn, hverdagsdokumentar og natur. Ut og Yr og sånn der. Vårt land kalte meg for verdens største biskop, fordi gudstjenesten på radio søndag formiddag aldri har under 330.000 lyttere, forteller Grethe muntert.
Det gjør hun stort sett hele tida. Kvikk som en bøfjerding i replikken. Godt humør og stor omsorg, sies det. Og en steikanes arbeidslyst og kapasitet.
- Hva er det som driver deg til å stå på sånn?
- Jo, det tror jeg at jeg hadde gjort uansett. Om jeg var postbud eller hva som helst annet. Det handler om å få til noe. Få til lokale nyheter, og programmer som skal dekke nasjonalt. Som tv-kvelden om da Finnmark brant, hurtigruta som gikk langs kysten i fjor sommer og salmekvelden som nylig var. I NRK har du alle muligheter, hvis du har en god idé.
Kobler ut med husvask
Men i mellom alle disse gode ideene, er det altså mange flyplasser, møter og e-poster. Grethe har i snitt to til fire flystrekninger i uka.
- Trikset er å reise sakte. Jeg stresser ikke, og har heller et kvarter ekstra. Reisetida bruker jeg som arbeidstid uansett. Da går turene ganske fort. Og ledergruppa mi – de påstår at de kan se hvor jeg har vært, avhengig av hvor mange e-poster som kommer. Så det verste for dem er når jeg flyr til Alta, for det er jo en to timers tur. Da renner det inn med e-poster.
- Men uansett hvor mange e-poster du sender...du har valgt en jobb der du aldri får gjort alt på lista?
- Ja, det er sant. Derfor er jeg opptatt av å gjøre noe fysisk for å koble ut. Jeg trener ganske mye. Løper av meg frustrasjonene. Og så vasker jeg. Hvis jeg er ordentlig sliten og lei og har tusen ting på gang, så tar jeg en husvask. Det er så deilig, forteller Grethe.
Som en av NRKs øverste ledere, har hun en jobb som mange forholder seg til. Mener noe om.
Mens aviser må kutte hardt, reagerer noen på at NRK driver i konkurranse med dem på nett.
Grethe forsvarer gjerne kanalens virke og posisjon.
- Fire av fem nordmenn bruker et NRK-tilbud hver dag. Rundt 70 prosent synes det er ok å betale lisensen, fordi de får et godt tilbud. Hvis vi da skal begrense oss til noen plattformer, og bare lage de smale tingene, da blir vi uaktuell. Som allmennkringkaster må vi lage de viktige tingene på en så interessant måte at folk ønsker å ha det.
Bøker, sommer og søstre
Så langt litt om husvask og mye om NRK. Men vi må jo snakke om hvem hun egentlig er. Om hvordan den lille jenta som på 60-tallet leste alt av bøker, nå er blitt direktør på Marienlyst.
- Jeg leste veldig mye da jeg var ung. Alt jeg kom over. I tredje klasse leste jeg til og med voksenbøker. Alt fra store Donald Duck-hefter til spennende bøker. Jeg husker blant annet «Fluenes herre» godt, minnes Grethe.
Ikke var det bibliotek. Ei heller bokbuss. Nei, hun lånte bøker fra en kasse på rådhuset. For ikke å snakke om når mamma fikk bøker hjem i posten; mamma var med i bokklubb, og lille Grethe leste også alle bøkene.
- Er det noe annet spesielt du husker fra barndommen?
- Det var godt vær hver eneste sommer! Vi badet alltid, selv om det kunne være kaldt. Jeg husker ikke en eneste sommer med dårlig vær. Er det ikke litt rart, dette med hukommelsen? Vi husker bare det vi selv vil, ler Grethe.
Hun vokste opp i Bø i Vesterålen med foreldre og fire søstre. De fire bor fortsatt i hjemkommunen, som nærmeste naboer.
Men det er likevel søstrene som er unntaket. Grethe har gjort som hovedregelen. Flyttet ut. Da hun vokste opp, var det 6500 mennesker i kommunen. Nå er det 2700 igjen.
