Estetikken felte Trond Giske

• DANIEL BARHOM og OLE ASBJØRN NESS, kriserådgivere i Geelmuyden Kiese

Seks sekunder med video. Det var alt som skulle til. Og selv trønderne orket ikke mer av Trond Giske.

Som kriserådgivere i Geelmuyden Kiese blir vi som alle fascinert av det menneskelige og politiske dramaet, men faglig sett stiller vi oss selv et spørsmål: Kunne han fortsatt, til og med blitt partileder en gang, hvis han hadde valg en annen krisestrategi?

Vi tror svaret er ja.

Det som gjorde at Giske røk ut nå var ikke etikken. Få har i ettertid hevdet at videoen var uetisk. Hadde en hvilken som helst mannlig 52-åring danset den samme dansen, ville det vært greit. Kleint, ja. Men greit.

Det som til slutt felte Giske var nemlig estetikken, ikke etikken.

Om kvinnen på 25 år mente det hele var greit, er uinteressant. Giske på bar med hendene på hoftene til en ung kvinne er uestetisk. Implisitt i Giskes unnskyldning fra i fjor lå det et løfte:

Han skulle ikke lenger sette seg i slike situasjoner. Aldersforskjell og alkohol var den gamle «party-Giske». «Familiepappa Giske» var Haddy og sosialdemokratiet for alle pengene:

Kikut, ikke bar Vulkan.

Da DN skrev den første saken om Giske stod han overfor minst tre alternative krisestrategier. Den første er den automatiske strategien for mange. La oss kalle den for Oppholdende strid: Innrøm det du må innrømme, beklag det du må beklage, ligg for øvrig stille og vent på en anledning til å slå tilbake.

Dette var den strategien Giske valgte. Han ba om unnskyldning, men sender et tilsvar på 70 sider. Han er veldig lei seg, men ikke mer enn at han etter et drøyt år igjen ønsker større plass i manesjen. Dette er politikerens velbrukte strategi:

En uke er lang tid i politikken, overlev, og du vil få en ny sjanse. Men ikke be mer om unnskyldning enn nødvendig.

Ulempen her ble tilslutt estetikken: Dobbeltkommunikasjonen bekreftet bildet mange hadde av Giske som en som ikke hadde forstått alvoret av sine tidligere handlinger. Unnskyldningene var på lat.

Hva burde han så ha gjort istedenfor? Svaret på det avhenger av hvor grove Giskes handlinger objektivt sett er. Hvis han har mange tidligere hendelser på samvittigheten, burde han ha valgt det vi kaller full åpenhet.

I så fall burde trolig ikke Giske kun ha beklaget overfor kvinnene som hadde varslet, men også overfor andre kvinner som han har oppført seg tilsvarende mot.

Og da snakker vi ikke om en unnskyldning til alle i et intervju, vi snakker personlige unnskyldninger til hver enkelt. Å vise at han tar dem på alvor. Han så dem ikke som mennesker før, men nå gjør han det.

En slik strategi innebærer at alle skjelettene må ut av skapet. Det er en variant av det moderne skriftmålet, men med folkemeningen som skriftefar.

Det er en strategi som er krevende og vond, for den innebærer at man må konfrontere gale ting man har gjort. Med flomlysene på. Kanskje man har løyet for sine nærmeste. Og de fleste av oss, selv toppolitikere, er nå en gang slik sammenskrudd av at vi etterrasjonaliserer og bagatelliserer.

Forutsetningen for en slik strategi er selvinnsikt og god rolleforståelse. Hvordan oppfattet den andre meg egentlig da? Og hvilken rolle har jeg nå havnet i? Har jeg gått fra kronprins til monster?

Fordelen er at strategien kan gi enorm avkastning over sikt. Tilgivelse er kanskje kristendommens kjerneverdi, og står sterkt selv hos den mest innbarkede ateist: Gå vekk.

Men husk tilgivelsens forutsetning: Synd ikke mer.

Hvis Giske derimot ikke har andre hendelser på samvittigheten, og en del av kritikken var politisk motivert, til og med overdrevet, så burde han ha valgt åpen strid.

Den som unnskylder setter nemlig stempelet «godkjent» på kritikken. Og Gerd Liv Vallas «jeg beklager at du føler det du føler» terger kun.

Et ledd i en slik strategi for Trond Giske kunne ha vært å unnskylde åpenbare krenkelser personlig, men si at det stoppet her.

En slik strategi ville i en innledende fase ha vært som å hive bensin på bålet. Mediestormen var så intenst at om han ikke hadde forlatt sentralstyret så ville han blitt kastet ut, men i så fall ville han kunne bygd troverdighet rundt et budskap om at han tar ansvar for sine handlinger, men ikke urimelig og politisk motivert kritikk:

Jeg sier ikke unnskyld, når jeg ikke har noe å si unnskyld for.

Det beste eksempelet på at en slik strategi kan fungere er Kjell Inge Røkke mot Sylvia Brustad. Det ble stille i fjøset.

Det vil komme nye Metoo-skandaler i fremtiden. Trond Giske er ferdig, men kjønnsdriften og maktbegjæret er evig, og garanterer at nye saker vil komme. Dessverre.  

Og den som befinner seg midt i en Metoo-strid bør da stille seg selv to spørsmål: Har jeg gjort noe galt, og hvilken rolle har jeg nå? Deretter gi seg selv og rådgiverne et ærlig svar.

Men hvis selvinnsikten og rolleforståelsen mangler, vil det hele gå enda mer til helvete enn det behøver.

For ordens skyld: Hverken Barhom eller Ness er eller har vært aktive i Arbeiderpartiet. Ei heller har de et forhold til noen Ap-politikere.