- GEIR OVE YSTMARK, administrerende direktør i Sjømat Norge og STEIN LIER- HANSEN, administrerende direktør i Norsk Industri
Nordlys og Telemarksavisa har startet en debatt om debatten. Har kommentatorene og redaksjonene i spesielt Oslo glidd bort fra folket, blitt mer elitistiske og ensartede? Har de mistet forståelsen for at vi trenger en industripolitikk, og at verdier må skapes før de fordeles?
Svaret fra hovedstadsavisene er i alle fall så ensartet og samstemt at behovet for debatten blir åpenbart.
Det siste året har vi hatt flere industripolitiske diskusjoner hvor avisredaksjonene har konkludert ut fra hvor de befinner seg rent geografisk. Først ut var debatten om innføring av særskatt på havbruksnæringen. Mens hovedstadsavisene applauderte et egnet skatteobjekt, var flere av avisene i distriktene opptatt av at vi måtte sikre konkurransekraft og investeringsevne til næringen.
Dernest har vi hatt diskusjonen om skattleggingen av petroleumsnæringen. På nytt var skillelinjene mellom redaksjonene geografiske, ikke politiske.
Debatt om skattlegging og industripolitikk er bra. Det bør glede norske redaktører og kommentatorer at det er ulike ståsted og syn på en sak. Skjalg Fjellheim og Ove Mellingen skal ha ros for at de stiller et nødvendig spørsmålstegn ved om norske redaksjoner faktisk har blitt for ensrettet. Svaret fra flere av kommentatorene viser at de traff et svært sårt punkt. Særlig fordi debatten om debatten med ett reduseres til en uthenging av de som stilte spørsmålet.
På samme måte som under debatten om havbruksskatten ignoreres den faglige bredden i det som diskuteres. Ingenting illustrerer dette bedre enn hvordan forskere ble fremstilt i mediebildet da debatten stormet som verst: Forskere som var enige med flertallet i utvalget fikk portrettintervju og heder. Forskere som tok til orde for et annet syn ble møtt med skepsis og etiske spørsmålstegn.
Leder av havbruksskatt-utvalget Karen Helene Ulltveit-Moe uttalte til DN i et portrettintervju i november at «alle avisledere har støttet forslaget vårt om en ekstra skatt av overskudd» . Det var det i realiteten langt fra alle som gjorde.
Men det viser en ensporethet som er farlig i et debattklima. Særlig fordi det antyder at kun en stemme bør høres; nemlig den man selv er enig med. Diskreditering av sine meningsmotstandere er og blir en urovekkende praksis.
Samfunnsøkonomene Tveterås, Osmundsen og Misund har vært blant de som har fått gjennomgå. De har skrevet flere faglige kronikker om særskattlegging og har forsket på disse spørsmålene over år. Konklusjonen deres er at vi trenger sterke investeringer i havbruksnæringen, og at en tilleggsskatt på 40% ville svekke innovasjonsevnen, og også bidra til å svekke norsk konkurransekraft.
Med stadig økte investeringer utenfor Norge mente de at en slik skattlegging ville bidra til å vri investeringer til utlandet. Det fikk flere redaksjoner i hovedstaden til å se rødt. Fremfor å argumentere saklig og faglig valgte E24 og VG å stemple forskerne som kjøpt og betalt av næringen. Dette selv om de var finansiert av offentlige forskningsfond, og at de hadde vært åpne om finansieringen.
Tilsvarende krav ble aldri reist til forskere som var enige med kommentatorene i de samme avisene.
Redaksjonenes ståsted besto ikke syretesten i PFU. Forrige uke ble E24 dømt for brudd på god presseskikk og VG ilagt kritikk på bakgrunn av måten de behandlet forskerne på. Det skjedde til alt overmål den samme uka som distriktsredaktørene skal korsfestes fordi de våger å stille spørsmålstegn ved om hovedstadens kommentatorer har blitt for ensrettet.
Vi trenger debatten om debatten, og flere av dem som nå føler seg forurettet bør bruke sommeren til å reflektere over måten de svarer opp meningsmotstandere på.