- Hvor de er?
- De bor vel her i Oslo. Mange av dem i alle fall, sier Grethe, tenker seg litt om og på hva hun skal si.
- Du veit, at…bøfjerdingan har kjeklet så mye om geografi at det har ødelagt. De presterte jo i kommunestyret å vedta at kommunen skulle ha tre sentre. Det går ikke an i en så liten kommune. Da må det ende med at man taper.
- Nå leste jeg forresten på facebook at de skulle få mini-pol i Bø. Og ka du trur debatten handlet om? Kor det skulle ligge…
En god skole
Som for så mange andre, var det lokalsporten som fikk Grethe Gynnild-Johnsen inn i journalistikken. Først som frilanser på herrefotball. Senere som journalist i vikariat og fast stilling i regionavisa Bladet Vesterålen.
- Du kom på fotballkampene for å få pølser i brød, går det rykter om...?
- Haha, er det noen av søstrene mine du har snakket med nå? Ja, det er vel noe i den historien. Men det var ikke for å jobbe, det var da de maste om at jeg skulle bli med for å se på fotball.
Søstrene møtte hun senere i embets medfør, på fotballbanen.
- En gang jeg skulle dekke en kamp, hadde jeg tre søstre på banen. Bak mål stod ei fjerde og aspirerte til å bli keeper. Mamma og pappa var også med for å organisere. Man kan jo lure på hvor det ble av integriteten i alt dette..., minnes Grethe muntert.
Hun gikk fra frilans til vikar i Bladet Vesterålen. Tok et år på folkehøgskole og kom tilbake til avisa. Bladet Vesterålen ble for henne som for andre en solid læretid.
- Ja, og ja. En veldig god skole. Og jeg har sagt det mange ganger: Alle journalister på høgskolene skulle vært tvangssendt ut av Sinsen-krysset og til en lokalavis, for å lære noe om hvordan et samfunn faktisk fungerer. For å skrive om de nære og viktige historiene. Det er vel også derfor lokalavisene overlever.
- Dette var i tida under Birger Viberg og Karl Glad Nordahl, og det var knallhardt, det. Jeg husker spesielt en ting jeg lærte, som fortsatt gjelder: Navn skal aldri skrives feil. Det er det jo ingen grunn til. Mitt navn, forresten, det blir jo alltid skrevet feil...
- ...jeg kan nesten forstå det?
- Jojo. De fleste tror at Gynnild er et fornavn, men det er et etternavn. Det er mor mi sitt pikenavn, en gård i Trøndelag. Og så har jeg bindestrek.
Fra Asia til Køben via Oslo
Grethe ville ut i verden. Hun sa opp jobben for å dra jorda rundt et halvt år med to kollegaer. Dette var lenge før internett, facebook og billige flybilletter.
- Vi reiste gjennom Europa og deler av Asia. Vi skulle jobbe litt, men det blei det jo ikke til. Vi dro på interrail og fartet rundt omkring. Dette er så lenge siden, at jeg har rodd over Bosporos-stredet. Jeg har altså rodd fra Europa til Asia. Det må jo ha vært livsfarlig. Men jeg kan ikke huske at det var noe problem!, ler Grethe.
Hun kom hjem, fikk tilbake jobben. Så ble hun gravid og fikk sin nå 25 år gamle sønn. Og akkurat det var en fin anledning til å gå mer skole.
- Jeg tenkte at det måtte være et utmerket tidspunkt å studere på. Så da han var åtte måneder, begynte jeg på journalistikk i Oslo. Da var jeg på skolen på dagtid, mens jeg ellers hadde god tid til å være mor, forteller Grethe.
Siden har hun bodd rundt hovedstaden. I dag i Oslo sentrum, før det 22 år med «verdens beste nabolag» og en tomannsbolig i Bærum.
Men det var egentlig ikke planen, og aller minst jobb i NRK.
