En glitrende historieforteller. En lidenskapelig fotballmann.

Teksten ble opprinnelig publisert på Magnus Sveens Facebook-profil, men er gjengitt med tillatelse.

Jeg fikk nettopp en tragisk beskjed. En melding om at Grant Wahl, kjent amerikansk fotballjournalist, og en jeg vil kalle en god venn, er død. Han falt om på pressetribunen mens Nederland og Argentina spilte i går. Jeg må si noen ord, denne posten blir lang.

Da jeg jobbet i TV 2 var jeg en av noen få som fulgte amerikansk idrett tett. Mens andre sjekket skysports, teamtalk og soccernet i det de åpnet øynene om morgenen, logget jeg inn på ESPN og CnnSi.com - for å lese om NFL, NBA, NHL og annen amerikansk idrett. For å lese hva som hadde skjedd i USA mens jeg sov.

Peiling på soccer hadde de ikke, men det var ikke derfor jeg sjekket de nevnte nettstedene heller. Likevel bet jeg meg merke i en journalist hos Sports Illustrated som virkelig kunne sakene sine. Noe så sjeldent som en amerikaner som kunne sin soccer. En som virkelig visste hva han pratet om. Så jeg begynte å lese Grant Wahl sine saker jevnlig, en gang for kanskje 14-15 år siden.

Vi spoler fram til vinteren 2010. Det er OL i Vancouver, men senere på året er det også fotball-VM i Sør-Afrika, og jeg er i gang med å planlegge reportasjer vi kan lage til mesterskapet. Jeg har lyst til å lage noen historier om USA, om at fotballinteressen er på vei opp, og hvem vet - kanskje de kan overraske i sommerens mesterskap.

Grant Wahl har nylig gitt ut en bok som heter The Beckham Experiment, som handler om Major League Soccer, og om David Beckhams overgang til LA Galaxay, hans første sesong der, og om den amerikanske fotballen i sin helhet. Så jeg tenkte jeg skulle prøve å få tak i Grant Wahl.

På denne tiden hadde han bare noen få tusen følgere mer på Twitter enn det jeg hadde, men han var likevel mer kjent. Så midt under OL-finalen i ishockey, mellom USA og Canada, sendte jeg en tweet til ham, åpent for alle til å se, at jeg likte boka hans, at jeg gjerne ville komme i kontakt med ham, og at dersom han fulgte meg tilbake så kunne vi meldes på direktemeldinger.

Sidney Crosby avgjorde OL-finalen for Canada - på overtid. Ett av de kuleste idrettsøyeblikkene jeg har sett mens de skjedde. Dagen etter hadde jeg fått en direktemelding av Grant Wahl, som jeg hadde lest artiklene til i flere år. Det var ganske kult det også.

Her startet et vennskap. Bare noen uker senere møttes vi i London første gang, der jeg intervjuet ham om Beckham, og tilstanden til soccer in the US, om VM, vi diskuterte spillere i Eliteserien som kanskje kunne komme inn i den amerikanske VM-troppen. Kunne Starts Clarence Goodson kapre en plass blant de 23 som skulle til Sør-Afrika? Grant var en kul fyr. Og da jeg litt senere spurte om han kunne hjelpe meg å komme i kontakt med selveste Alexi Lalas for en reportasje, hjalp han selvsagt.

Resultatet ble en av de mest minneverdige møtene og en av de kuleste reportasjene jeg har laget. Hjemme hos Alexi Lalas på Manhattan Beach i LA. Der Lalas spiller gitar og snakker norsk rett i kameraet.

Fast forward til mars 2011. FIFA har i mellomtiden, på uforklarlig vis, gitt VM i 2022 til Qatar. Ingen skjønner noe som helst, men det er ikke spesielt mange som tør å være høyrøstet i sin kritikk av Sepp Blatter heller. Bortsett fra Grant Wahl, da. Jeg sitter i et familieselskap når jeg plutselig får en sms fra Grant. Om jeg kjenner noen i det norske fotballforbundet? Kan jeg kanskje hjelpe ham å komme i kontakt med noen der?

Han har nemlig fått en ide. Han skal stille til valg som FIFA-president. Og det eneste han trenger er at én eneste av fotballpresidentene i verdens store og små nasjonale forbund, nominerer ham.

Yngve Hallén er president i NFF på denne tiden. Jeg ringer og intervjuer Grant, som frir til Hallén. Slagordet er «CURE THE BLATTER INFECTION». Kan den norske representanten være den som nominerer amerikaneren slik at Blatter får en motkandidat?

Saken ligger fremdeles ute. Du kan lese den her.

Hallén syntes at dette var noe tøys, og ville ikke være med på dette. Men Wahl mente alvor, og ble med årene en av de mest kritiske røstene overfor FIFA, Blatter, og ikke minst det pågående VM i Qatar.

Følgerskaren hans vokste. Velfortjent. Hardt arbeid, kunnskap og godt håndverk - hånd i hånd. Det pleier å funke.

Han ble til slutt en internasjonalt anerkjent fotballjournalist, til tross for at han var amerikaner. Og han var en markant kritiker av FIFA, regimet i Qatar, deres grufulle forhold til homofile, menneskerettigheter og alt annet som er langt viktigere enn om Messi eller Ronaldo til slutt får sitt VM-trofé.

I starten av mesterskapet fikk Grant Wahl oppmerksomhet fordi han ikke fikk lov til å ha på seg regnbuefarger på VM-kamp. Det virker lenge siden nå, men det er bare noen uker siden.

I går døde Grant Wahl etter at han falt om på pressetribunen midt under kampen mellom Nederland og Argentina.

En glitrende historieforteller. En lidenskapelig fotballmann. En av de skarpeste kritikerne, en av de modigste stemmene.

Nå er han borte.

Det er jævlig trist. Det er jævlig tragisk.

Og etter min mening mildt sagt jævlig merkelig.

At en veltrent, sunn og frisk fyr i sin beste alder faller om på den måten, mens han dekker mesterskapet han så åpent og knallhardt har kritisert i over 10 år.

Men det er sikkert bare helt tilfeldig.