Jakten på de store summene ser ut til å lykkes for SKUP. Da bør stiftelsen avslutte tiggerferden for småpenger på Vipps
KOMMENTAR: Nå ser det ut som om gavmilde journalister har sponset styrets arbeidshelg på hotell. Samtidig som advokatregningene bare vokser. Hvor lenge kan det få fortsette?
Mandag morgen uttalte SKUP-rådets leder Trond Idås til NRK Kulturnytt at en halv million kroner allerede var på plass fra store givere - det vil si bedrifter og pressens organisasjoner - til stiftelsens innsamlingsaksjon.
Det betyr så langt vi kan forstå at driften fram mot neste års konferanse snart må være sikret.
Og godt er det. Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse er noe av det viktigste norsk presse har felles.
Da snakker vi ikke primært om champagnejubel og «alle skal få»-tendensene i antall priser og diplomer i Tønsberg hver vår.
Det handler om hvordan stiftelsen og konferansen skjerper og sørger for en levende utvikling og debatt rundt den undersøkende journalistikken.
Men tilliten til SKUP har fått noen store skår i gleden de siste åra. Først ble styremedlem Daniel Butenschøn i fjor tatt for plagiat og oppdiktet journalistikk gjennom store deler av karrieren.
Så kom et enda større sjokk i vår: Daværende daglig leder Jens Egil Heftøy gikk på dagen etter det som virket å være et erkjent underslag.
Det påståtte misligholdet, men ikke minst også kostnadene til å finne ut av hva som har skjedd, har ført stiftelsen ut et økonomisk uføre som truer hele eksistensen.
I den situasjonen stiftelsen er i nå, fins det ikke noe reelt alternativ for bransjen annet enn å bla opp noen lapper for å sikre drifta videre.
Det er sure penger, men i det store bildet ikke veldig store penger.
Og det SKUP står for og betyr for norsk kvalitetsjournalistikk, er for viktig til at vi kan tape det.
Samtidig er det grunn til å stille noen kritiske spørsmål, til det som er en stiftelse for kritisk og undersøkende journalistikk:
Hvorfor ble ikke uregelmessighetene oppdaget tidligere?
Ingen - verken stiftelsen eller tidligere daglig leder - tjener på at dette trekker ut i tid. Har styret det siste halve året gjort alt i sin makt for å få denne prosessen avgjort så raskt som mulig?
Og ikke minst: Hvordan framstår pengebruken til SKUP i en situasjon der man sender tiggerbrev på e-post til flere tusen journalister?
Det er også viktig å huske på at saken ikke er rettslig avgjort i noe formelt organ ennå.
Den opprinnelig erkjennelsen og signeringen av gjeldsbrevet veier tungt i hvordan vi oppfatter saken. Men uenigheten som nå spiller seg ut for åpen scene tyder i hvert fall på at det eksisterer minst to forskjellige virkelighetsoppfatninger.
Alt tyder på at advokatregningene nå er større enn omfanget av de opprinnelige økonomiske uregelmessighetene.
Det er ingen heldig situasjon, og det kan gi et inntrykk av at det er viktigere å ta'n, enn en videre drifta og neste års konferanse.
Stiftelsen bør i hvert fall ikke starte 2017 med en helt uavklart sivilrettslig eller strafferettslig prosess.
I slike saker vil det ofte også være høyst usikkert om man får igjen det tapte, selv om en rettsprosess skulle gi stiftelsen rett.
Derfor bør SKUP-styret vurdere å ta initativ for å inngå forlik hvor ingen får helt rett, men som kan gi saken en avslutning som svir minst mulig på lang sikt.
Det vil også gi ro for å drive stiftelsen videre fram mot neste års konferanse.
Og begrense behovet for å tigge om stadig mer penger til dyre advokater.
SKUP tjener heller ikke på å ha alle disse prosessene gående oppå hverandre.
Særlig påfallende ble det da tiggerbrevet gikk ut til flere tusen norske journalister onsdag forrige uke - og så dro styret to dager senere til helgeseminar på hotell i Sverige. En tur som ifølge Journalisten kostet 50.000 kroner.
En kommer ikke bort fra at disse kostnadene belaster den samme kassa som stiftelsen i flere uker nå har beskrevet som nesten tom.
Og når journalister landet rundt samtidig har vippset over 20.000 kroner, er det lett å tenke at nå har vi allerede betalt halve hotellhelga.
Det er sjelden kost å be gravejournalister tenke som PR-rådgivere, men akkurat her burde enkanskje vært litt mer våken for uheldige tilfeldigheter og sammenfallende hendelser.
Og la det være sagt: SKUP-styret gjør et imponerende, prisverdig og solid frivillig arbeid år og ut og år inn. Under en normalsituasjonen hadde vi unnet dem en hotellseng å sove i og god middag til kvelds.
Men akkurat nå må organisasjonen vise sammenheng mellom liv og lære. Det går ikke an å si at det ikke fins alternativer til å bruke 50.000 kroner til å reise på et såkalt billig hotell i Sverige.
Med få unntak bor hele styret rundt Oslo - og Akersgata er full av møtelokaler som ville vært tilgjengelig gjennom hele helga.
Som ville gitt en håndfull tusenlapper eller ti i totalkostnad.
Og når SKUP en dag i ikke alt for fjern fremtid får orden på stiftelsen og drifta, bør man ikke si seg fornøyd med å gjøre regnskapsførselen enda mer byråkratisk, som eneste evaluering og endring etter denne meget uheldige saken.
Kanskje bør man også gjøre en helhetlig evaluering av hele organiseringen:
Stiftelsen har i dag et styre på hele 15 personer, og det framstår som et usedvanlig stor kollokvie for å styre en relativt liten organisasjon.
Samtidig er den viktigste oppgaven å arrangere selve konferansen.
Disse to rollene er ikke nødvendigvis like - og kanskje kan SKUP kan ha godt av å dele denne jobben i to:
Et lite, effektivt styre som har god oversikt over drift og økonomi - mens en egen arrangementskomite får ansvar for det praktiske og faglige innholdet på konferansen.
Det kan også gjøre styrets arbeidshelger og middager betraktelig billigere.