- I ammetåka glemte jeg å søke om praksisbedrift. Så ble jeg plassert her på NRK nærmest mot min vilje. Det kunne aldri gå bra. Jeg snakket dialekt, var nasal og var skeptisk til alt. Vi var to, hun ville heller ikke være her, og vi var vel ganske sur i åtte uker. Men det ble jo j… artig!
Grethe fikk kveldsjobb. Sommerjobb. Fast jobb på nyhetsflaggskipet Her og nå. Siden har hun vært både utenrikskorrespondent i Danmark, redaktør for NRK Sporten, vaktsjef og nyhetsredaktør.
Og på vei til København som korrespondent tok bøfjerdingen med seg skiene.
- Ja! Det var ganske artig. Alle lo seg i hjel. Men det ble skiføre akkurat den vinteren. Så jeg gikk på ski i rød anorakk og skibukse, for å lage reportasje med mikrofon i hånden. Jeg møtte en dame som rygget og ble litt skremt. Fram til hun hørte at jeg var norsk. Da forstod hun! Alt var jo stengt. En centimeter snø og flyplassen ble stengt i flere dager.
- Verdens artigste jobb!
Siden 2008 har Grethe Gynnild-Johnsen hatt dagens post som distrikts-direktør.
- Hvor lenge blir du her?
- Ja, si det. Jeg har jo ment at folk ikke skal bli for lenge i en jobb. Men det er bare det - æ veit ikkje ka anna æ sku ha gjort som e artigere enn det her! Jeg kan dra hvor som helst i landet og snakke med verdens artigste kolleger, som bobler over av ideer til hva de kan få lov å levere av programmer på tv eller radio.
- Alle går og venter på at jeg skal gå på veggen fordi jeg jobber så mye. Men så lenge jeg slipper å stresse…jeg blir ekstremt rolig når det koker. Det e mye energi i mæ, men når det koke, då roe æ mæ ned. Av en eller annen merkelig grunn.
Grethe sier hun aldri har møtt veggen i jobbsammenheng. Men det skjedde en gang av mer personlige årsaker. Hun mistet nære folk i familien i kombinasjon med andre ting. Da var det bare én ting som hjalp:
- Det som nøtta, e fysisk aktivitet. Sånn gjør jeg det fortsatt. Hver fredag når jeg kommer hjem, går jeg på SATS i en og en halv time til jeg er kjøttkake. Så sovner jeg foran sofaen på kvelden. Lørdag gjør jeg det samme. Og gjerne svømmer litt på søndag.
- Var det målet å klatre i gradene?
- Aldri. Aldri, jeg har ikke hatt noen strategisk tanke om å bli sjef. Og som jeg prøver å si til sønnen min, jeg er jo ikke tidenes mest geniale sjef. Men jeg er glad i å jobbe, og jeg får ting gjort. Når NRK legger en strategi, så har vi hatt en prosess rundt det, og da følger vi den planen.
- Hadde du lyst på jobben som kringkastingssjef?
- Nei, nei. Det var visst en del av spekulasjonene, så jeg. Men tankene streifet meg ikke en gang. Jeg har ikke den selvtilliten. Arbeidsmengden kunne jeg ha klart. Men det er et djevelsk ansvar.
Lørdagskaffe og storbyferie
Det høres kanskje ikke sånn ut. Men også Grethe Gynnild-Johnsen kan koble helt av. Det gjør hun minimum hver lørdag.
- Da tar jeg en kopp kaffe med litt fløte i, slår på iPad-en og ser distriktssendinger i reprise. Så går jeg på trening og svetter litt. Før jeg går ut og møter folk, spiser lunsj, går på besøk eller på teater. Da har jeg fri og gjør ingenting jobb. Når jeg tar ferie jobber jeg heller ikke. De tror meg jo ikke, kollegaene mine, men det er sant, sier hun.
Etter 20 år i Bærum, kjøpte Grethe leilighet i byen for noen år siden. Her kan hun parkere i kjelleren, ta heisen rett opp og slipper både snømåking og hage.
- Jeg har ikke angret et sekund. Jeg kan gjøre hva som helst. Jeg synes fremdeles det er artig å ta byen ned til sentrum bare for å kjøpe kaffe. Og nå til helga skal jeg ut med noen venner, forteller hun.
Familien kommer også gjerne på besøk. Søstrene omtaler leiligheten som «hytta i Oslo». Ifølge familien er Grethe favoritt-tanta. Hun inviterer gjerne tantebarna, enten til utlandet eller «bare» til Oslo. Og gjerne på noe artig, som Melodi Grand Prix jr. Familie og venner blir også gjerne med på reise. Grethe nevner byer som London, Paris, Dublin. Og New York.
- Det er et fantastisk reisemål. Vi var det for ikke så lenge siden med sønnen min og kjæresten hans.
- Det blir vel nesten enklere å reise til New York enn Vesterålen?
- Tja. Det kan i hvert fall være billigere. Tre tusen kroner per person, betalte vi for flybillettene.
Så om hun per definisjon bor alene, ser hun mye til både familie og venner. Når hun ikke er på jobb. Men kunne dette jobb-livet la seg kombinere med familie og mann, da?
- Det vet jeg ikke. Ikke små barn i alle fall. En mann? Jeg måtte vel ha hatt han med på hotellrommene overalt. Men det er jo ikke noe jeg går og tenker på, altså.
Heim til Bø?
Midt i alt dette arbeidet, kafébesøkene og storbyferiene, sørger Grethe for å legge inn noen turer heim til Bø i Vesterålen. Og selv om hun egentlig ikke er så glad i mørketida, drar hun gjerne heim når det er mørkt.
- Jeg liker best å dra heim på vinteren. Da kan fiske og lage mølje. Det er flott. Men også på sommeren, og gjerne ut på tur. I år gikk vi på fjellet, disse ti på topp-turene. Reginedagan har vi jo også, det er et flott arrangement.
- Nå skal vi forresten ha 40-årsjubileum for ungdomsskolen neste sommer. Fy f… så gammel er vi blitt. Fy faen, altså. Men det blir gøy!
Hun har tenkt på om hun skulle skaffe seg hytte eller sommerhus, men det er for tungvint å reise heim ofte. Med fire søstre og familie i Bø, er det heller ikke problem å overnatte.
- Flytter du heim en gang, tror du?
- Nei, det tror jeg ikke. Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle gjøre det, hva jeg skulle gjøre der. Og jeg er blitt så urban. Jeg elsker å bo i denne byen. Det er så lett. Du kan gå i teater og du kan reise til Syden.
- Enn når du blir pensjonist?
- Nei, nei…Pensjonist, nei! Nå har jo arbeidsministeren sagt at vi skal jobbe til vi er 75!
- Så du er her på Marienlyst om 20 år?
- Haha, nei, hvis du setter det på trykk, så kommer folk til å dø her på huset. Nei, vi får se.
Savner journalistikken
Hva hun skal gjøre om ti år, vil hun ikke tenke høyt om. Men jo, Grethe savner litt det å være på skjermen eller skrive saker.
- Jo, jo. Av og til kunne jeg tenke meg å være journalist igjen. Mest fordi jeg ser at faen, den der saken skulle jeg ha skrevet bedre. Så kanskje jeg blir journalist en gang. Eller å være vaktsjef? Da har du all makt og ingen ansvar. Det er det morsomste du kan gjøre!
- Men du, nå er vi vel ferdig å snakke, snart, spør hun raskt.
Ja, det er vi vel snart. En og en halv time på båndopptakeren, og minst halvparten er det ikke plass til her.
- Joda. Og takk for kaffen. Det er vel på statens regning, svarer journalisten.
- Ja, eller nei, du, det er jo ikke staten som betaler. Det er den norske folk. Vi er offentlig finansiert, men det er publikum som finansierer NRK. Vi er jo ikke noen statskanal, dette er ikke Nord-Korea.
- Og du, hvis du skriv "statskanalen", då kjæm æ og dæng dæ!
